Stor bredde

Forno- og Negro-familien er typiske eksempler på de små familiedrevne vingårdene som dominerer det piemontesiske landskap som alle har sin egen vinstil.

Vinprodusentene Tenuta Il Falchetto og Angelo Negro e figli har røttene dypt festet i Piemontes tradisjoner. Men til tross for dette og at avstanden mellom vingårdene kun er et par mil, er stilen og porteføljen svært forskjellig. Det skyldes selvsagt områdets mosaikklignende og overlappende appellasjonssystem som gjør at Forno-familien som holder hus nærmere Asti enn Alba rent geografisk også har et ben innen de søte musserende, som moscato og brachetto. Mens Negro som holder til innen Roero fordeler ressursene på tre hoveddruer med nebbiolo og den hvite arneis som spesialitet.

Deres fellesnevner er imidlertid barbera som er et pedagogisk godt eksempel på hvor forskjellig denne druen kan tolkes innenfor en relativt liten radius. Denne varmekjære druen som stortrives når den kjøligere nebbiolo vansmekter, som i 2003, har opplevd en boom de siste ti årene. Fra å være basis for hverdagsvinen som ble plantet der hvor nebbiolo ikke ga like godt resultat, oppnår barbera i dag priser som ikke ligger veldig langt etter sin storebror. Større fokus på terroir, arbeid og organisering av vinmarken og avlingens betydning for kvaliteten samt introduksjonen av barriques - ofte til både gjæring og modning - har forandret stilen totalt.

Asti vs alba
Til tross for at Negro som i dag drives av Giovanni og hans fire barn kan dokumentere at forfaren med samme navn allerede i 1670 var i besittelse av et hus med ovn, treskegulv, vinkjeller og vinmarker, er de åpne for endringer! De har derfor kastet seg på nevnte trend selv om fatbruken er relativt moderat, og kun for modning i rundt 6-8 måneder. Når druematerialet i tillegg er svært godt, blir heller ikke vinene overkjørt av ny eik.

Negros barberaer er stort sett beregnet for kjelleren. Til enkeltvinmarksvinen Nicolon (barbera d'alba) inngår druer fra 40 år gamle vinstokker som vokser i leirholdig jord i en sørvendt skråning. 2003-utgaven nyter godt av årgangens varme klima som i kombinasjon med jordsmonnet gir ekstra mye kraft. Den byr på parfymert sødmefylt bærduft med innslag av fat. I munnen er den krydret med fine syrer og tanniner, stor fedme samt en del fatkrydder i finishen. I motsetning til mange moderne barberaer er den ikke overekstrahert - kun 8-10 dager maserasjon. Utbyttet på drøyt 40 hl/ha er et resultat av vinstokkenes alder i tillegg til beskjæring (4 klaser pr plante) hvilket sikrer en viss eleganse.

Bric Bertu er enda mer konsentrert siden soleksponeringen er større og vinstokkenes alder høyere. Den 2 hektar store sørvestvendte vinmarken ligger øverst i en åsside med nærmere 80 år gamle planter. Foreløpig er ikke Bric Bertu tilgjengelig i Norge, men en korket utgave lovet bud om en svært seriøs barbera som også har et meget godt lagringspotensial.

Il Falchettos barberasatsing er imidlertid av nyere dato og er konsentrert om Agliano Terme for barbera d'asti og Mussotto for barbera d'alba. Men selv om Asti-barberaen ofte har hatt ry på seg for å være mer elegant og saftig enn den mer robuste Alba-barberaen, er det en regel med unntak. For Il Falchetto lager begge deler, men alltid i en svært fruktdreven og til dels ekstraktrik stil med en god dose ny eik. Bricco Paradiso fra Asti er en massiv vin som i 2003-utgave brukte et helt år på å gjære ferdig på grunn av den store konsentrasjonen! En svært vanskelig vin å lage, i følge Adriano som er ønologen i familien. Den langsomme malolaktiske gjæringen fant sted i nye franske fat. Alkoholnivået er høyt, 15 prosent, og er resultatet av svært modne druer fra en sør-sørvestvendt slak skråning med rødlig leirholdig jordsmonn og nærmere 6000 vinstokker pr hektar.

Også uten eik
Fargen er svært tett. Duften følger opp med stor rikdom av søte mørke og røde bær, jordsmonn, mineraler og fat. Stort bløtt anslag, god fedme og stofflighet med mye sjokolade, lakris og mokkatoner helt ut i slutten. En varm og rik vin med svært mye ekstrakt - både fra drøyt tre ukers gjæring med hyppig remontage og ikke minst fra årgangen. Samme vin i det ikke fullt så varme 2001, som derimot er et stort nebbioloår, resulterer i en mer elegant barbera med intense og lett modne kirsebæraromaer i duften. I munnen er den fyldig med fine syrer og kjølig frukt som holder seg helt ut i slutten hvor fine kryddertoner slutter seg til.

