Takket være inntrykk fra nyhetsbildet samt tv-serier og filmer, er det lett å konkludere med at Colombia har et "profilproblem" her hos oss. Det er egentlig litt synd for er Colombia en nasjon som har mye å by godt på (og da snakker vi lovlige produkter). Eksempelvis nyter rundt 70 prosent av oss daglig et av nasjonens fineste produkter. Vi vet bare ikke om det.
Helt siden jesuittene plantet kaffe i Colombia for et par århundrer siden vokste nasjonen raskt til å bli verdens nest største kaffeeksportør (nå nummer tre). 
I Norge har Colombia, så langt tilbake som statistikkene går, forsynt oss med mellom 20 og 30 prosent av kaffen som går inn i blandingene i våre mest kjente merkevarer.
Mens Brasil gir robust tyngde og fylde i blandingene, er det Colombia som tradisjonelt har stått for den friske syrligheten og de noe fruktige undertonene som i årtier har preget norske industrimerker og dannet våre nasjonale kaffesmakspreferanser. Disse finere tonene blir lett borte om kaffen brennes for mørkt, så i Norge brennes det tradisjonelt lyst. Kombinert med vårt bløte vann kan vi si at vi har en folkesmak som ligger godt over "bordvin"-klassen.
På markedet for spesialiteter har det vært lengre mellom høydepunktene. Betegnelsen på de kaffetypene vi tradisjonelt er blitt servert som spesialiteter har mer referert til bønnestørrelsen enn smaksretning, eller hvilken dal eller gård kaffen kom fra. Smaken har da også naturlig nok ligget i samme gate som industrimerkene. Men solide eksportører det er de.
Nå framstår Colombia neppe som noen mønsterstat, men kaffe er faktisk et hederlig unntak. Allerede på 1920-tallet organiserte kaffeprodusentene seg i det som nå kalles FNC, Federation National Cafeteros, og om man slår sammen Nortura, Meierisamvirket, Råfiskelaget, alle andre "lag", og alle deres markedsføringsorganer, er det fremdeles langt igjen til at en slik organisasjon ville få samme posisjon og makt som FNC.
Foruten det faglige har organisasjonen en bred tilnærming til medlemmenes velferd, og driver ikke bare opplæring og veileding i kaffedyrking. De er også engasjerte i helse og skoler, og ikke minst infrastruktur som vei, vann og elektrisitet.
Mens Norge er som skapt for fiskerier, er topografi og klima som forhåndsbestilt av høyere makter for kaffedyrking i Colombia. Rikelig med sol, nedbør, rik jord, fin høyde over havet for arabica, og god tilgang på vann til vasking av ferdig kaffe. Men den samme kaffevennlige topografien byr også på tilsvarende utfordringer i transport og lagring. Her har cafeterosene vist evne og vilje til å løfte i flokk mot felles mål.
Strategien har vært å fremme kaffe fra Colombia, Cafe de Colombia, som en internasjonal merkevare uansett nyanser i smak. Og det har de faktisk lykkes med, spesielt i land som USA og Canada, og tidligere også i Tyskland og Japan. Colombia ble verdens første og største "single origin"-kaffe. Og at Juan Valdez og eselet hans er internasjonale kaffeikoner så gode som noen.
Samtidig har kjøpekraften endret seg og kombinert med overproduksjon og synkende priser, har dette forholdet gått mest ut over de som befant seg i de øvre lag av prismarkedet.Å tilpasse seg ny virkelighet, har ikke vært Colombias sterkeste side. Slikt får fort store konsekvenser og i Colombia falt kaffeproduksjonen gravis tilbake. I 2009 var den tilbake til 1976-nivå med 8,3 millioner eksporterte sekker. En tredjepart av ambisjonsnivået. FNC har nå utarbeidet en masterplan som skal få kaffesektoren på fote igjen både i kvalitet og kvantitet. Virkemidlene er mange og ambisjonene store.
Mens FNC hadde vært ekstremt dyktige til å markedsføre Colombia som et dyktig kaffeproduserende land under en felles fane, begynte markedene å etterspørre noe annet: Variasjon, ekstrem kvalitet og ikke minst sporbarhet. I spesialitetmarkedet var Colombia ikke lenger nok, nå dreide det seg om mikroklima og botanisk baserte smaksretninger.
Colombia er vel mest kjent for å produsere stimuli av helt andre kalibre enn kaffe, og derved med helt andre kjøpegrupper. Pussig nok er USA det desidert største eksportmarkedet for begge produkter. Så nå har USA også "tatt grep" og grublet seg fram til avlinger som kan gi like gode inntekter til farmerne, og derved også nasjonen, som de produktene som nå smugles over grensene. Valget falt på kaffespesialiteter dyrket i kombinasjon med legale produkter som til sammen kunne gi samme eller bedre fortjeneste.
En slik omlegging krever naturlig nok også kunnskapsoverføring i det å tenke annerledes enn tidligere tiders vedtatte volumorientert kaffereligion. Derved sendte USAID ut "The coffee Corps" medblant annet kaffesmakere, eller "cupers" som de heter på fagspråket Hundrevis av dem i allianse med SCAA, Specialty Coffee Assn om America. De har i oppdrag å lære landet Cafeteros både til a dyrke fram og smake forskjellen mellom "godt nok" og "fantastisk" slik de vil ha den i USA.
Men det hjelper lite med ny kunnskap og ny entusiasme om cafeterosene ikke har råd til å gjennomføre det de lærer. FNC har derfor iverksatt et solid støtteprogram med gjeldssanering og subsidier, først og fremst til kunstgjødsel, til over 400.000 familier rundt om i landet, samtidig som trykket på kvalitetsforbedring holdes oppe. I de senere år har det vært liten eller ingen fornyelse av kaffetrærne enten i form av kraftig beskjæring eller nyplanting. 
Siden et kaffetre har en begrenset livssyklus hvor alder går ut over både kvalitet og kvantitet, trengs fornyelse. FNC støtter derfor at farmerne bytter ut en tredjedel av trærne hvert annet år.
Selv om rundt 20 prosent av kaffen som drikkes i Norge kommer fra Colombia, må nok kommaet flyttes fire ganger til venstre for å komme fram til andelen på markedet for spesialiteter. Det har flere årsaker. Dels har Colombia konsentrert seg mest om markedene i USA og dels har de vært fornøyde med det de har oppnådd på industrimarkedet i Norge med solide andeler i blandingene.
De som har jobbet mest med spesialiteter har i stedet funnet mye av de samme kvalitetene i Mellom-Amerika og Øst-Afrika og egentlig ikke brydd seg så mye om Colombia utover stereotypene. Det er imidlertid forandring på gang, og det importeres nå noen helt spesielle mikrolotter direkte fra produsentene. Resultatene har vært litt opp og ned med ujevne kvaliteter, men med nye kvalitetsforbedringstiltak er det håp foran neste høst.
Foto: istock
