Vinverdenens Churchill

Serge Hochar har feiret sitt 50-årsjubileum som vinmaker på Ch. Musar. Det er ikke så mange andre forunt. Ei heller å ha opplevd like mange strabaser for å få vinen ut til sitt publikum. Blod, svette og tårer passer ikke bedre noe annet sted enn her.

Serge Hochar er definitivt ikke som andre vinmakere. Han har et svært langt perspektiv på det har går løs på. - Det tok meg 20 år å komme frem til den røde Musar jeg drømte om, sier Hochar.

Og drømmen er en blanding av primært cabernet sauvignon og cinsault hvor druenes egenkarakter helt er overstyrt av terroir og årgangens beskaffenhet. Og vinen lager seg selv, for siden 1977 har Hochar latt naturen styre.

Hochar overtok i 1959 etter faren, Gaston, som etablerte vingården allerede i 1930 i Ghazir, bare to mil fra Beirut. De nå 180 hektar med vinmarker ligger imidlertid i Bekaa-dalen, sju mil unna. Det første han gjorde var å tappe rød 1956 i flaske, og å gyve løs på sitt livs oppgave som startet med 1959-årgangen.

Evig baby
I dag mer enn et halvt århundre etter er den overraskende ungdommelig, vel å merke etter at den har fått en solid dose med luft, for i god Musar-ånd er den tilbakeholden i starten. Aromaene er animalske som velhengt kjøtt og lær, samt modne røde bær og krydder. Fascinerende er den også i munnen med fine tanniner og syrer samt en balansert og deilig sødme. Sist men ikke minst en fantastisk ettersmak som aldri vil ta slutt. Ch. Musar er utvilsomt verdens rimeligste langtidslagringsobjekt. Og 10 prosent av hver årgang beholdes for å dokumentere lagringsevnen.

Ch. Musar er i følge Hochar en baby som aldri blir voksen. - Jeg har aldri opplevd at noen av vinene mine har blitt gamle. De blir faktisk bare yngre og yngre jo eldre de blir, påpeker han. Som en vinens Benjamin Buttton. Derfor blir mange vinsmakere forundret når de smaker en årgang av Ch. Musar med noen års mellomrom. At den forandrer seg hele tiden. Hvorfor? - Ja, det er vanskelig å si, men jeg tror det har noe med at vi ikke bruker noen form for moderne tilsetninger eller hjelpemidler, verken i vinmarken eller vinkjelleren, sier han.

Da han følte at den røde Musar var på plass, tok han fatt på den hvite som hadde levd litt sitt eget liv. - Om du smaker hvit 1954 og rød 1956 så er det den hvite du blir mest imponert over. Den er fortsatt som en baby, selv etter 56 år, sier han.

Men det skulle ta mange år før han var helt fornøyd med "resepten" for den hvite. Først i 1989 var "prosjektet" avsluttet.

Lyserød ikke rosé
Det er de lokale hvite druene obaideh og merwah som gir denne hvitvinen dens særpreg. Begge disse sortene er så gamle at de dateres til før vitis vinifera. De kan ses på som opprinnelsen til mange av dagens europeiske hvite druetyper. Mange har trodd at obaideh kunne være forfaren til chardonnay. Og at merwah er røttene til sémillon. - Men vi vet egentlig ikke så mye om disse sortenes ferd gjennom Middelhavsområdet for 2500 år siden, sier han.

Nykomlingen Musar Jeune White er laget av viognier, chardonnay og vermentino, og mens disse druene er modne i august, plukkes de "gamle" sortene i oktober, etter de røde druene. Det skyldes også at de dyrkes i de kjøligste områdene av Bekaa, ved 1500 m.o.h. Alkoholpotensialet for de tradisjonelle kontra de moderne hvite druene er også veldig forskjellig, 12-12,5 prosent mot 14 prosent.

Ch. Musars rosé er en blanding av hvit Musar og litt rødvin av druen cinsault. - Men vi kaller den ikke rosé siden vi ikke følger (den franske) lovgivningen for roséviner. Jeg valgte denne formelen fremfor saignée-metoden siden jeg er så glad i rosa champagne, sier han.

Den lyserøde Musar produseres i svært små kvanta og svært sjelden, foreløpig bare i 1994, 1995 og 2006. Den er som sin hvite bror en høyst særpreget vin med tydelig innslag av lær, kjøtt og røyk, modne røde bær og mango. Friskheten er strålende og letner inntrykket. Mer en rosé for seriøse retter med lyst kjøtt enn terrassen.

Ved slutten av 80-tallet introduserte han rødvinen Hochar som en spesialbestilling fra Marks & Spencer. Da butikkjeden ikke ville bestille mer, fortsatte han likevel å produsere den siden den var blitt en slik suksess. Druene kommer fra én enkelt vinmark med svært gamle vinstokker. Dessuten er cinsault hoveddrue samtidig som carignan og litt grenache også inngår i blandingen. Kommende årganger vil ha mer grenache, hvilket gjør at produksjonen vil kunne økes noe, men den er fortsatt begrenset. Grenachen vil dessuten gjøre Hochar enda mer tilgjengelig.
 
- Ch. Musar lages med tanke på at den ikke skal innbys til å nytes ung, men derimot for å legges bort - lenge. Med Hochar er filosofien den motsatte, forklarer Hochar.

