Hensikten med TV-serien er å skulle gi nordmenn flest innblikk i og kunnskap om fremmede kulturers ingredienser, teknikker og måltider. Kort sagt: hvordan lage kjente retter fra land som Tyrkia, Libanon, Pakistan og flere andre.

Programlederen Noman Mubashir allierer seg med mer eller mindre avanserte hobbykokker fra de forskjellige landene, og lar dem sette i gang på eget kjøkken. Underveis stiller han passe dumme spørsmål, og imponerer ikke akkurat når han for eksempel foreslår tandoori-krydder til thai-maten.

Per A. BorglundFoto: Morten Bibow

I sitt forord i kokebokversjonen av Yum yum med Noman presenterer Mubashir seg som en mann både med kunnskaper om og interesse for mat av alle slag. Både programmene og boka ender imidlertid som fjernsyns- og bokversjoner av "den blinde leder den halte". For seere og lesere er dette stusselige greier.

Hvert land avspises med fem-seks retter hver, og det er syltynt hvis du virkelig er hypp på å bli kjent med eksempelvis det spanske kjøkken. Oppskriftene er forøvrig greit presentert i boka, og bør være lette å få noe spiselig ut av.

Men du verden så store kvalitetsforskjeller det er på det som produseres og sendes. Her lager den britiske kokke-legenden Rick Stein programmer om fisk og skalldyr, fransk tradisjonsmat osv. som nærmer seg poesi. Den kinesiske trollmannen Ken Hom tryller med sine wok-panner. Den australske stjernekokken Neil Perry tilbereder mat som med all mulig tydelighet forteller hvorfor han er en av verdens mest dekorerte matkunstnere. Det oser pedagogikk og ren og skjær matlyst av slike.

Men så er det også fullt mulig å lide seg igjennom all verdens møl som "Ready, steady cook" (Kokkekamp på norsk), sjekkeprogrammer med en dash mat, ulidelige programmer om slankedietter og så videre. De fleste kokkene og programkonseptene finner til slutt veien til bokhandlerne.

Noen ganger er det bra, andre ganger er det helt unødvendig. Yum yum med Noman er et skoleeksempel på det siste.