-Dette landskapet måtte vente 900 år på at noen skulle gjøre noe ut av det og vise dets potensial, sier José Roquette, 77 år gammel og fortsatt aktiv i Esporão selv om sønnen, João, har hatt topplederjobben i firmaet siden 2006.
Etter at ungdommen tok styringen har selskapet opplevd en vekst uten sidestykke. Investeringene er doblet, omsetningen har økt med 20 prosent til 11 millioner flasker årlig, og eksporten er sjudoblet. Den utgjør nå to tredeler av omsetningen mot en firedel før Joãos overtakelse.
Alt uten å måtte kompromisse med kvaliteten eller med familiens verdier. Gamlefar er sin aristokratiske holdning til tross, veldig opptatt av å respektere tradisjonene i Alentejo, både menneskene og grøden.
-For meg er det viktig å at selskapet viser ansvarlighet også for miljømessige aspekter. Derfor gjør vi mange grep for å bli «grønnere». Samtidig legger jeg stor vekt på min portugisiske arv. Veldig få andre store vinprodusenter gjør det, mange holder den sågar tilbake, av frykt for at «portugisisk» skal oppleves negativt, sier João.
Selskapets «motor» er Monte Velho, Portugals mestselgende vin, og i sitt prissjikt holder den høy kvalitet.
Takket være en australier
For å dekke druebehovet for denne vinen kjøper Esporãos vinmaker gjennom 22 årganger, David Baverstock, fra hele regionen, fra til sammen 500 hektar.
I tillegg disponerer han og hans team over 500 hektar egne vinmarker, hvorav de eldste plantene reserveres for toppvinene. Vinmarkene dyrkes etter bærekraftige jordbruksprinsipper. -Så langt er 5 prosent økologisk, men andelen øker år for år, forteller David som ble værende i Portugal etter en ferie en gang på 1980-tallet. Selvsagt var det en kvinne inni bildet. Etter åtte år hos Symington kom australieren med vinmakerbakgrunn fra Barossa til Esporão i 1992.
I stor grad er Esporãos kvalitetsmessige suksess hans ære.
At vinen har holdt høy kvalitet gjennom disse årene, er en vertikalsmaking jeg deltok på sist høst, et godt bevis på. Vi smakte viner tilbake til 1996, både i hvit og rød utgave, og særlig den første er imponerende.
En 17 år gammel hvitvin fra et varmt klima som Alentejo skal det i utgangspunktet ikke være mye liv i. Men den gjør alle fordommene til skamme. Fargen er gyllenoransje. Frukten er rik og god med masse aprikos, litt syltet og tørket fruktpreg, bra friskhet og mye stoff. Den røde bærer også sin alder med verdighet, moden i frukten, ja, men tertiæraromaene med lær, kjøtt og tobakk kler den litt syltete frukten veldig godt. Syren er leskende tilstede og tanninene er fortsatt aktive.
Forskjellen til siste årgang av disse vinene er ikke stor når det kommer til vinfremstilling. David hadde med seg moderne vinifikasjonsteknikker allerede fra starten. Det er stort sett introduksjonen av fransk eik på bekostning av den amerikanske som har forandret seg.
Druemiksen er også den samme. David respekterer områdets tradisjon og bruker i all hovedsak lokale druer. I 1999 fikk han eierne til å investere i en egen lagares-vinkjeller for å bringe toppvinene tilbake til regionens stolte tradisjon som også inkluderer fottråkking.
Jakter kjøligere områder
Den røde Esporão Reserve har imidlertid litt cabernet innabords ved siden av trincadeira (periquita) og aragonez (tempranillo). Den hvite er helportugisisk med antão vaz, roupeiro og arinto.Til sammen 40 ulike druesorter er i produksjon i Esporãos vinmarker. I tillegg har David en «genbank» på 10 hektar med i alt 189 ulike druesorter fra en rekke land med tilsvarende klima. –Målet er å måle effekten av klimaendringene på ulike sorter og konsekvensene det får på vinmakingen, forklarer han.
Så langt kan man si at området har gått klar av de største endringene. Vinstilen er stabil, men alkoholprosentene har bikket 14.
Som en annen forberedelse på framtidens klimautfordringer, har Esporão kjøpt vinmarker i Portalegre som med sine 500 m.o.h har de høyestliggende og kjøligste vinmarkene i Alentejo. Foreløpig er det snakk om 15 hektar og de dyrkes økologisk.
De yngste vinene preges av søte bærtoner, men har likevel gode syrer og tanniner. Selv om de kan virke sødmefylte og «rett fram» i sin ungdom, kommer kompleksiteten til syne etter hvert. Esporão Reserva 2007 servert fra magnum dokumenterer denne årgangens storhet og lagringspotensial. En klassisk Esporão.
Til tross for at Alentejo har et stabilt varmt klima, er det årgangsvariasjoner her også. 2008 var et kjølig år og ga veldig gode resultater for de hvite druene.
