Liten brun og bitter

Negroni er forbundet med like mange anekdoter som de fleste andre klassikere. Det som gjør den spesiell er imidlertid innholdet av både rød vermouth og Campari.

En legende sier, at en italiensk diplomat fant på cocktailen negroni på Hotel Intercontinental i Paris i dagene før Frankrikes fall sommeren 1940, like før tyskerne rykket inn i byen og heiste det nazistiske hakekors over Eiffeltårnet og Triumfbuen. Han bad bartenderen om å blande bitter Campari, rød vermouth, gin og litt soda, som han fikk servert til seg og en vakker kvinne han var sammen med:
- "Hva kaller du en drink som denne", spurte hans ledsager?
I det samme kom en ung farget servitør som serverte kaffe forbi og sa: "God dag, Deres excellence "!

Diplomaten fikk en god ide. "Jeg kaller den negroni (den lille neger)". Denne anekdote nevnes i mange romaner. Men i virkeligheten ble negroni på samme måte som renessansekunsten oppfunnet i Firenze. Eller rettere sagt på Hotel Baglioni, hvor den fortsatt serveres fra baren i takhagen hvor det er utsikt  til Santa Maria Novella-kirken.

Ekte negronifans foretrekker Gordon's gin, ofte kalt "the heart of a good cocktail" i drinken.
Men det er ikke ginen som gir drinken dens karakter. Negroni tilhører en familie av cocktails hvor medlemmene kan være vanskelige å skjelne fra hverandre, men hvor fellesnevneren er at vermouth er en viktig del av blandingen. Et annet kjent medlem av familien er Americano. Den omfatter en tredel Campari, to tredeler rød vermouth, is, soda og sitron.

Makka og Bronx
En annen beslektet cocktail er Makka, som finnes i to varianter. Makka 1, som består av en fjerdedel Campari, en fjerdedel søt vermouth, en fjerdedel tørr vermouth, en fjerdedel gin, is og en dæsj soda. Makka 2 serveres spesielt i cafeer rundt Pont Neuf-broen i Paris. Litt crème de cassis, en halv flaske cognac, en fjerdedel flaske søt vermouth og litt appelsinsaft som blandes i en shaker.

En enda fjernere slektning er Bronx. Denne cocktail har fått navn etter området i New York, hvor den hyppigst opptrer. Blandet i en shaker består den av 3/6 gin, 1/6 tør vermouth, 1/6 søt vermouth og 1/6 appelsin som presses av helt modne appelsiner.

Den berømte spanske filminstruktør Luis Bunuel (som stod bak Nattens skjønnhet) fant på sin egen variant i negroni-familien. Han forteller i sine erindringer, at han i stedet for Campari brukte carpano, en vermouth, som ble komponert av grev Antonio Benedetto Carpano i Torino ved slutten av 1700-tallet.

Ordet vermouth kommer av det tyske ord for malurt som er vermut. Dagens vermouther består av et halvt hundrede ingredienser hvor oppspritet vin er viktigste komponent og dessuten forskjellige urter og krydre som får ligge og trekke i vinen. Selve uttrekkstiden er rundt fire år.

Ideen bak vermouth er veldig gammel. Allerede legekunstens far, Hippocrates, anbefalte viner med malurt til magepasienter 500 f. Kr. Så vel i det gamle Rom som gjennom hele middelalderen ble vermouth laget som hjemmebrygg. Det var grunnen til at det var like mange måter å lage drikken på som der var folk som produserte den.

Punt e mes
En vertshusinnehaver fant imidlertid på å standardisere vermouth. Han begynte å servere den i sin bottegha  (italiensk ord for butikk) på Piazza Marandazzo i Torino. Her holdt børsfolk til som  etter børstid drøftet dagens forretninger. Det kunne være en aksje som hadde steget halvannet poeng på børsindeksen. Det heter på piemontetisk "un punt e mes".

En dag var en veksler så opptatt med en aksje som hadde steget nettopp "un punt e mes" at da vertshuseieren kom for å ta bestilling, sa han:  "Gi meg en punt e mes!"

De andre gjestene fortsatte å gjenta dette som en spøk og det endte med at betegnelsen ble benyttet kommersielt for en bestemt vermouth som er populær den dag i dag. Punt e mes
inneholder 50 planter og urter og har en ettersmak av appelsin. Noen drikker den med is og en appelsinskive. Andre blander med soda eller tonic (Schweppes).

Campari
En av de første til å produsere vermouth på kommersiell basis var den før nevnte Grev Carpano. Han sendte noen kasser til venner i inn- og utland. Forretningen vokste, og i 1786 grunnla han en fabrikk. For å imøtekomme enhver smak fremtilte Carpano sin vermouth både søt og bitter.

Men det er Martini & Rossi som oppnådde å bli mest berømt for sin vermouth. Firmaets skaper, Alessandro Martini, ble utdannet i likørbransjen i Cafe Bass i Torino sammen med en annen pioner på området, Gaspare Campari, som ble født i den lille landsbyen i Castelnuovo, Piemonte, i 1828.

