Campania har et stort utvalg av druer som ikke finnes andre steder på kloden. Druesorter som har vokst samme sted i nærmere tre tusen år. Helt siden grekerne etablerte seg i den sørlige delen av dagens Italia og kalte området for Enotria, vinlandet.
Mens det var registrert om lag 400 ulike druesorter bare i Campania ved midten av forrige århundre, var antallet redusert til 50 tre tiår senere. Men takket være dedikerte vinmakere som Mastroberardino, Avallone (Villa Matilde) og Enzo Ercolino (Feudi di San Gregorio) med god hjelp av professor Attilio Scienza fra Milano-universitetet, har viner av aglianico, fiano, greco og falanghina, etablert seg helt i Italia-toppen.
Stige nødvendigAspirino dyrkes i dag i ekstremt lite omfang. Fetterne Carlo og Carlo Numeroso, som lager vin under etiketten I Borboni, er nå druens viktigste beskyttere all den tid de med sine 13 hektar disponerer størsteparten av det som finnes av denne druesorten. Og selv om det kanskje ikke høres så lite ut, er totalt volum lite.
Aspirino dyrkes nemlig fortsatt på den tradisjonelle og høyst lokale måten, aversana alberata, hvor vinplantene slynger seg oppover 15 meter høye popler. Et system som pr hektar bare rommer 50-60 trær. Innhøstingen gjøres naturlig nok for hånd, og ved hjelp av smale lange stiger. Forklaringen på denne spesielle oppbindingsformen er i følge Carlo, så ulogisk som det kan virke, rent praktisk. Høyden tillater at det plantes lavere vekster under og mellom radene, og disse mer sårbare vekstene beskyttes dermed av den konstante vinden fra havet.
Aversa-området er nemlig paddeflatt og lavtliggende, noe som normalt ikke er det mest attraktive dyrkingsstedet for kvalitetsdruer. Nøkkelen ligger derfor i en kombinasjon av plantemateriale og terroir.
Ni av hektarene er imidlertid dyrket på en mer moderne måte, såkalt sylvoz, et beskjæringsssystem med høy oppbinding som tillater relativt høye avlinger og som ble introdusert i 1977. Hos Numeroso ligger utbyttet her på rundt fire kilo pr plante, også disse plantene er upodete. For aversana alberata gir det imidlertid lite mening å snakke om avling i vanlige termer siden hvert tre med sitt virvar av vinplanter gir ca 150 kilo druer! Under andre forhold ville det være snakk om totalt pregløse druer.
Men den gang ei når det er snakk om aspirino for den har både svært høy syre og karakter i form av uttalt mineralpreg i behold. Nå har DNA-tester dokumentert et nært slektskap mellom aspirino og greco, men de store forskjellene i dyrkingsmetoder og terroir har sørget for at druesortene har utviklet seg i helt forskjellige retninger.
Aspirino lar seg nemlig presentere både med og uten bobler. Men boblevintradisjonen er av relativt ny dato, mot slutten av 70-tallet. Numeroso-familien startet først i 1984, og metoden er charmat lungo hvilket betyr at vinen modnes 6-12 måneder i tankene hvor andregangsgjæringen finner sted. Deretter følger flaskemodning i 3-12 måneder. Druene plukkes før de er helt modne, men likevel ikke før mot midten av september. Dermed beholdes maksimalt av druens naturlig høye syre. Vinen gjæres dessuten helt ut, og tilsetting av sukker før flasketapping (dosage) benyttes ikke.
Og det perfekte følget til den lokale mozzarella di Aversa, som er en av tre "appellasjoner" for mozzarella i Campania. Bare i Aversa finnes det mer enn 200 produsenter av denne lekkerbiskenen. Overfor den ferske fete bøffelmelkesmaken i god mozzarella møter de fleste viner problemer. Men den store syrefriskheten og rene karakteren i musserende aspirino gjør møtet til en svært så harmonisk erfaring.
Selv om de musserende utgavene er mest kjent, er likevel de vanlige hvitvinene også verd oppmerksomhet. Druene til disse vinene plukkes naturlig nok senere og ved full modning, og blir derfor et enda bedre uttrykk for årgangen. 2007 og 2006 er derfor veldig forskjellige. Mens det varme 2007 ga en vin med mye modent eple og syltet/tørket aprikos i aromaene, og en litt atypisk aspirino, er 2006 veldig frisk og mineralsk.