Unngår prispresset
Den beste hvite Esporão jeg har smakt så langt er imidlertid Private Selection 2011. Et «vanskelig» år sett med Alentejo-øyne, lave avlinger på grunn av uvær under fruktsettingen og en gjennomgående kjølig vekstsesong. Den resulterende vinen av druene antão vaz og sémillon har nydelige lime- og appelsintoner, stor god munnfølelse og frukt samt fin fedme og friskhet. 2012 ga like godt resultat, takket være årgangens beskaffenhet, men i dette året ble kun sémillon funnet verdig til å inngå i Esporãos topp hvite.
Esporão Reserva (hvit) fra samme år er hakk i hæl og har potensial til å bli arvtakere etter den omtalte 1996-utgaven.
Moden, ja, men kokt frukt er ikke noe som kjennetegner Esporãos viner, ei heller de mer kommersielle merkene som Monte Velho.
Det skyldes også at Esporão ikke har måttet tilpasse seg det økende prispresset som portugisisk vin opplever. Monte Velho går for 4,50 euro, mens de fleste billigviner knapt oppnår 2,80 euro. Det er særlig kooperativene som har latt seg presse. Med økende antall konkurser som resultat. Spesielt i Alentejo. Atter andre ser mørkt på framtiden. Finanskrisen merkes fortsatt i portugisisk økonomi, det blomstrende markedet i «hjemmemarkedet» Brasil til tross.
Selv om Esporão-eiendommen teller i alt 1500 hektar, er jordsmonnet relativt homogent, men samtidig sammensatt. Det er snakk om komposisjoner av granitt og skifer i bunn med leire og avleiringsjord på toppen.
Esporão dekker bare en liten flekk av det gigantiske Alentejo-kartet. Området er en uendelighet av bølgende marker med jordbruksvekster, vinplanter og mengder av korkeiketrær og olivenlunder.
Byr på regionen
Portugals matfat, med andre ord, men som ikke på langt nær opplever den samme status som sammenlignbare europeiske regioner. Et eksempel er pata negra som i økende grad lages av råvarer fra dette landskapet, men som eksporteres videre fra den andre siden av spanskegrensen.
João akter å gjøre noe med dette etter hvert, og på samme måte som han har oppnådd suksess med olivenoljen. Den lages i flere utgaver, med og uten Mora DOP på etiketten, og regnes blant Portugals fremste med toppresultater i internasjonale blindsmakinger og økende interesse blant verdens ledende gastronomer.
Olivensortene er lokale, galega, cordovil og verdeal som gir en olje med veldig lav syre (0,3 prosent). Karakteren er mandler, typisk for galega, og krydder som kommer fra cordovil, den mest utbredte olivensorten i Alentejo. Verdeal bidrar med frukt og grønnpreg.
Vinturisme er et annet satsingsområde. Esporão har investert 3 mill. euro i sitt nye kundesenter som åpnet i 2011. Oppgraderingen ga en økning i antall besøkende på 50 prosent. Ikke uventet er Esporão et populært mål for brasilianere på besøk i «hjemlandet».
Esporão og andre suksesshistorier til tross, lider regionen fortsatt under historiens åk. Økonomisk vekst er av relativt ny dato, også for Herdade do Esporão.
Bordeaux-ambisjoner
De 500 hektarene med vinmarker på eiendommen er i sin helhet plantet fra 1970-tallet og utover selv om eiendommen har historie tilbake til 1267. Årsaken er politisk.
Landets statsminister fra 1932 til 1968, António de Oliveira Salazar, styrte med jernhånd. Men han har ikke det samme ettermælet blant portugisere som eksempelvis Spanias samtidige diktator Franco. Han ble nemlig oppfattet som Portugals fornyer og satte i gang mange sosiale prosjekter, blant annet innførte han obligatorisk folkeskole.
Med en doktorgrad i økonomi hadde han klokkertro på at økonomien kunne rydde opp. De siste to tiårene av hans regime ga Portugal den sterkeste økonomiske veksten i hele Europa. Likevel satte han i gang tiltak som ikke har vært like gunstige for deler av landet. Som at han tvang gjennom et skifte i den da lutfattige Alentejo-regionen til å utelukkende satse på korn i stedet for vindruer.
Den gigantiske Herdade do Esporão-eiendommen med sin veldig lange historie, var intet unntak. Bankmennene José Roquette og Joaquim Bandeira fikk kjøpt eiendommen i 1973, da var den en ruin, men de så mulighetene i eiendommen og fantaserte om å lage «Portugals Bordeaux».
Men drømmene ble raskt knust, for året etter ble Salazar-regimet styrtet, og den nye kommunistregjeringen nasjonaliserte alle store landeiendommer. José og mange andre bankansatte ble arrestert, og flere valgte å flykte. José og familien tilbrakte mange år i Spania, London og Brasil, før det var trygt nok å reise tilbake ved begynnelsen av 1980-årene.
Roquette-familien er siden blitt et begrep innen portugisisk vin, med lillebror Jorge på plass på Quinta do Crasto i Douro. João har forresten gitt onkelen konkurranse i Douro gjennom overtakelsen av Quinta dos Murças i 2011. Den tredje broren styrer butikken i Brasil, Portugals viktigste marked for vin.
