I 2005 lovet SV gratis skolemat. Knappe to tiår senere er Oslo kommune i ferd med å innfri løftet. Fra i fjor høst fikk elevene i videregående skole et daglig måltid, og når neste skoleår begynner, er tiden kommet til ungdomsskolene.

Hvem som skal sørge for mat til den oppvoksende slekt, er fortsatt i det blå. Noen skoler har fullt utstyrt kjøkken, andre har rom man med litt velvilje kanskje kan kalle en spisesal. Kommunene har derfor overlatt til bydelene og den enkelte skole å finne en løsning som passer akkurat dem.

Til tross for beskjedne budsjetter er det mange som gjerne vil ha en fot innenfor det kommunale systemet. Hvem som går seirende ut av anbudskampene, gjenstår å se. Hvis byråkratene med makt til å dele ut kontrakter deler verden i bitte små biter og lar prisen på skolematen alene være eneste kriterium, ligger alt til rette for at de store kantineselskapene med internasjonal kapital i ryggen.

Hvis de i stedet velger å tenke litt større, burde de idealistiske foretakene sosialentreprenør Ragnhild Slettner er involvert i, Mamas Mat og Vegetar Expressen, ha en sjanse.

- Vi ønsker å være en leverandør av skolemat som både gir sunn mat og skaper nye arbeidsplasser for en sårbar gruppe, understreker Ragnhild og fortsetter:

– Våre ansatte er innvandrerkvinner som har levd på utsiden av det norske samfunnet. De snakker kanskje ikke så godt norsk, og de har vært lite ute. Flere av dem kan ikke gangetabellen, men de kan lage mat og de vil ut i arbeidslivet. Mange har gått fra praksisplass til praksisplass og har bunker med gode referanser, til ingen nytte. Det sier seg selv at det er god samfunnsøkonomi i at de blir skattebetalere. Alternativet er at de ender i nok en NAV-kø, sier Ragnhild.

Vippa ble starten
Frøet til Mamas Mat ble sådd i 2015. Av en million syrere som flyktet til Europa det året, fant flere enn 30 000 veien til Norge. Ragnhild Slettner var blant dem som skjønte at de trengte mer enn det det offentlige hadde å tilby. Som frivillig ved et asylmottak dechiffrerte hun brev skrevet på byråkratisk norsk og hjalp til med å skaffe bolig og jobb.

– Når de trengte meg, inviterte de på middag. I en lang periode spiste jeg hjemme hos folk tre–fire ganger i uka. Mat er ikke bare ekstremt samlende, den utjevner alle forskjeller og ga oss noe helt annet å snakke om enn NAV-papirer og asylsøknader. Jeg var ikke lenger der som hjelper. Jeg var gjest, og jeg var der på lik linje med alle andre, forklarer hun.

Maten hun fikk servert smakte himmelsk, og det var ingen tilfeldighet. Flere av flyktningene hadde arbeidet som kokk i hjemlandet, og et par hadde måttet forlate egen restaurant i Aleppo, byen som en gang var kjent som Midtøstens gourmethovedstad. Det burde jo være rom for en syrisk restaurant i Oslo, tenkte Ragnhild, og skred til verket. I februar 2017 tok hun kontakt med Kaja Skovborg-Hansen, som kunne fortelle at det var én ledig bod igjen i Mathallen som skulle åpne seks små uker senere under navnet Vippa.

Ragnhild og de syriske matkunstnerne hadde ingen penger, og bestemte seg for å prøve crowd funding. Håpet var å få inn noen tusenlapper og kanskje ha råd til et fint skilt. 87 000 kroner senere hadde de både shawarma-grill, skilt og råvarer til å åpne Aleppo Bahebek, «Aleppo, jeg elsker deg». Boden ble en braksuksess og forteller en annen historie enn den vi får servert i nyhetsreportasjene. Syria og Aleppo er mye mer enn IS og utbombede ruiner.

Skaper stolthet
Ragnhild var imidlertid ikke helt fornøyd. Innvandrergruppen med størst problemer på arbeidsmarkedet er kvinner uten formell utdannelse og lite arbeidserfaring, og alle de ansatte på Aleppo var menn. Etter et par forsøk som gikk dukken under koronaen, startet hun Mamas Mat som ideelt AS sammen med Kirstine Holst, en annen erfaren sosialentreprenør.

Mamas Mat har allerede rukket å vinne to offentlige anbud og drifter prosjektet Vegetar Expressen i samarbeid med bydelene Grorud og Bjerke og Områdesatsingen i Oslo. Her står levering av skolemat og jobbskaping i sentrum. I tillegg drives skolekantinen til Frydenberg ungdomsskole nå av Mamas Mat.

Jeg har avtalt å møte Ragnhild på Frydenberg skole. Fire Mamaer er i full sving med dagens måltid. Marokkanske Naima El Mohann kommer med en kopp kaffe og en batbout fylt med perfekt krydrede grønnsaker. Noen har tydeligvis skjønt hvordan man sjarmerer en journalist som ikke hadde tid til å spise frokost før hun gikk hjemmefra. Ragnhild forteller ivrig om prosjektet før hun inviterer meg inn på det velutstyrte kjøkkenet.

