Rakfisk i godt lag har den tidligere Høyre-politikeren fra Ål i Hallingdal kalt sitt verk. Boka kommer ved inngangen til en av verdens mest illeluktende matsesonger. Det hevdes at så mange som 750 000 nordmenn hvert år er i rakfisklag.

Berg har selv deltatt i mange slike for å kunne skrive denne boka, og ett er klart: enten bruker vår mann båndopptaker, eller så er han flink til å holde seg edru og klar. Det siste kan synes sannsynlig, for Berg skriver at han presset i seg en halvliter med kremfløte foran Halvor Heuchs gilde i Villaveien i Oslo sist vinter. Her ble det servert sju typer rakefisk, og angivelig mer enn ti typer akevitt (pluss vertens hjemmelagede stikkelsbærvin).

Hallgrim Berg er ikke den første som skriver om rakfisk. Det eldste skriftlige materialet man kjenner om denne type mat er fra 1348. "Året etter kom svartedauden. Truleg var det ingen samanheng", fastslår Berg. Dronning Kristinas livsmedikus ville aldri i livet ha trukket den samme konkusjonen. Det var han som var overbevist om at rakfisken egentlig var råtten, og som fastslo at fisken hadde "lukt av ferske ekskrementer".

I det hele tatt mangler det ikke gode og interessante historier om rakfisken, og Hallgrim Berg har spadd opp de fleste. En av hans mange kilder er bonde Joar Dvergsdal fra Jølster i Sogn og Fjordane. Gjennom historien hadde bøndene som fisket i Jølstervatnet solgt salt fisk i 200-kilos tønner til Bergen. Noe snakk om rakfisk ble det ikke før på 1930-tallet, da det plutselig var snaut med salt. Bøndene tok sjansen på å lettsalte fisken, og sendte den i retning Bergen. Neste års bestilling var større enn noensinne, for aldri hadde fisken smakt bedre enn sist år. Bergenserne hadde fått i seg rakfisk uten at de visste det, skriver Hallgrim Berg.

Terje Nøkleby fra Leira, gammel handelsreisende og sportsfisker, mener tvert i mot at man skal merke at det er rakfisk man spiser. Han insisterer på at tre-fire centimeter av blodranda skal sitte igjen i fisken, mildt sagt i strid med Næringsmiddeltilsynets anbefalinger. Og Nøkleby nyter striden med de lokale myndighetene, som mener at den gamle mannen er gal. Ikke minst når han røper at han til slutt også tømmer alt slimet og blodet fra bøtta der fisken lå opp i butten. Blodet fjerner uønskede bakterier. Slimet er "mat for melkesyrebakteriene, sier Nøkleby og ler myndighetene opp i ansiktet.

Når man leser slike historier er det kanskje ikke rart at Arne Moslåtten i Hellebillies i sin tid fikk inspirasjon til tekstlinjen "Eg vil påstå at rakafisk med lauk og lefse er eit kjemisk produkt verdt ein nobelpris".

Rakfisk i godt lag er ei bok som tyter av gode historier. Berg brenner selv for bokens tema, og har snakket med alt som kan krype og gå av produsenter, eksperter og andre som kan og mener noe om rakfisk her i landet. Lokale skikker og tradisjoner dras fram, og det finnes flere historiske bilder som viser hvordan fisk fra fjellvann havnet i butt i gamle dager.