En hvit utfordring
Og med Musar Jeune i enda større grad siden den er laget for å nå et yngre publikum. Her har han inkludert syrah som gir vinen en annen touch. - Selv om jeg hater denne druen. Hjernen min er allergisk mot den, ler han. Denne vinen er ikke fatlagret overhodet. Og den filtreres heller ikke, hvilket gir en veldig stofflig munnfølelse - og bunnfall! Den finnes altså i en hvit og en rosa utgave, som i motsetning til den andre lyserøde vinen, er laget som en "ekte" rosé med 36 timers skallkontakt. I disse vinene inngår druer fra de sist plantete vinmarkene, men også velvoksent plantemateriale.

Fatlagring er ellers en viktig ingrediens i Musar-konseptet. Mens Hochar har tilbrakt ni måneder i fat, modnes elementene som skal bli den store Ch. Musar først et halvt år i sementtanker, deretter i ett år i franske fat, stort sett velbrukte. Deretter blandes vinen av de ulike druene, og miksen tappes uten klaring og filtrering. Så følger 3-4 år flaskemodning før lansering. Derfor er det nå 2003 som så vidt har forlatt kjellerne i Ghazir. Den hvite Musar har litt kortere tid i fat før tapping, men får lengre tid i flaske.

Den er en større utfordring for den moderne gane enn den røde. Men alle som er hekta, gleder seg til hver nye årgang, og når muligheten til å smake en gammel utgave byr seg. Som den imponerende 1991 med sin fantastiske syrefriskhet, intensitet og lekre sitrus- og aprikoskarakter.

Hochar lager vinene etter sitt hjerte - og definitivt ikke etter markedets krav. Det har han gjort fra starten. Den berømte ønologen Emile Peynaud som hadde vært Hochars lærer da han studerte ønologi iBordeaux, kom på besøk i 1970. - Jeg fortalte ham at jeg hadde gjort alt motsatt av hva han hadde lært meg, minnes Hochar. - Han svarte da med "jeg ga deg det nødvendige kunnskapsgrunnlaget, så var det opp til deg".

Hater perfeksjon
Det er imidlertid ikke Hochar lenger som fysisk lager vinene. - Jeg er bare den som smaker i dag, forklarer han. Og som kvalitetssikrer kontinuiteten. - Det er helt umulig å vite hvilke viner som skal inngå i den endelige blandingen. Den må jeg alltid smake meg frem til.

At Musar skal ha karakter, er noe Hochar tviholder på. - Jeg stoppet i sin tid tappingen av 1986 siden jeg opplevde at vinen var for "perfekt", og jeg hater perfeksjon, derfor måtte vi blande den på ny, forteller han.

Men i dag jobber han sammen med sønnen Gaston om beslutningene. - Bedriften skal jo leve videre etter meg og da er det viktig å forstå hva som gir hvilke resultater. Slike situasjoner som i 1986 kommer neppe til å oppstå igjen, smiler han.

Men også i 2002 var han misfornøyd: - Denne årgangen er rett og slett for fruktig. Jeg vil lage vin og ikke fruktsaft, slår han fast. Og ja, 2002 har ikke helt den samme dybden og absolutt ikke den forventete reservertheten som eksempelvis 1999, enn si 1979 og 1969. Samt før nevnte 1959. Men det er alltid marginale forskjeller i kvalitet for rød Ch. Musar, de er et produkt av årgang og terroir. Generelt har de røde vinene i ungdommen mye sødme, og med alderen blir syrene og tanninene tydeligere. Dog uten at de blir spisse eller magre av den grunn, slik som så mange andre vellagrete viner.

Ikke varmt klima
Ch. Musar handler imidlertid ikke bare om vinmaking. - De gamle vinstokkene sørger for veldig lav avling. Rundt 15-25 hl/ha og noen ganger også lavere og høyere. Buskbeskjæringen har også sitt å si. Vi har prøvd guyot i forskjellige varianter, men det fungerte ikke. Ikke spør meg om hvorfor, det interesserer meg ikke. Jeg er ikke opptatt av hvordan druene vokser, ei heller hvilken druetype, bare kvaliteten og smaken er slik jeg vil ha den, slår han fast.

Når det er sagt, så dyrkes alle druer hos Musar økologisk, med minst mulig bruk av hjelpemidler og inngrep. - Og det har vi gjort de siste 50 årene, hevder Hochar.

Hochar avviser at klimaet i Libanon er varmt. - Selv om landet ligger i en varm sone, er det mer moderat enn eksempelvis Kypros, Hellas og Sør-Italia. Dagtemperaturene er aldri veldig høye, selv ikke midt på sommeren, takket være høyden over havet, sier han og legger til:

- Den store fordelen hos oss er at vi kan plukke druene akkurat når det passer oss, det vil si når de er perfekt modne, uten fare for at regn skal spolere avlingen, sier han.

Klimaendringene er heller ikke merkbare, i hvert fall ikke i Bekaa, men enkelte områder i Libanon er utsatt for ørkenspredning. Derfor er det satt i gang prosjekter med å plante vinmarker for å stoppe ørkenen, men primært i Nord-Bekaa.

Fakta om libanesisk vin
Libanons vinmarker har vært dyrket i 5000 år. Eksport startet i 1979 mens borgerkrigen fortsatt pågikk. Da krigen var over i 1990 ble så mye som 90 prosent av produksjonen eksportert. I hele Libanon produseres i dag åtte millioner flasker, med mulighet til å vokse til 20 millioner når alle de nye vinmarkene er i produksjon. Fra Musar kommer imidlertid bare 600.000 flasker årlig.

Foto: Musar, Cephas

Forsiden akkurat nå

Til toppen