La Rossa i 2004-utgave er dokumentasjonen på at Alba-barbera ikke nødvendigvis er "mer seriøs", for den er en uhyre sjarmerende og elegant vin med god dybde. Årsaken er at druene vokser i kalkjord som sikrer stor friskhet. Den er svært parfymert med uttalt kirsebærpreg, krydder, jordsmonn og fat. Syrene er meget gode og denne friskheten gir vinens nydelige kirsebærfrukt ekstra støtte. En ungdommelig barberastil som bør nytes mens den er akkurat det. Og som tåler mye smak og fedme i maten.

Il Falchetto lager fra og med 2003 også barbera uten eik. Pian Scorrone er et tydelig produkt av årgangen med mye varme toner i så vel duft som smak, men likevel med bra friskhet. Il Falchettos karakteristiske kirsebærpreg er imidlertid med hele veien. En vinstil som nok vil vinne på kjøligere år som 2004.

Mens Il Falchetto kun lager én nebbiolo, og med en svært god nerve også, er dette Negros aller viktigste drue og da som DOC Roero og nå snart også som 100 prosent nebbiolo. Fra 2005 blir arneis forbudt i blandingen i og med overgang til Roero DOCG. Og selv om det er delte meninger om denne utvanningen av den italienske toppdivisjonen, holder nebbiolo fra Roero allerede høy kvalitet. Forhåpentligvis vil det gunstige prisnivået holde seg også etter oppgraderingen. Negro hører til de seriøse i denne klassen. Standardutgaven er en blanding av nebbiolo fra både sand- og leirjord. Den er derfor saftigere og lettere i stilen enn de som kommer fra rene leirjordsparseller.

Ytterst tilfredsstillende
Som Prachiosso. Denne 4 hektar store vinmarken ligger et steinkast fra vingården som både fungerer som vinkjeller og hjem med sørøstlig eksponering. Vinstokkene er 38-40 år gamle og gir rundt 35 hl/ha. En svært prisgunstig nebbiolo som i 2000-versjon byr på søte bærtoner som nedlagte kirsebær, blomster og fatkrydder i duften. I munnen er den like elegant og tiltalende med fine syrer ogtanniner og gode søtlige kirsebærtoner i finishen. Et tydelig produkt av en god men for nebbiolo varm årgang.

Sudisfa, tilfredsstillelse på Piemonte-dialekt, er pappa Negros baby. Som navnet antyder er dette en blanding av viner som tilfredsstiller de strengeste krav. Siden hver årgang er forskjellig, er resepten aldri fast. Den er dessuten hva fatbruk angår, familiens svarte får, ikke fordi den har en ekstremt dyp farge, men fordi den har tilbrakt halvannet år i fransk eik. Fatpreget er i 2000 tydelig men likevel ikke overdrevet. Nydelig parfymert og svært ung duft med kirsebær, fioler, jordsmonn og fat. Anslaget er bløtt og krydret med gode syrer og godt emballerte tanniner, krydderpreget sitter helt ut i slutten. En ytterst tilfredsstillende vin til rike retter av rødt kjøtt, og gjerne vilt.

Arneis er en annen sentral drue i Roero, og Negro lager så vel unge friske som fatlagrete og søte viner (passito) av denne druen. Il Falchettos hvitvinssatsing omfatter også arneis men er i god Asti-tradisjon konsentrert om moscato og noe brachetto. Og siden det var dette det hele startet med for Forno-familien, holder de fast ved den seriøse stilen, som innebærer at de enkelte vinmarkenes særpreg skal komme til uttrykk i den endelige vinen. Moscato trives i kalkholdig sandjord som sikrer god syre og stor grad av finesse, og det finnes det nok av i de sørvendte åssidene rundt familiens hovedsete i Santo Stefano Belbo. I Norge har Tenuta del Fant fått mange trofaste tilhengere på grunn av sine gode fruktighet og spenst.

Moscato lages også uten bobler, som passito, i de beste årgangene. De er druene fra de eldste moscatoplantene som finnes verdige til å tørkes i ca 40 dager. Utbyttet blir dermed ekstra lavt, og konsentrasjonen tilsvarende høy. I 2003 ble deres Moscato Passito nærmest enorm med masse søt tropisk frukt og syrer som slåss hardt for å balansere den store sødmen. Likevel er den forførende med masse aprikos i finishen. En vin som trenger skarpe oster å "bruke opp" sødmen på. Og det finnes det mye av i Piemonte.

Foto: Negro, Il Falchetto

Forsiden akkurat nå

Til toppen