Numeroso-ene lager også røde viner, men ikke fra Aversa-området. Deres casavecchia-baserte vin er en god representant for denne svært så særegne, jordsmonnspregete, kraftfulle og noe rustikke druetypen som ved en ren tilfeldighet ble reddet fra glemselens dyp. En enkelt plante, for øvrig med en diameter på 40 cm, ble funnet i noen romerske ruiner i Pontelatone midt i Caserta-området, litt lenger nordøst inn i landet. Etter hvert ble flere planter og parseller i området identifisert som casavecchia. Det spekuleres om dette er druen som ga Trebulanum, av historikeren Pliny regnet som den beste vinen av alle, siden den kom fra nøyaktig samme sted som casavecchia dyrkes i dag.
I Castel Campagnano, på grensen mellom Caserta og Benevento, i den til dels svært kuperte delen av Campania (250-350 m.o.h.), holder Terre delPrincipe hus. Her har Manuela Piancastelli og Giuseppe (Peppe) Mancini, gjort pallagrello og casavecchia til sin livsoppgave.
Men det begynte som en hobby. Peppe som hadde gode barndomsminner fra Castel Campagnano, kjøpte et feriehus her på slutten av 80-tallet, og ønsket å plante noen druer. Men han ville ha de samme druene som bestefaren hadde dyrket, og begynte jakten i nabolaget. Han fant en håndfull uidentifiserte 150 år gamle planter, som ikke fantes i noen registre.
I mellomtiden hadde han gitt opp advokatkarrieren samtidig som ryktene om hans funn og eksperimenter med disse ukjente druene nådde ut, og en dag banket journalisten Manuela Piancastelli fra Napoli-avisen Il Mattino på døren for å gjøre et intervju. Det ble kjærlighet ved første blikk.
- Vinen har forandret livet til oss begge og siden Peppe er min prins, kalte vi vingården Terre del Principe, ler Manuela. Mot slutten av 90-tallet besluttet de å utvide aktiviteten. I dag omfatter vingården 11 hektar vinmarker hvorav 3 hektar med gamle upodete planter.
Pallagrello finnes for øvrig i både hvit og rød utgave. Og har en mer nobel historie å vise til enn casavecchia. Pallagrello var nemlig veldig attraktiv under bourbonerne (i borboni), den franske kongeslekten som regjerte i Napoli-området fra 1734 til 1860. Ferdinand den første av de to Sicilier etablerte sågar en vinmark formet som en vifte, Vigna del Ventaglio, i nærheten av det kongelige slott i Caserta. Vinmarken som mer minner om en hage etter datidens normer, var delt inn i ti like deler som hver ble plantet med de beste druene fra kongeriket, men bare to fra Campania, nemlig pallagrello bianco og pallagrello nero.
Le Sérole har tilbrakt seks måneder i nye Tronçais-fat og er en imponerende hvitvin med kjøttfullt druepreg, røyk og lime som støttes opp av flotte syrer og god fylde. Den ueikete Fontanavigna har et tydelig mineralpreg og viser druens karakter 100 prosent, eller "in purezza" som det heter på de kanter.
Jordsmonnet er for øvrig veldig sammensatt og kan enkelt sammenfattes som sand og kalkholdig leire med vulkansk innslag. I denne delen av Campania er det dessuten store forskjeller mellom dag- og nattemperaturer, fra litt over 30 og ned til under 10 grader.
Vigna Piancastelli er et resultat av en utfordring Manuela ga vinmakeren i jakten på den perfekte rødvin som for henne er amarone. Denne kjøttfulle vinen som er en miks av 70 prosent pallagrello nero og 30 casavecchia kommer fra én enkeltvinmark hvor begge druene er plantet side om side slik tradisjonen var i området. Den har en del sødme og rikdom som kvalifiserer for beskrivelsen " amarone med vulkansk karakter". Men det er den rene pallagrelloen L'Ambruco som tok storeslem i form av Tre Bicchieri i 2009-utgaven av Gambero Rosso. En veldig elegant, saftig og lovende vin med uttalt mineralpreg.
Alle vinene er IGT Terre del Volturno som i dag teller 60 prosent av hele Campanias produksjon, og som derfor omfatter alt fra ganske enkle viner til perler som Terre del Principes.
Foto: Terre del Principe, I Borboni, Cephas
