Å si at en bok om tørrfisk kommer som et friskt pust, vil få mange til å rynke på nesa. Den som fra tid til annen spiser tørrfisk som snacks er vant til å få kommentarer om at ens ånde kan forveksles med et heller ondsinnet glefs fra en schäferhund. Tørrfisk er rett og slett ingen ettertraktet råvare her i landet, om vi ser bort fra når den er omgjort til lutefisk. Selv da er riket skarpt delt i to leire: noen elsker fisken (med et batteri av tilbehør som tar luven fra den), andre vil ikke ta i den selv med ildtang.
Per A. Borglund
Foto: Morten Bibow
Skifter du vann hver dag er fisken ferdig i løpet av en uke, eller en dag etter to til. Det som opprinnelig var en intetanende skrei på vei for å gyte er nå klar for din gryte.
Svein Erik Renaas oppskrifter er både tradisjonelle norske og internasjonale. De hjemlige er preget av poteter, rotgrønnsaker og tilbehør som bacon og eggesmør. Verken boknafisk eller lutefisk er glemt, men det blir helt klart mer sus i serken når kokken henter inspirasjon fra sør i Europa. Tørrfisken blomstrer opp i selskap med tomater, hvitløk, oliven, ansjos, kyllingkraft og løk. Smak på pizza med oliven, posjert tørrfisk, chèvre og valnøtter. Sprøstekt tørrfisk med eggeplomme, chorizo og aprikos er så langt unna lutefisk som det vel går an å komme. Vår tørre venn trives dessuten som fisken i vannet midt i en løksuppe basert på hvitvin og kyllingkraft.
Det vil være å ta hardt i å omtale en skrukkete og værbitt tørrfisk som fotogen, men Ulla Westbø har lykkes i å illustrere boka, enten motivene er fra Lofoten, italienske småbyer eller Renaas kjøkken. Også bildene er med på å gjøre denne boka til en inspirasjonskilde av de sjeldne.
Heretter trenger du ikke å legge hodet i bløt for å finne ut hva som skal stå på middagsbordet om en ukes tid!
