Jeg er på vei til en middag på den italienske oslorestauranten Baltazar i Kirkeristen. Det laver ned over Oslo by, jeg hadde nesten sagt, over Kristiania. For i dette sludd- og slapseværet, hvor sikten er dårlig og menneskemylderet betydelig, føler jeg meg som en helt i Sult, Hamsuns første roman fra 1890, stabbende gjennom Tigerstaden, med en gnagende sult og ikke en seddel i min lomme. Ikke engang en mynt.

Jeg er litt forsinket, og lengter etter å sette tennene i en italiensk godbit. En kalvesnitzel, kanskje, med risotto, tilberedt med safran på milanesisk vis, slik de gjorde det i gamle dager på en berømt og fetert restaurant i galleriene like ved den gotiske Duomo'en i Milano. Sist jeg var der hadde stedet forfalt betraktelig, og sto ikke i stil med andre estetiske opplevelser man kan ha i Milano, med La Scala, Armani og Da Vincis Nattverden som de største. Ved siden av innkjøp hos Peck, selvsagt, som overgår alt. Det er sinnbilder som varmer i den sure norske vinteren.

Været i Oslo er riktignok ikke helt umenneskelig, for det er ganske mildt, og vinden bare en flau bris. Men de våte snøfillene legger sin alen til elendigheten med sin klamme og seige konsistens, der jeg sliter meg frem nedover mot Stortorvet. Det er da jeg ser hvor privilegert jeg er som har havnet akkurat her på akkurat dette tidspunktet. Trikken kommer rett oppover gaten, og folk skvetter til side. Allikevel går jeg midt ut i gaten, så vidt klar av trikkemonsteret, og knipser noen bilder med mobilkameraet mitt. Ikke mange pixels, egentlig, på mobiltelefonens lille fotoapparat, sammenlignet med et ordentlig digitalkamera.

Men det er litt av et syn jeg likevel klarer å feste til den lille harddisken der inne: Oslo Domkirke, innpakket i plastpresenninger, midt i snøværet. Det fremstår som et kunstverk, en installasjon, lik ett av disse verkene til kunstneren Christo, som blant annet har pakket inn Reichstagbygget i Berlin i 1995 og hele Pont Neuf i Paris ti år før. Men Domkirken er enda vakrere. For den er gjemt bak plasten av andre grunner enn et moderne kunstprosjekt. Storheten ligger heller ikke i at den plastpåkledde kirken med ett er blitt en slags skyskraper, en Manhattanlignende bygning som inngir følelsen av et sivilisatorisk løft.

Uten plasten og forskalingen ville ikke domkirken gitt et så monumentalt inntrykk. Da blir den kun en kirke som alle andre, fin, men heller ikke mer, eksempelvis ikke spesielt imponerende, elegant, katedralsk. Bare ett av mange gammeldagse symboler for religiøs makt, uten evne til å bevege mitt sinn eller min sjel. Jeg er ikke, som Hamsuns Sult-helt, uten religiøse følelser, men akkurat kirker har jeg begrenset sans for, selv om de helt store byggene naturligvis interesserer meg. Som La Sagrada Familia i Barcelona, katedralen i Chartres, Peterskirken. Og det er noe vagt, mildt rørende ved Gamle Glemmen kirke, Borgund stavkirke, og noen få til, men det er en følelse som mer ligner medlidenhet enn respekt.

Domkirken innpakket i plast er som en moderne ruin, religionens ruin, kanskje, eller snarere en tilsløring av dens ruin. I dette ligger min estetiske opplevelse av det innpakkede bygget: Det er ikledd gevanter som på en gang er et brudeslør og et likklede, et slags nerdrumsk omslag, et frostbeskyttende pledd, et draperi eller en gobelin som løfter byggets betydning frem i nedbøren. Samtidig gir det inntrykk av en diger lagerbygning.

Hva skjuler seg bak denne stakken av plast? Hva befinner seg i den innpakkede kirkens indre? Et sted for oppbevaring av minner? Noe skjult sanselig? Jeg strever meg videre mot restauranten. I likhet med helten i Hamsuns Sult har jeg ingen sedler eller mynter, men i motsetning til ham har jeg opptil flere kredittkort!

Jeg svinger frakkskjøtene besluttsomt, idet jeg nærmer meg Kirkeristen og restaurant Baltazar. Restaurantens navn passer godt, i disse vinterdager, med rester av julefortellingene i bakhodet, og Helligtrekongersdagen - epifanidagen, dagen for å feire "åpenbaringen" - rett om hjørnet. Det er en dag man i sydlige egner feirer at vann ble gjort til vin. Så det passer meg bra, vintørst som jeg er. Og Baltazar var jo en av de tre hellige menn som figurerte på jesubarnets gjesteliste den 24. desember. Han kom sammen med Kaspar og Melkior, heter det, og brakte med seg myrra. Myrra er balsam. Åh, hvilken balsam - for sjelen - å komme seg inn på en italiensk restaurant i norsk vintervær!

Vel inne på restauranten tar jeg plass sammen med gode venner i enoteca-avdelingen, og vi setter til livs et betydelig fat med italienske pølser og skinker, servert med utmerket focaccia og en salat av ruccula og tomat. Interessant at rucculaen fremdeles er in. Men det har den jo alltid vært i Italia, så det er bare naturlig, og godt, at den serveres her, på Dag Tjerslands italienske matsted. Vi drikker naturligvis italiensk vin, først en hvitvin fra  Marche, Tralivios Verdicchio dei Castelli di Jesu. Den sklir pent og fruktdrevet inn mellom parmaskinken og landbrødet. Vasker liksom ut i munnhulen etterpå. Neste flaske er enda bedre, en Villa Bucci 2001. Verdicchio er for øvrig en av de vinene jeg bruker til hummer, om jeg da ikke tar en meursault fra Coche-Dury.

Rødvinskartet er på sin side mektig som en altertavle. Vi studerer det andektig, og faller tilslutt ned på en toscaner, Fontodis Flaccianella delle Pieve. Vanligvis pent eiket, og med masse smak. En elegant vin, kompleks, preg av mørke bær med god sødme, forførende fruktig hele veien, ifølge en av mineyndigste bordfeller var den himmelsk, noe som sier mer om konsumenten enn varen, kanskje. Jeg ser på etiketten, et gammeldags kors. Så husker jeg at navnet på vinen stammer fra en liten, forblåst gammel kirke i en italiensk landsby. Rører den meg, på en så stor avstand? Min opplevelse ute i Oslos gater for noen få timer siden sitter ennå i meg. Uten å fortelle mine venner om min sinnsbevegelse følte jeg at jeg drakk intet mindre enn domkirkens indre. Men jeg var godt forberedt.