Agronomen Marco Simonits forhold til planter som du kan lese om i nr 4 av Aperitif magasin, finner en parallell i en marinbiologs forhold til fisken. For mens de fleste ser på fisken som et individ uten følelser – og definitivt null «bambifaktor» - så vet marinbiologen bedre. Dette og mye annet er tema i boka Et hav av muligheter, ført i pennen av Henning Røed, også kjent som Apéritifs ekspert på alt under havoverflaten. 

Om du ikke har laget deg en liste over matnyttig sommerlektyre ennå, sett denne boka øverst, for du kommer garantert til å lære noe nytt. Og ikke minst føle større respekt for denne historisk viktige næringen - mye viktigere enn det oljen og dens mulige arvtakere, noen gang kommer til å bli.

For fisken nyter ikke den respekten den fortjener, ei eller den hagen havet er, verken når det kommer til verdi eller muligheter.

Forfatteren har regnet ut at en norsk skoleelev får 15 minutters opplæring om fisk i løpet av 13 års skolegang. Vi snakker faktisk om det som har bygd landet. I lys av dagens krav til bærekraftig ressursbruk må læreplanene skrives om. For villfanget fisk er blant næringene med lavest karbonavtrykk, kun 0,5-1,2 CO2-ekvivalenter per kilo makrell eller torsk, mot 5,9 kilo for svinekjøtt. Selv den omdiskuterte oppdrettsnæringen kommer seirende ut, også når ressursbruken måles i fôrmengde. For mens det trengs 2,6 kilo fôr for å avle fram en kilo svinekjøtt, holder det med 1,2 kilo for en kilo laks.

Sjømaten må helt klart erstatte mer av kjøttet vi spiser. Forfatteren trekker fram at ved å konsentrere forbruket lenger ned i næringskjeden enn vi gjør i dag, altså ved å spise mer skjell, lodde og ulike krepsedyr, i stedet for (bare) stor fisk som er øverst i næringspyramiden, utnyttes energien mye bedre. Dette er dessverre et underutviklet område. Fortsatt betegnes det aller meste av havets goder som «ufisk» eller ender opp som fôr til lakseoppdrett.

Hvordan har det seg at vi steller så dårlig med disse mest produktive av alle skapninger og mest fornybare ressurser, som har bidratt så mye til dette landets velstand?

Vel var Norge først i verden med en egen fiskeriminister, men siden 2014 har ikke lenger sjømaten et eget departement, men må dele oppmerksomheten med resten av næringslivet utenom olje/energi og landbruket. Samtidig er fiskeriministerstillingen salderingspost nummer én med stadige utskiftninger. Et fast quizspørsmål det siste året er «hva heter fiskeriministeren». Det er altså svært få som vet.

Aldri har det ikke vært viktigere for havnæringen å ha stø kurs. For det pågår en intens kamp om rettighetene til havet og hvordan de skal forvaltes for å sikre at våre barnebarn har den samme tilgangen til denne skattekisten, på samme måte som oljefondet sikrer at ikke formuen brukes opp nå. Det er også en parallell kamp om fiskekvotene som havner på stadig færre hender. Som igjen gir betimelig grunn til frykt for at vi skal få en situasjon med en ny hanseattid. En tid hvor sjømatressursene styres av storkapitalen utenfra.

Så mye som 40 prosent av fiskekvotene kan i dag eies av utlendinger. Dette er et demokratisk problem siden det hindrer nødvendig rekruttering til fiskeryrket – det er rett og slett for kapitalkrevende. En annen sammensetning av Stortinget kan endre på dette, men forfatteren frykter at det vil kunne utløse et skred av rettssaker fra utenlandske eierinteresser. Det betyr at vi har solgt arvesølvet på billigsalg. Mens oljeressursene unngikk å bli gitt bort på slutten av 1960-tallet, noe som vi i dag nyter godt av, har det altså skjedd uten at noen har grepet inn overfor sjømaten.

Aps Cecilie Myrseth kritiserte regjeringen for manglende konsekvensutredning av endringer i fiskeripolitikken, i forbindelse med behandling av kongekrabbekvoter på Stortinget i juni: «Forvaltning må være basert på kunnskap. Norsk fiskeripolitikk må ikke styres etter innfallsmetoden». Det kan virke som om hun er inne på noe vesentlig.