Campari fant på en bitter, rød vermouth, og oppskriften tok han med seg etter endt utdannelse som likørmaker til den eksklusive Torino-restauranten  Cambio, hvor Kong Victor Emanuel og hans førsteminister, Grev Cavour, kom. Efter at han mistet sin kone og to barn dro han til Milano. Han giftet seg på nytt og åpnet et konditori i den store arkade, La Galleria, rett over for Milanos domkirke. Her serverte hans nye kone, Lettizia, drikken til konditorigjestene.

Gaspare hadde forbedret drikken som fikk hans navn. Gaspares eldste sønn, Davide, født i 1867, overtok konditoriet etter at foreldrene hadde trukket seg tilbake til pensjonistenes rekker. Han la merke til at konkurrerende caféinnehavere av og til kom og kjøpte flasker av drikken hans far hadde funnet opp. Han stilte som betingelse for å selge til andre at de serverte den fra flasken med en etikett med følgende tekst Bitter Campari.

Davide Campari ble forelsket i den vakre sangerinnen, Linda Cavalieri. Da hun reiste til Nice for å synge, fant han på, at han skulle bli med for å selge sin campari for på den måten å kunne være i nærheten av sin elskerinne. Slik ble det opprettet et Campari-lager i Frankrike. Da elskerinnen reiste til Moskva for å gifte seg med en russisk storfyrste, fulgte han likeså godt med og sørget for at Russland blev en stor Campari-importør.

Et år etter var den vakre Linda skilt fra storfyrsten og sang på Metropolitan-operaen i New York sammen med den berømte italienske operasanger Caruso. Hun giftet seg med en amerikansk milliardær. Ekteskapet varte i syv dager. Men det var nok til at Davide Campari hadde etablert nok et nytt marked for Campari.

Cinzano
Davide Campari døde i 1936. Men hans avløsere markedsførte, blant annet gjennom reklame på sporvogner rundt om i verden, Campari som en long drink, i motsetning til konkurrentene som fortsatt anbefalte bittere som fordøyelsesmiddel.

Campari var også en av de første produsenter av drikkevarer som brukte sporsevenementer  somfotballkamper og sykkelløp som reklamearena.  Allerede i 1933 kom den lille røde flasken med campari soda.

Camparis oppskrift  er en bedrifthemmelighet, som kun direktøren kjenner. Han kontrollerer tre gange i uken blandingen av de forskjellige bestanddelene sammen med betrodde medarbeidere, som hver for seg kun kjenner enkeltdeler. Fremstillingsmetoden finnes i en bevoktet bankboks. Når direktøren skiftes ut, får den nye adgang til å bli kjent med hemmeligheten. De som arbeider i fremstillingen vet at den lages av nøytral sprit redusert til 25 prosent og sukker men selv de dyktigste kjemikere klarer ikke å identifisere alle urter og andre smaksstoffer.

Cinzano er det aller eldste vermouthfirmaet lager en bitter vermouth som kan minne om Campari men den har mindre alkohol (21,5 prosent). Historien går tilbake til 1568, da Antonio Cinzano i sin vielsesattest presiserte at han var produsent av elskovsdrikke.

Cinzano er et viktigt element i flere cocktails. Som Giotto, der består av tre deler vodka, tre deler tørr Cinzano, en del sirup eller jordbærlikør og tre deler knuste jordbær on the rocks. Eller Tintoretto: en del rød Cinzano, to deler whisky, helt over is.  blandet med isterninger. Eller Tiziano: to deler hvit Cinzano, syv deler vodka, en del bitter, helt over is og med noen mynteblader som garnityr.

Noilly Prat
Mange foretrekker imidlertid den franske vermouthen Noilly Prat , kanskje særlig til dry martini, men også til vermouthbaserte cocktails. Noilly Prat ble skapt på begynnelsen av 1800-tallet  av Joseph Noilly. Utgangspunktet var en blanding av god vin, planter, urter og eau-de-vie for å oppnå en tørr fransk konkurrent til de søtere italienske vermouther. Hans sønn, Louis, overtok i 1814 virksomheten. Året etter inngikk han partnerskap med engelskmannen Claudius Prat.

Bak partnerskapet lå en kjærlighetshistorie. Louis hadde en vakker datter. Hun var meget omsvermet. Faren mistenkte beilerne for å være mer interessert i penger enn i datteren. Dette var grunnen til at han bestemte at han kun ville gifte henne bort til en mann som ville arbeide i bedriften.

Denne betingelsen ville ingen frierne akseptere siden han var kjent for å være en tyrann. Men en dag møtte datteren herr Prat som ble så forelsket at han var villig til å akseptere farens tyranni bare han fikk datteren.

Slik fikk altså den franske vermouth dobbeltnavnet. Og drikken lages den dag i dag etter samme oppskrift som for 200 år siden. Den eneste forandringen er den naturlige variasjonen i den lokale vinen som er basis. I Frankrike nytes ofte Noilly Prat med en sitronskive.

Tekst: Niels Levinsen
Foto: Stockfood

Forsiden akkurat nå

Til toppen