Vinmarkene på Lipari med utsikt til Salina
Vinmarkene på Lipari med utsikt til Salina (Bilde: Alessandro Saffo)

Her er det historie i hver dråpe vin

De vulkanske øyene nord for Sicilia er ikke bare en del av Unesco-arven, men også blant de mest eksotiske adressene for vinproduksjon i Europa. Castellaro er eneste produsent på Lipari og tar ansvaret den unike beliggenheten medfører svært seriøst.

Vi beundrer med rette vinbønder i de høyestliggende vinmarkene i Mosel, Sveits og Valtellina for det ekstremt ressurskrevende arbeidet for å hente ut druene, men druedyrking på utdødde vulkaner uti havet er enda mer krevende, dog på andre måter.

Til Lipari, den største av de sju bebodde eoliske øyene nord for Sicilia, kommer du bare med båt. Det gjelder også for alt av utstyr til vinproduksjon som fat og flasker og selvsagt den ferdige vinen når den skal fraktes ut til markedet. Og et ikke ukjent fenomen fra våre kystområder er at om sjøen er urolig, ja, da går det ingen båter.

Hentet ekspertise på vulkansk jord

- Det koster mer å frakte vinen til Sicilia enn det koster å frakte den videre til Nord-Europa, sukker Gabriele Colombo. Som eksportsjef for Tenuta di Castellaro skulle han selvsagt ønsket seg andre forhold. Men få andre eksportsjefer har så mange «unique selling points» som akkurat han, for vinene herfra ligner ikke på noen andre.

Alberello som ved Etna siden jordsmonnet er det samme vulkanske.
Alberello som ved Etna siden jordsmonnet er det samme vulkanske.

De kunne altså ikke funnet et mer utfordrende sted, Massimo Lentsch og Stefania Frattolillo, da de besluttet å etablere en vingård på Lipari. Etter å ha gått i land på øya under en seiltur i området var paret fra Bergamo i Nord-Italia solgt. Det fantes ingen vinmarker de kunne overta, og det var en lang prosess for å få kjøpt nok land til å kunne sikre en forsvarlig drift. De eoliske øyer er dessuten en del av Unescos verdensarv og har derfor krav på ekstra beskyttelse.

De første plantene ble satt i jorden i 2005 etter grundige analyser av jordsmonn og mikroklima for å finne de optimale klonene. Vinmarkene ligger på et platå ved 300 m.o.h. i Quattropani, midt på øya. Dette platået er identisk med selve vulkankrateret. Her har de nå 13 hektar som er plantet og flere underveis. Målet er å nå 120.000 flasker. I tillegg har de noen små parseller med malvasia på sørenden av øya. Disse plantene klamrer seg formelig til de bratte og værutsatte skråningene. Druene herfra brukes til øyenes eneste DOC-vin, Malvasia delle Lipari, som er en passito. Druene tørkes på bakken i 10-20 dager, på samme måte som på Pantellaria, en annen vulkansk utpost, på sørsiden av Sicilia.

Her kan du se smaksnotatene for Castellaro-vinene

Sicilias berømte «flying winemaker» Salvo Foti er vinmaker også for Castellaro. Han er kanskje verdens fremste ekspert på vulkansk jordsmonn, og var en naturlig partner for familien bak Castellaro.

Sammenlignes med Champagne

Han står for øvrig bak I Vigneri, en gruppe av seks vinbønder etter modell fra Maestranzi dei Vigneri, en gruppering som fantes i Etna-området fra 1435 og som la grunnlaget for hvordan druedyrkingen foregår der. Målet er å dele og utvikle kunnskap om de spesielle forholdene for vindyrking under en vulkan. Kjennetegnet for vinmarkene de jobber med er buskbeskjæring med fire greiner per plante og høy beplantingstetthet, rundt 10.000 planter per hektar.

Alle som jobber i vinmarkene er spesialtrent.
Alle som jobber i vinmarkene er spesialtrent.

Alle som jobber i vinmarkene på Lipari er trent opp av Salvo som for Castellaro anbefalte 9.000 planter per hektar. Jordsmonnet på Lipari skiller seg vesentlig fra både Etna og Pantelleria. På Lipari består det av 75-80 prosent sand og resten fordeler seg på tre typer lavastein; pimpstein, obsidian (vulkansk glass) og kaolinitt, som for øvrig alle har gitt navn til Castellaros viner. Jordsmonnet er ungt, mellom 10.000 i 1 million år. Og selv om vulkanene på Lipari er utdødd, er det underjordisk aktivitet i hele området. Fra vulkanene på øya Vulcano i sør og Stromboli i nordøst strømmer det lava og røyk jevnt og trutt.

Vann skulle man tro var en utfordring for druedyrking på en vulkansk øy av Liparis størrelse. Men ifølge Gabriele får plantene nok fuktighet i løpet av natten når temperaturen faller. Så snart sola og vinden setter i gang på dagtid tørker gjenværende fuktighet på bladverk og drueskall raskt.

