Mascarello hadde fått tilnavnet "Den siste mohikaner" for sin utrettelige kamp for tradisjonelle produksjonsmetoder. Han godtok aldri andre metoder for å lage Barolo enn lav avkastning, lang maserasjon, store eiketønner og et minimum av innblanding i vinkjelleren.

 

Hans dedikasjon til preserveringen av Barolo's egenart og lange lagringstid, gjorde han raskt til en patriark innen det tradisjonelle Barolo og han fikk en internasjonal tilhengerskare, eksempelvis chellisten og dirigenten Rostopovich samt HKH Beatrix av Nederland.

 

Mascarello brukte mesteparten av sin tid til å drive fire små ideelt beliggende vingårder; Cannubi, San Lorenzo og Rué i Barolo, samt Rocche i La Morra. Han foretrakk den gamle metoden med å blande viner fra disse fire gårdene, og tok dermed ikke hensyn til den moderne tradisjonen med crus fra enkeltstående vingårder. Han argumenterte med at "vi har ikke en gang et ord for cru, men har måttet importere det fra Frankrike".

 

De siste årene har han vært lenket til en rullestol og hans datter Maria Teresa har derfor hatt kontroll over vingården siden begynnelsen av 90-tallet. Mascarello har vært kjent for sine sterke meninger på såvel politiske som etiske temaer.

 

Mascarello's håndmalte etiketter har etterhvert blitt samlerobjekter, blant annet det berømte "Ikke Barrique, Ikke Berlusconi" som gjorde narr av statsministeren. Han forsvarte seg med å si at "Ikke Barrique, fordi jeg er imot bruken av Barrique i Barolo. Ikke Berlusconi fordi jeg ikke liker politikken han fører".

 

Mascarello forble tro mot tradisjonene helt frem til sin bortgang. I et nylig gjennomført intervju sa han at "når tiden kom for oss til å skifte eikefat, passet jeg på at hver kvadratcentimeter av vinkjelleren var fylt med tønner, slik at når jeg dør vil det ikke være plass til barriques".

 

Kilde: Decanter