Bransje

Verdensarv med svake framtidsutsikter

De 12 gjenværende hektarene av vinområdet Colares er sterkt truet av fritidsboliger og at ingen lenger finner lønnsomhet i å dyrke disse helt spesielle parsellene.

Colares, dette mikroskopiske vinområdet vest for Lisboa, nærmeste nabo til det konstant buldrende Atlanterhavet, har etter min mening en soleklar plass på Unescos verdensarvliste. Men sannsynligheten for at det når opp er minimal. Til det finnes det ingen stemmer som er sterke nok til å bære budskapet helt fram.

18 år etter første besøk er jeg tilbake, og tiden har stort sett stått stille, bortsett fra at enda flere hektar av de unike vinmarkene er gått tapt. I alle disse årene har jeg tenkt med bekymring på António Bernardino Paulo da Silva i Azenhas do Mar. En av de få gjenlevende forsvarerne av Colares’ vintradisjon og nå en 80 år gammel enkemann uten arvinger.

Den eneste redningen er Adega Regional de Colares, det lokale kooperativet hvor han er medlem, og som de siste 15 årene har hatt ildsjelen Fransisco Homem de Figueiredo som vinmaker.

Men selv han klarer ikke å stoppe utviklingen. Den største og evige trusselen mot Colares er nemlig storbyens etterspørsel etter ferieboliger og galopperende tomtepriser.

Gammelt plantemateriale

På 1930-tallet var hele området mellom Colares by og Azenhas do Mar, til sammen 1050 hektar, dekket av ramisco- og malvasia-plantene som har gitt henholdsvis rød og hvit colaresvin en plass i historien. Nå er det pinjetrær og altså sommerhus som har overtatt. I dag gjenstår bare 12 hektar med vinplanter. De passes på av et trettitalls seiglivete vinbønder, men som nå drar såpass på årene at regionens framtid er høyst usikker, også av menneskelige årsaker.

Colares-vinmarkene danner et spesielt landskap som mer ser ut som en uregjerlig villnis, men som ved nærmere ettersyn avslører forkrøplete vinplanter og epletrær i lykkelig symbiose. I dette tøffe klimaet med den kraftige og salte vinden fra Atlanteren kryper plantene sammen langs bakken og vokser i bredden siden de beskjæres i toppen. Rundt hver parsell er det reist steinmurer for å beskytte mot vinden. Samme nytten gjør ulike installasjoner av plankegjerder og bambusvegger.

Ryddige vinmarker har aldri eksistert i Colares. Plantematerialet er da også veldig gammelt, ofte er det snakk om 150 år gamle planter. I tillegg til ramisco og malvasia dyrkes dessuten molar som er en rød drue som Colares har til felles med Madeira. Den modner litt tidligere enn ramisco og har mer farge. Tradisjonelt ble den brukt for å gi ramiscovinen mer alkohol og dypere farge. Men i dag er den i kraftig tilbakegang og står for mindre enn 10 prosent av arealet. Derfor inneholder de fleste flasker med rød colaresvin fortsatt litt molar og andre druer. Vi snakker altså om såkalt field blend hvor det er upraktisk å holde de ulike sortene fra hverandre. Kravet for å kunne kalle en rødvin Colares er likevel at den inneholder minst 80 prosent ramisco.

Usedvanlig god valuta

Det er altså denne druen som først og fremst har gjort Colares berømt. Siden den kun finnes her, har kooperativet i Colares tatt initiativ til en vinmark som skal ta vare på denne unike arven. Stiklinger fra de beste plantene fra hver av de 30 vinbøndene ble brukt. Denne «genbanken» som har en moderne oppbinding av praktiske årsaker, dyrkes ikke for å gi druer til vin, men først og fremst for forskningsformål.

 

Den høye alderen på vinbøndene gjør at kooperativet i nær framtid trolig må overta vedlikeholdet av parsellene, for i det hele tatt å få tak i druer til sine Colares-viner. Som selv i dag er sjeldne. Med en avling på 1,5 tonn per hektar, er totalproduksjonen i hele området fattige 25-27.000 flasker årlig.

