Jancis Robinson får ytterst sjelden krutt fra noe hold. Hun er høyt respektert i alle leire, både blant produsenter og forbrukere, og har vært det i en årrekke, faktisk så langt tilbake som fra begynnelsen på 1980-tallet. Hun sveivet gjennom Master of Wine-utdanningen med utmerkede resultater, og etablerte seg raskt som en ny og interessant stemme.

Siden den gang har hun vedlikehold sin karriere på en utmerket måte, og er en av profesjonens få virkelige stjerner. Hennes uomtvistelige styrke er en akademisk tilnærming til det hun holder på med. Med det mener jeg at hun har arbeidet metodisk, grundig, og som oftest med en prinsipiell tilnærming til det som har vært tema for hvert enkelt bokprosjekt eller TV-program. Hun har vært mer opptatt av det overordnede snarere enn det partikulære, det systematiske snarere enn tilfeldige.

Vin er først og fremst en forbruksvare. Dernest kan den for enkelte være samlerobjekt, investeringsobjekt, kunst, mote, landbrukshistorie, geografi, kjemi osv. Vin er med andre ord en vare som er produsert for (på et eller annet tidspunkt) å konsumeres. Denne egenskapen ved vin har naturligvis medvirket til at forbrukerjournalistikken har fått en særlig viktig funksjon.

Folk flest trenger forbrukerveiledning og mange viktige aspekter ved vin har fått ligge nokså ubearbeidet fordi vinskribenter i all overveiende grad har vært opptatt av å anbefale "what to drink". Jancis Robinson er en av meget få vinskribenter som har medvirket til å utstyre ulike aspekter ved vin med en verdifull kontekst av mer prinsipiell karakter. Vines, Grapes and Wines. The Wine Drinker's Guide to Grape Varieties er en slik bok. I ettertid kan man saktens ha enkelte faglige innvendinger, og alt i denne boken har definitivt ikke holdt stand mot tidens tann; mye har i tillegg gått ut på dato, men da den kom ut i 1986, var den noe aldeles nytt.

Fra de senere årene er det naturligvis den digre Oxford Companion to Wine (1994, nye og oppdaterte utgaver følger fortløpende)med Jancis Robinson som redaktør, som har satt mest spor etter seg. Ca 1000 sider med oppslag gjør denne boken til et helt nødvendig redskap for alle som er mer enn alminnelig interessert i vin. Alexis Lichine og andre prøvde ut tilsvarende encyklopediske tilnærminger på et langt tidligere tidspunkt, men disse prosjektene er helt gått ut på dato. Nytt her i forhold til tidligere forsøk på å være altomfattende, er i første rekke den store vekten som er lagt på å være oppdatert innen områdene vitikultur og vinifikasjon.

Jancis Robinson er en av meget få internasjonale merkevarer innen vinjournalistikk. Det er vel strengt tatt bare Hugh Johnson og Robert Parker som i innflytelse er i samme liga som henne. Hun er internasjonal i den forstand at hun skriver for en rekke publikasjoner over hele verden, blant annet skriver hun i norske Vinforum. Hennes første bok på norsk utkom tidligere i høst, og heter Smak på vin - et vinsmakekurs. Den er en bearbeidet versjon av hennes Masterglass fra 1983.

Jeg må tilstå at det er noe av en gåte for meg at denne boken gis ut på nytt i dag, 20 år etter at den ble publisert for første gang. Riktignok er den bearbeidet, men ikke i en slik substansiell grad at den virker ny og frisk - og således forsvarer relansering. I 1983 var dette en ny og interessant utgivelse, med Michael Broadbents klassiske vinsmakerbok som eneste aktuelle kandidat å sammenligne med. Men i motsetning til Broadbents stive og engelske gentlemansgestikulering, så var Jancis Robinsons tilnærming uhøytidlig, inkluderende - tidsriktig - i forhold til markeder og vintyper. Problemet med denne boken i dag er at innholdet er kjent fra en lang rekke senere utgivelser, signert andre forfattere, hvorav flere tidligere har vært utgitt i Norge.

Så hvorfor relansering nå? Norske forlag har en tendens til foretrekke introduksjonslitteratur om vin fremfor mer spesialiserte studier. Så langt har norske forlag følgelig ønsket utgivelser med et bredt nedslagsfelt (vin fra hele verden, vinsmakerkurs, mat & vin osv). Dette blir vel ansett for å være bedre butikk enn smalere utgivelser, og kanskje har forlagene hatt rett i det, så langt. Med den sterkt økende vininteressen i Norge i de siste ti årene, burde Aschehoug haforstått at markedet er i ferd med å endre karakter. Interessen for vin har utviklet seg og i dag er det helt klart også et marked for mer ambisiøse og smalere prosjekter. Det er knapt nok et vininteressert menneske i Norge som ikke har vært på vinsmakekurs (eller er blitt tilbudt det) for å lære seg å smake vin med en prinsipiell tilnærming.

Jancis Robinson er en internasjonal merkevare. Jeg mistenker hennes norske forlag for å ha satset på merkevaren snarere enn på prosjektet og uten i nødvendig grad å ha vurdert hvorvidt prosjektet er tilstrekkelig interessant for det norske markedet anno 2003. Mitt bestemte inntrykk er at de fleste norske forlag i for sterk grad stoler på egne krefter når det gjelder å vurdere utgivelser om vin, og det gjelder øyensynlig også for Aschehoug. Denne boken har i endel henseender gått ut på dato og er dermed en bok som mange vininteresserte opplever som lite innovativ og følgelig ganske uinteressant. Derved er den også en dårlig lansering av Jancis Robinson i Norge.

Foto: Jancis Robinson