Essensen av classico

Castello di Monsanto er kanskje den mest erkeklassiske av alle classico'ene, og det til tross for at den ble laget etter en ulovlig resept i 18 år.

Det unike lagringspotensialet dokumenteres gjennom et bredt utvalg av gamle årganger helt tilbake til 1969.

I aller fremste rekke står Il Poggio - den første enkeltvinmarkschiantien i historien, takket være Fabrizio Bianchi. Han forsto han hadde kommet over en unik skatt da han smakte eldre vinflasker fra kjelleren til familiens nyervervete vingård i 1961. Vinen som stammet fra de 5,5 hektar som kleber seg rundt toppen av en liten åskam bak vingården, viste seg å ha et helt spesielt lagringspotensial; så langt unna datidens utvannete chiantistil som det var mulig å komme.

Men det var først fra 1962 at ble den merket med Il Poggio. Vinmarken var i en middelmådig forfatning da Bianchi'ene overtok. Med nød og neppe klarte de å få hånd om eiendommen fra ca 1700. Den var nemlig eid av to søstrer som var bitre fiender. Mens den ene gladelig solgte sin del, tok den andre eierskapet med seg i graven. Det ble testamentert til kirken, og Bianchi'ene lyktes først å kjøpe den siste halvdelen i 1967.

Hemmeligheten i jordsmonnet
Fabrizio startet renoveringen av denne perlen som da var plantet på tradisjonelt vis, hvilket betyr i terrasser med vinstokker og oliventrær om hverandre. Han sørget for kloneseleksjon av de gamle sangioveseplantene fra Il Poggio-vinmarken for å videreføre Monsanto-karakteren, både i de renoverte vinmarkene og i de nye som i dag teller hele 56 hektar. Beplantingstettheten økte dessuten fra den typiske 3000 planter pr hektar til 6600. Kombinert med topografien gir dette optimalt resultat.

Monsanto ligger øverst i Val d'Elsa ved den vestre yttergrensen av Chianti Classico. Havet er derfor bare 5-6 mil unna og gir en unik påvirkning med varme milde vindstrømmer som er viktig for modningen av sangiovese. Av den grunn plukkes druene her ved 300-310 m.o.h., om lag 10 dager tidligere enn i de høyestliggende delene av Chianti Classico.

Det som særpreger Il Poggio, bortsett fra klima og topografi, er jordsmonnet. Det er nemlig 100 prosent galestro, som kun finnes i enkelte lommer i Chianti Classico: Noe ved Radda og noe ved Panzano som begge ligger midt i hjertet av appellasjonen, og altså her i utkanten. Galestro innebærer lagdelt mergel med striper av forsteinet leire som er svært mineralrikt. For vinen gir dette en uttalt mineralkarakter samt gode syrer og veldig elegante tanniner. I det hele tatt en vin med stort lagringspotensial.

Kuriøse 1972
Som dokumenteres gjennom den unike samlingen av årganger tilbake til 1962 - som også er tilgjengelig for norske kunder. - Vi er kun ti produsenter i Chianti med et visst lager av flasker fra 60-tallet i kjelleren. Det er veldig viktig for å ta vare på historien, understreker datteren Laura Bianchi, som etter å ha prøvd seg på jus, vendte tilbake til vingården i 1989. For øvrig den verst tenkelige årgangen. Monsanto laget ikke en eneste flaske og solgte alt i bulk. Hun fikk imidlertid plaster på såret i 1990 som er like vellykket som den andre er katastrofal.
 
Laura har levd med de gamle flaskene gjennom hele livet og har flere favoritter. - 1982, 1978 og 1979. Og så er selvsagt 1971 topp, 1970 er også bra, sier hun og klarer ikke å bestemme seg for bare én. - Så har vi 1969 som lenge var veldig lukket siden vinene på den tiden ikke alltid gjennomgikk malolaktisk gjæring. Nå har den endelig åpnet seg og er et interessant studie siden det er den andre årgangen uten hvite druer og dermed et godt bevis på hvor lenge den moderne chiantiresepten holder seg, understreker Laura.

Hun trekker også frem 1972 som en kuriositet. Året regnes vanligvis som elendig, men faren lot druene henge til november og laget en form for rød sauternes, resultatet er en helt spesiell oransjefarget vin med mye aprikostoner!

Både Il Poggio 1982 og 1977 er i toppform med flotte syrer og fine slanke tanniner. Men likevel svært forskjellige. Den yngste er mer maskulin med krydder, sigarkasse og lær. Den eldste har de samme tonene, men i mindre monn. Den er langt mer fruktig, nærmest tropisk i stilen, svært delikat og dermed en mer feminin utgave av 1982. Og dette til tross for at vinene på den tiden lå tre år i de tradisjonelle slavonske fatene på 5000 liter. Den eneste måten å kontrollere temperaturen var dessuten ved hjelp av vann som fikk renne nedover fatets yttersider. Selv om Monsanto i dag har introdusert moderne teknikker, er hovedregelen fortsatt minst mulig inngrep.

Toscansk cabernet
Selv om Fabrizio hadde bakgrunn fra tekstilbransjen, hadde han veldig klare ideer om hvordan en chianti skulle være. Han droppet de hvite druene (trebbiano og malavasia) fra 1968 hvilket var ulovlig på den tiden, noe som skapte stor oppstandelse hos vinmyndighetene. Som endog truet med å anlegge sak mot ham.
 