Ikke nok med det, fra kooperativets kjeller koster vinene bare 10 euro, og er derfor utrolig god valuta for pengene, gitt at de er så sjeldne og laget av så gammelt plantemateriale. I USA som er det viktigste markedet for Colares, går vinene for minst 40 dollar.

Det er imidlertid ikke bare disse faktorene som gjør Colares-vinene interessante. De har nemlig en helt unik lagringsevne som er en kombinasjon av druenes egenskaper og selvsagt vekststedet. Særlig er de røde vinene lagringsdyktige. De bittesmå ramiscodruene er fylt av druesteiner. Det er forholdet mellom druesaft, skall og steiner som bestemmer hvor tanninrik en druesort er, og ramisco er blant de som skårer aller høyest.

Barololignende karakter

Uansett om ramiscovin var mer tilgjengelig, har den ikke potensial til å bli en kommersiell vin. De markante tanninene tvinger fram lang tids modning før vinen overhodet er drikkbar. Hos kooperativet huser de store velbrukte fatene ramiscovinen i hele fire år før den får en finish på minst ett år i brukte barriques før tapping. I flasken utvikler vinen seg svært sakte. Disse vinene dør da heller ikke.

En 1933 Colares Chitas fra da Silva-familien er fortsatt i toppform. Forbløffende ungdommelig med bare litt brunt i kanten av den dype rødfargen. Aroma- og strukturmessig er den til forveksling lik en barolo av det konsentrerte slaget. Etter en time i glasset er den 70 år gamle vinen nærmest uforandret, kanskje bare litt mer åpen. Dette var sågar en flaske med litt lav skulder, altså at den har mistet litt væske i løpet av disse årene. Men toppen av korken var helt frisk og fast.

Ramisco er en drue som nettopp gir barololignende viner, uten den samme høye alkoholen. Normalt ligger de røde colaresvinene på 12 prosent, men i det solrike 2005 krøp den opp i 12,5 prosent. –Vi erfarer ellers ingen merkbare klimaendringer i form av økte alkoholprosenter, bortsett fra enkelte nye insekter som kan skape problemer, i følge Francisco.

Arenae som betyr sand på latin, er kooperativets varemerke. Den røde «sandvinen» er i 2005-årgang spennende og eksotisk med innslag av lakris og blomster, konsentrert og fast med innslag av urter i ettersmaken.

Colares Chitas 2005 fra da Silva gir i enda større grad nebbioloassosiasjoner med innslag av tjære, masse mineraler, litt stall, veldig god syre, stor saftighet og fasthet og en balsamisk ettersmak. De røde colares-ene utvikler sine spesielle aromaer i de store gamle fatene av eksotisk trevirke. Om de hadde modnet i barriques alene, ville karakteren garantert blitt en helt annen.

Trenger dekantering

Men det er volumet på fatet, mer enn trevirket som bidrar sterkest. Det er likevel ingen fare for at verken kooperativet eller da Silva vil bytte ut sine gamle fat til fordel for barriques eller de større tonneau.

Vanligvis modnes druene i Colares veldig sent. Den høye fuktigheten og det relativt kjølige klimaet forlenger vekstsyklusen betydelig. Druene her bruker 60 dager fra de skifter farge til de er modne, mot 40 dager i andre områder.

 

Mens ramisco høstes i oktober, plukkes malvasia i slutten av september. I 2013 oppnådde man gode resultater for denne hvite druen. Råvaren er veldig aromatisk med gode sukker- og syrenivåer til tross for at det var et år med vansker under blomstringen. Avlingene er derfor lavere enn normalt.

 

2010 er et annet godt hvitvinsår som ikke var spesielt varmt. Colares Chitas Branco Reserva og Adega Regional Colares Arenae fra 2010 er begge veldig mineralske med et tydelig saltaktig preg, den siste er litt «kraftigere» og noe mer robust enn da Silvas som på sin side er slankere i stilen. Kooperativets hvite får et kort opphold i gamle fat før tapping. Dette er viner som bør dekanteres.