Siden tilgangen på ferskvann er begrenset, samles regnvann i bassenger, og Lipari har betydelig nedbør, 600 mm årlig, men primært i vinterhalvåret.

En annen effekt av det å dyrke druer omgitt av hav på alle kanter er at årgangsvariasjonene reduseres, ifølge Gabriele. Det betyr også at klimaendringene som påvirker de fleste vinområder i verden, ikke merkes her. Klimaet på de eoliske øyer er veldig annerledes enn på Sicilia. Gjennomsnittlig maksimumtemperatur om sommeren er 30 grader og minimum er 22 grader.

Pomace er en blanding av malvasia og carricante og altså er tørr hvitvin.
Pomace er en blanding av malvasia og carricante og altså er tørr hvitvin. Foto: stefano@stefanobutturini.it

- Salvo Foti sier at de klimatiske dataene, altså solmengde, temperaturvariasjon og luftfuktighet, for Quattropani er de samme som i Champagne. Men den salte luften og jordsmonnet er selvsagt noe  helt annet, forklarer Gabriele.

Siden oldtiden

Dette bekreftes ved det som for min del var den største overraskelsen da jeg første gang traff på en hvitvin fra disse øyene, nemlig det moderate alkoholnivået. 12-12,5 prosent er vanlig for de tørre hvitvinene. – Vi plukker imidlertid tidlig for å bevare et godt syrenivå i den ferdige vinen, forteller Gabriele.

Men tørr hvitvin fra disse øyene er relativt nytt, om vinen ble gjæret helt ut tidligere var det i en oksidativ stil, ifølge Gabriele. Tradisjonelt ble malvasiadruene brukt til søte viner som selvsagt høstes fullmodne eller også passito som lages av tørkete druer. På den måten oppnår de en høyere potensiell alkohol.

Malvasia delle Lipari er en fellesbetegnelse for vin laget av druer fra alle de eoliske øyene, men særlig Lipari og Salina. I dag tilbys det slik vin fra 10-12 produsenter, men volum er små og veldig få har tilhold på øyene. Castellaro er eneste produsent på Lipari, og den første på veldig lang tid. Noe Gabriele Colombo synes er underlig gitt den sterke og fortsatt synlige vinhistorien til Lipari. På det lokale museet finnes nemlig 4500 år gamle amforaer med malvasia-DNA.

Amforaene som ble brukt på Lipari i oldtiden var identisk med amforaer fra Chios. Vin ble fraktet i disse og kom etter hvert også til Lipari siden øyene inngikk i de greske og fønikiske handelsruter. På samme måte som man begynte å lage lokale kopier at amforaene, begynte man også å dyrke druene og lage vin selv.

i Tenuta di Castellaro sin imponerende vinkjeller er søylene skåret ut av lavasteinen.
i Tenuta di Castellaro sin imponerende vinkjeller er søylene skåret ut av lavasteinen. Foto: stefano@stefanobutturini.it

På Lipari har mennesket bodd i 6000 år, og druedyrking har foregått i store deler av denne tiden.  Under en arkeologisk utgraving på naboøya Salina fant man i 1999 forkullete druesteiner som ble beregnet til å være 3500 år gamle.

Malvasia finner du langs hele Middelhavet, og ifølge Italias fremste ampelograf, Attila Scienza, tilknyttet universitetet i Milano, er Lipari-malvasiaen den samme som den vi finner på Madeira, som er bedre kjent som malmsey. Malvasia har vært dyrket på Sicilia de siste 2600 år.

De første skriftlige kilder for malvasiavin fra de eoliske øyer er av yngre dato, fra 1653, og på 1700-tallet ble det produsert 3500 hektoliter vin her, ifølge et foredrag den samme Attilo Scienza holdt under Sicilia Primeur i 2014.

Tatt av vinlusa

Men allerede på slutten av 1500-tallet beskriver datidens mest kjente vinskribent Bacci eolisk vin på denne måten: «Lipari har mange frukt- og vingårder som produserer vin ved hjelp av underjordisk varme, en vin som fortjener å bli sammenlignet med Mamertinus (Sicilias berømte vin fra 289 f.Kr som fortsatt produseres, red.anm.) og som transporteres sjøveien til mange havner i Italia, hvor den får ros og oppnår den samme prisen som den sicilianske.»

Vinlusa tok knekken på det som var igjen, og etter det har aldri disse øyene kommet tilbake der de var. Med dagens 160 hektar fordelt med to tredeler på Salina og resten på Lipari, hvorav 90 er med malvasia, er det i alle fall nok til å gjøre de eoliske vinene kjent utover Sicilia.

Av malvasia lages også tørre viner. Blant andre fra Sicilia-baserte Caravaglio som fra sine parseller på Salina lager flere spennende viner som er tilgjengelig også på det norske markedet. 