Somaliske Fowsiyo Salhi er alenemor med syv barn, og utrolig takknemlig for å ha fått en ordentlig jobb. Det har ikke vært lett. Hun forteller at barna syntes det var flaut at hun snakket dårlig norsk og bare var hjemme. Det er enkelt å forstå at det gjorde vondt.

– Nå tjener jeg egne penger og er ute blant folk, og de er stolte av meg, sier hun med et stort smil.

– Fowsiyo er et klassisk eksempel på en hardtarbeidende kvinne som virkelig har prøvd å komme seg i jobb uten å lykkes. Jeg har så utrolig respekt for disse kvinnene. Jeg når dem ikke til knærne en gang, sier Ragnhild, og legger til at de fortjener en god og trygg arbeidsplass der de blir sett og kan bruke seg selv. 

Oppfinnsomt uten kjøtt
Det begynner å nærme seg lunsjtid og marokkanske Batoula Salhi og irakiske Hajir Abualaswad legger siste hånd på verket. De diskuterer om det trengs mer sitron i suppen, eller om det kanskje er behov for litt ekstra salt. Naima steker grove rundstykker på en takke, mens Fowsiyo har begynt på oppryddingen. Elevene er egentlig ikke så glad i suppe, men denne tradisjonelle marokkanske suppen er fyldig nok til å lure de fleste.

– Vi sier ikke at det er suppe, bare at det er harira, ler Batoula. 

Kvinnene som har fått en mulighet til å stå på egne ben gjennom Mamas Mat og Vegetar Expressen, har mye til felles, men de har vidt forskjellig bakgrunn. Totalt er syv nasjoner representert på de to kjøkkenene. Det sier seg selv at mattradisjonene er langt fra ensartede. Men det har vist seg å gå aldeles utmerket. De lærer av hverandre og har skapt sin egen form for fusion. Ideen om at man ikke bør tulle for mye med tradisjonsrettene, er erstattet med stor oppfinnsomhet og lekenhet. Når Pakistan og Marokko møter vestlig fast food, får vi en ny og spennende utfordrer til hamburgeren, nærmere bestemt pakorasandwich. Det pitalignende brødet batbout, fylles med pakora, tomatskiver og salat. Det hele avsluttes med en chutneydressing.

Kvinnene tar ofte med seg mat de har laget hjemme som et utgangspunkt til retter de kan lage.

– For ikke så lenge siden hadde en av de pakistanske medarbeiderne i Vegetar Expressen med seg en rett med kjøttdeig, grønnsaker og hjemmelaget masala. Den smakte nydelig, men spørsmålet var hvordan vi kunne erstatte kjøttdeigen. Vi prøvde med byggryn og det ble helt sykt godt! Det er utrolig gøy når vi kan fusjonere flere kjøkken og lage helt nye retter, sier Ragnhild.

Det er ikke vanskelig å forstå at et daglig, sunt måltid fører til bedre helse, og at elevene lærer bedre når de ikke er sultne. Men ifølge Elling Tufte Bere, seniorforsker ved avdeling for helse og ulikhet ved Folkehelseinstituttet, kan det være enda flere fordeler.

– Mye tyder på at måltider i skolen også kan ha en positiv effekt på det sosiale, og kanskje forhindre fravær og frafall, sa forskeren til Dagsavisen høsten 2022.

Jobbformidling utover skolekantina
Ragnhild har også noen tanker om hva hennes multinasjonale Mamas kan bety for kommende generasjoner.

– Det at elevene får mat de aldri har smakt før, er verdifullt. Det er det også at mange får mat de kjenner hjemmefra. Noe av det tristeste jeg kan tenke meg, er barn som skammer seg over egen matkultur og er flaue over matpakken. Unger som later som de synes det er kjempegodt med brødskiver med brunost når de egentlig har lyst på maten mamma lager. Mat som lukter, smaker og ser annerledes ut enn den de andre har med seg. Gratis skolemat er ikke bare en økonomisk utjevning, det er også en viktig kulturell utjevning.

Når elevene har spist ferdig, er det tid for en velfortjent pause. Jeg får en skål suppe, unnskyld, harira, og vi prater om dette og hint. De fire er i strålende humør og latteren sitter løst. Ingen av dem snakker perfekt norsk, men alle gjør seg fint forstått om man bare legger litt godvilje til. Vi snakker om mat, barn og sist, men ikke minst, hvor viktig det har vært for dem alle å komme seg ut i arbeid.

Det store kjøkkenet på Frydenberg skole fungerer som en slags opplæringsplass for Mamaene. Skoleelever er nemlig ikke de eneste som kan nyte godt av den herlige maten.

– Akkurat nå er Batoula på praksis. Målet er å finne en bedrift som ønsker en Mama som kan lage mat til dem på jobben. Vi leter etter en bedrift med alt fra 20 til 50 ansatte som ønsker lunsjservering. Når de starter jobben i en bedrift etter en periode her på Frydenberg, kan vi garantere at de er flinke til å lage mat, at språket er godt nok og at de har matsikkerheten på plass.

Å drifte et lunsjrom er noe helt annet enn å være en del av et team på en skole med flere hundre elever. Ragnhild har vært bekymret for at det skal bli for ensomt, men Mamaene blir tatt vel imot.

– Vi har sett at folk i bedriftene blir veldig glade i personen som lager mat til dem hver dag. Hun blir en del av arbeidsmiljøet.