Tidligere tiders hvite Colares-viner hadde en annen og mer oksidativ karakter enn i dag hvor ståltankene beholder frukten frisk helt fram til flasken.

Egentlig to områder

Den hvite colares er enda mer sjelden enn den røde. Da Silva lager færre enn 1.000 flasker av sin hvite og kooperativet det samme.

Både kooperativet og da Silva bruker druer fra «det andre Colares». Dette er et noe større område, 60 hektar med leirjord, som ligger lengre inn fra kysten. Men vinene herfra kan ikke kalles Colares. Druemiksen er heller ikke den samme, for her er det mer «ordinære» portugisiske druer som castelâo og tinta roriz.

Da Silvas «leirjordvin» er Casal da Azenha, en parfymert og elegant vin med godt mineralpreg, mens kooperativets heter Chaorijo som er det lokale navnet på jordsmonnet, og er noe mer jordlig i stilen.

 

Francisco har selv vinmarker i denne delen av Colares, hvor han blant annet eksperimenterer med molar. Han jobber også for andre produsenter i Lisboa-området. Blant annet i Bucelas, en annen Lisboa-nær historisk vinregion som var i ferd med å drukne i byutbyggingen, men som har overlevd takket være en yngre generasjon av vinmakere.

Begge regionene har det til felles at de var de første i Portugal til å bli anerkjent som eget område, og det i 1908. For å markere 100 års jubileet laget Francisco sågar en spesiell cuvée av druer fra begge områdene, malvasia fra Colares og arinto fra Bucelas. En mineralsk vin med litt syltet frukt, men ok syre. Dog ikke med det samme lagringspotensialet som «ekte» hvit Colares.

Litt Colares-historie

Colares er en veldig gammel vinregion. De første historiske nedtegnelsene er fra 1200-tallet, men trolig kom vinplantene hit allerede for 1000 år siden med karthusianermunkene.

Colares’ gloriøse fortid er imidlertid av yngre dato og nært knyttet til vinluskatastrofen som rammet alle Europas vinområder så hardt mot slutten av 1800-tallet. På grunn av det høye innholdet av sand i jordsmonnet her ute ved klippene, fikk ikke vinlusa fotfeste. –Ved begynnelsen av 1900-tallet var Colares i praksis det eneste området i hele Portugal som fortsatt produserte vin, så etterspørselen var enorm, forklarer Francisco Homem de Figueiredo, vinmaker ved Adega Regional de Colares, etablert i 1931 og Portugals eldste i sitt slag.

Etter hvert som andre områder kom i gang igjen, startet en bølge av svindel med vin som tilsynelatende var fra Colares. For å få bukt med ulovlighetene ble kooperativet etablert med statsstøtte. All vin som skulle selges som Colares, uavhengig av hvem som satte navnet sitt på den endelige etiketten, også da Silva-familiens Chitas, måtte innom kooperativet i den tiden. Det forklarer også størrelsen på fasilitetene.

På 1930-tallet, i Colares-kooperativets storhetstid, produserte man nemlig 1 million liter av ramisco alene. Det er lett å forstå når man i dag besøker kooperativet. Rekken med gigantiske fat, både for gjæring og modning – de aller fleste tomme – er lang og vitner om en annen tid hvor det var hektisk aktivitet i den lille byidyllen Colares.

Tradisjonen tro er disse fatene satt sammen av ulike typer eksotisk trevirke som ble hentet fra de tidligere portugisiske koloniene. Lagares-ene, de store sementbassengene som kjennetegner portugisisk vinkjellere, ble borte på 1970-tallet. I dag er de erstattet av ståltanker for selve gjæringsprosessen.

Tekst og foto: Aase E. Jacobsen

Forsiden akkurat nå

Annonse

Skalldyrsreisen

Elsker du hummer? Får du vann i munnen av tanken på ferske blåskjell? Eller ønsker du kanskje å bli en kløpper på å knekke sjøkreps? Bli med på en skalldyrsreise ganen din sent vil glemme! Les hele saken

Til toppen