Malvasiadruer som skal bli til søtvin tørkes.
Malvasiadruer som skal bli til søtvin tørkes.

Castellaro blander malvasia med carricante som de valgte å plante selv om denne druen strengt tatt ikke har en tradisjon på Lipari. – Men carricante trives veldig godt her og oppnår faktisk enda bedre syre enn på Etna, sier Gabriele. Malvasia er generelt en syresvak drue, men siden den har en veldig lang vekstsyklus, kompenseres dette med tidlig innhøstning.

Nærmest utdødd drue

De to druesortene behandles også forskjellig i vinkjelleren, stål for malvasia og brukt fransk eik med omrøring i seks måneder for carricante. Pomice er en svært sjøpreget vin med både salt og fjære, stor munnfølelse og veldig god syrefriskhet.

Men det er likevel den røde druen corinto nero som er aller mest karakteristisk for Lipari. Den er en vinhistorisk skatt siden den var nærmest utdødd, men er nå videreført gjennom såkalt selection massale (planter utviklet på gamle røtter, planteforbedring) fra eldgamle planter funnet i den utdødde vulkanen La Foppa, på Liparis høyeste punkt. Redningsaksjonen ble gjort av Attilo Scienza i samarbeid med universitetet i Bordeaux.

Corinto nero er en spesialitet for Lipari.
Corinto nero er en spesialitet for Lipari. Foto: Alessandro Saffo

Corinto nero har veldig små steinfrie druer. Sorten er ikke uventet lavtytende, rundt 4 tonn per hektar og hver klase veier 900 gram. Denne druens navn har ingen ting med at den ligner på korinter å gjøre, derimot med den greske druen korinthaki. Den knyttes til Korint, som var et knutepunkt for handel i oldtidens Hellas. Senere forskning, blant annet referert i Jancis Robinsons Wine Grapes hvor det antydes at corinto er et avkom av liatiko, Kretas mest karakteristiske røde drue.

For corinto gjæres klasene hele, i stål i 12 dager og deretter modnes vinen i sju måneder i fransk eik. I Nero Ossidiana har den følge av 30 prosent nero d’avola som er en mer produktiv sort også her, men som bidrar med tanniner, for det har ikke corinto særlig mye av. I denne vinen balanserer nero d’avola dessuten den veldig intense og særpregete karakteren til denne druen. Første gang jeg smakte denne vinen (2010-årgang i 2013) var den veldig reduktiv og tøff. 2012-utgaven er nå en åpen og svært konsentrert vin med intenst mineral- og røykpreg og moden fyldig mørk frukt, rett og slett veldig «vulkansk» i stilen.

Vinen som heter Corinto er laget av denne druen alene, men her gjæres vinen i barrique før den overføres til 500 liters fat for modning i ett år.

Verdens beste kapers

Castellaros aktivitet på Lipari har gjort at øya har fått en høyere status også som turistdestinasjon med større tilbud. Fram til nå har Salina vært disse øyenes sterkeste «varemerke», selv om Lipari har flest faste innbyggere, 11.000, et tall som tidobles i sesongen.

Kapers er en viktig vekst på de eoliske øyer. 
Kapers er en viktig vekst på de eoliske øyer.  Foto: stefano@stefanobutturini.it

I fjor kjøpte Castellaros eiere det historiske kaolinitt-bruddet som ligger rett bak vinkjelleren, og jobber nå med å sette det i stand igjen slik at det kan bli en attraksjon for besøkende til øya. Castellaros rosevin Rosa Caolino har en farge som ligger tett opp til den rosa-oransje fargespillet i  denne vulkanske steinsorten, som fortsatt brukes både i framstilling av kosmetikk, som medisin og i porselen.

Selve fatkjelleren til Castellaro ligger i grotter delvis skapt etter uttak av kaolinitt og søylene er en studie i 500 år med vulkanske utbrudd. Fatkjelleren er ellers opplyst av solgenerert lys fra hull i taket noe som skaper en spesiell atmosfære. Alt av energi som brukes på vingården, også til avkjøling, produseres av et vindtårn. Bærekraft er gjennomgangstonen for vingården som er tegnet av arkitekten Michele Giannetti. Den var helt ferdig bygd i 2012, mens første innhøstning var i 2008.

Ifølge Massimo Lentsch har arkitekten «klart å integrere kompetansen til internasjonalt anerkjente studier med ferdighetene til lokale arbeidere». Tyngdekraften utnyttes for veldig mange av arbeidsoppgavene i vinkjelleren slik at pumping unngås fullt ut.

Med det bakteppet er det lett å forstå at dyrkingen er økologisk og at det kun brukes druenes egne gjærsopper. Siden disse øyene er kjent for sin kapers, inngår det også i porteføljen. Både de små kapersene som er blomsterknoppen, og cucunci som er selve frukten.

 
  Foto: (C) by RICOH R10 User

Kommende kurs

Forsiden akkurat nå

Til toppen