Det var nok veldig få som nippet til rødvin mens Trine kastet til gull, men mat må selv en ihuga fjernsynsslave ha, og maten må også tilpasses reprisene. Vi vet av erfaring at repriser av spennende oppgjør ikke kan sees for ofte, så da gjelder det å ha menyen klar, og helst bør den lages kjapt.

I og med at australierne er et allsidig folkeferd som langt fra kun spiser kenguru, er pasta like australsk som det er norsk. Italienskinspirert mat utgjør en betydelig andel av det australske kjøkken - ofte i blanding med asiatisk mat, ekte crossover med andre ord.

Vi satser på en mer italiensk enn asiatisk vri på pastaen. Pasta hvor salatblader er hovedingrediensen i sausen er ikke det du lager til vanlig skulle vi tro. Radicchio som salaten heter, er nærmest uritaliensk - ingen nasjon konsumerer slike enorme mengder radicchio som Italia. Mens vi stort sett får kjøpt kun en radicchiotype i Norge, den runde rød- og hvitspraglede som ser ut som et lite kålhode, finnes det en mengde forskjellige på hjemmebane hvor de inngår i en rekke retter. I enkelte regioner er det så rikelig med radicchio at den kalles fattigmannskost. De minst bemidlete landarbeiderne i Treviso i nærheten av Venezia hvor en av de beste radicchioene kommer fra og henter sitt navn fra (Radicchio di Treviso), måtte for en generasjon siden nøye seg med et kosthold basert på nettopp denne salaten.

Det høres kanskje brutalt ut men italienerne varmebehandler så å si alltid raddichioen. Og det er den genuine med denne smaksrike salaten som forandrer karakter fra et ganske kraftig bitterpreg i rå form til søtere og mer krydret som kokt eller stekt.

Selv om gull-menyen er mer italiensk enn noe annet, er vinene helaustralske. Den aller første australier på norsk jord, det skjedde så sent som i 1979, heter Sir Philip. Den har som mye annet australsk fått en kraftig ansiktsløftning før OL. Fra å være en helt upersonlig og trist vin, har den vokst seg, om ikke akkurat til en supervin, så i hvert fall til en vellaget vin i hverdagsklassen. Produsenten er gigantiske Southcorp som også lager Australias dyreste og mest ettertraktede vin, nemlig Grange.

Sir Philip er langt unna Grange, selvsagt, men drueblandingen er klassisk australsk, shiraz og cabernet sauvignon. Prisen er bra i forhold til kvaliteten, kroner 79,70 (Basisutvalg, varenr. 6605) må du ut med for å få en smak av Australia. Og til pastaen, eller for den saks skyld foran TV''en, er den faktisk helt fin, akkurat passe fylde og saftighet.

Siden australsk rødvin tenderer til å øke i kraft og eikepreg med en gang vi beveger oss oppover prisskalaen, velger vi å holde oss blant de rimelige vinene. Et trinn opp finner vi Cawarra Shiraz Cabernet 1999 kr 89,90 (Basisutvalg, varenr. 5613) fra Lindemans, for øvrig en av hovedsponsorene til Sydney-OL.

Cawarra er en saftig og upretensiøs vin som i 1999-utgave en ung, bærpreget og krydret vin med behagelig friskhet. Den er rundere og fyldigere og med større innslag av mørke skogsbær enn Sir Philip og derfor å foretrekke for de som liker å kose seg med rødvinen etter maten. Til pastaen er den også bra. Cawarra er for øvrig navnet på vingården hvor dr. Henry John Lindeman i Hunter Valley i 1843 plantet de første vinstokkene. Siden det er butikken vokst en del.

Blant annet inneholder porteføljen en av Australias aller største eksportartikler, nemlig den hvite vinen Bin 65 Chardonnay som i løpet av dette året kommer til å selge svimlende 22 millioner flasker. I Norge gikk det i fjor med en kvart million flasker. Bin 65 er dessuten et av de mer solide hvitvinskjøpene under nitti kroner på polet.

Nå er det 1999-årgangen til kr 89,90 (Basisutvalg, varenr. 2545) som er i salg, en frisk og behagelig hvitvin med snev av eik og smør og tydelig chardonnaykarakter. Enkel og vellaget, som det meste fra gode australske produsenthender. Til pastaen passer den svært godt. For de som liker ekstra godt fruktsødmen australske hvitviner har masser av, på bekostning av friskhet, er Rosemount Semillon Chardonnay kr 106,70 (Basisutvalg, varenr. 31507) et bedre valg. Overraskende knallgul farge, ganske fet smørduft med mye modne tropiske fruktaromaer, smaken er rund og fruktig med masse smør og snev av fat i finishen. Og den går helt fint til pastaen forutsatt at du liker veldig runde viner.

Men hva med de som ikke bryr seg døyten om verken Sydney-OL eller Australia, men bare har lyst på en god pastarett, må de også drikke australsk? Nei da, da vender vi nesen til Italia, hvor ellers finner vi de mest fantastiske pastaretter. Og siden de australske vinene er så rimelige, velger vi en italiensk pastavin i luksusutgaven: Valpolicella Classico 1999 (Bestillingsutvalg, varenr. 33139) fra den bitte lille men utrolig samvittighetsfulle Stefano Accordini koster kroner 140,10 som trolig bare italiafreaker er villige til å betale. Men det er en deilig vin, lett og frisk duft av kirsebær- og kirsebærkjerne samt krydder og nyristet kaffe, smaken er frisk og fantastisk saftig, ettersmaken er bare deilig. Ikke noe hår på brøstet, eller sprintermuskler, her nei. Bare lange slanke muskler, akkurat som en middelsdistanseløper.

Vask og tørk salatbladene, skjær dem i strimler. Kutt bacon i terninger. Varm oljen og stek baconet til det begynner å ta farge. Tilsett salatstrimlene og stek videre mens du rører godt, helt til salaten begynner å falle sammen. Hell over vinen og kok den inn, til radicchioen er mør. Kok pastaen til al dente (nesten gjennomkokt, skal gi tyggemotstand). Hell av vannet. Tilsett smør og parmesan. Deretter bacon- og radicchioblandingen. Bland godt. Dryss over basilikum og noen gode tak med pepperkverna.