På baketiketten erklærte han at det var umulig å lage topp chianti med annet enn røde druer. Siden 1968 inneholder Monsanto-vinene kun 10 prosent canaiolo og colorino utover sangiovese. I stedet for å følge i fotsporene til Montevertine som valgte å merke vinen med vino da tavola heller enn å bryte loven, sto Fabrizio fast ved sin beslutning helt til myndighetene kom diltende etter i 1985.

Han er imidlertid en sterk motstander av å inkludere internasjonale druer i chianti classico-miksen. Men det forhindret ham ikke fra å plante så vel cabernet sauvignon som chardonnay.

Han gjorde en grundig jordsmonnsanalyse for å finne den beste plasseringen for cabernet-vinmarken. Den fant han nederst i en sørvendt åsside ved 250 m.o.h. med en blanding av galestro og grusjord. Resultatet er en cabernet med klar toscansk adresse. Nemo er i 2001-utgave en konsentrert og særpreget cabernet med mye urter og kryddertoner. 1999 er saftigere og mer sødmefylt med mer av de klassiske Médoc-aktige cabernetaromaene.

Erkeklassisk
I samme jordsmonn, men med nordvendt eksponering, plantet han chardonnay. - Denne druen har vært en utfordring for oss. Vi holdt på i ti år før vi var fornøyd med resultatet, understreker Laura.  Da den kom på markedet i 1980 var den en av de første chardonnayene i Toscana. Forbildet var en elegant chardonnay som chablis. Noe som var umulig å oppnå i 2003. Men til å være en toscansk hvitvin fra dette sjokkvarme året, er den overraskende harmonisk med fin syre og veldig god frukt, særlig epler og søt sitrus. Fatpreget er imidlertid tydelig siden halvparten er fatgjæret og-modnet.

- 2003 er for eikepreget etter min smak. Vi prøver oss fortsatt frem fra årgang til årgang med ulike teknikker for å hente mest mulig raffinement ut av druene, påpeker Laura. Hun er imidlertid veldig stolt av 2004 som er den som er i salg nå. Men som er min mening fortsatt er litt vel dominert av eiken. Men gjennom dekantering kommer mer av årgangens flotte frukt frem. En god vin til grillet lyst kjøtt samt hvit fisk med hummersaus.

Og 2004 er en strålende årgang også for den vanlige Monsanto som fortjener karakteren erkeklassisk chianti classico siden den byr på det beste fra området: Nydelig intens kirsebærkarakter under et lett slør av eksotisk fatkrydder, kjøtt og lær. Flotte syrer og gode tanniner gjør den til en drøm på et hvert matbord. Spesielt når kalv eller lam står på menyen. Den kommer fra et blandet jordsmonn, galestro og tuff (vulkansk opprinnelse) som gir en mer fruktig stil med mykere tanniner. Den har derfor ikke samme lagringsevne som Il Poggio, men 10 år er ikke noe problem.

Selv om Monsanto er den nå 70-årige Fabrizios livsverk, aksepterte han å engasjere en vinmaker i 2001. - Andrea Giovannini arbeider kun for oss og deler vår filosofi. Han har dessuten bidratt til å perfeksjonere den på flere måter, forklarer Laura.

Blant annet vinifiseres hver parsell separat for å få bedre oversikt over hvert elements bidrag. Dessuten må barrique'ene i økende grad vike for de større tonneau-fatene som over tid vil fremheve raffinementet ytterligere for Il Poggio og Monsanto Riserva.

Ingen 2005
Riserva som er en seleksjon av det beste fra "resten", representerer faktisk det største volumet. Den har normalt mer av alt sammenlignet enn den "vanlige" og dermed et potensial midt mellom denne og Il Poggio. Hos Monsanto har koniske gjæringstanker vist seg å være det optimale siden de gir et mer forsiktig uttrekk enn de sylindriske ståltankene. Uttrekkstiden ligger stort sett på 18 dager, og alle rødvinene karakteriseres av klare dype farger.

- I 2006 er fargen mer intens enn noen gang, lover Laura og fortsetter: - Vinen er allerede veldig åpen med god syre og stor karakter. Den minner en del om 2001 som er noe av det beste vi har laget.

Vi må imidlertid vente til 2010 for å smake Il Poggio 2006. I mellomtiden kan vi altså nyte 2001, deretter den atypiske 2003 som er rundere og med lavere syre enn i vanlige årganger samt fra neste år, 2004 som blir en veldig klassisk versjon. 2005 kan vi derimot glemme for Il Poggios del. På grunn av en kald august med påfølgende regn i september, ble resultatet veldig ujevnt. Mange produsenter sliter med manglende balanse. - Vi laget derfor bare en brøkdel av normalt volum selv for de tre andre vinene i 2005, forklarer Laura Bianchi.

Foto: Castello di Monsanto
 

Forsiden akkurat nå

Det brygger opp til ny ølkrig

Importen av øl i butikkstyrke er nå så stor at hvert femte glass øl er brygget utenfor landets grenser. Mens noen frykter en reprise på ølkrigen fra begynnelsen av 2000-tallet, forklarer importør Carlsberg-Ringnes det hele med midlertidige kapasitetsutfordringer. Les hele saken

Til toppen