Mangelen på lastebilsjåfører i Norge er delvis løst, i stor grad av seg selv, ved at større mengder gods fraktes med tog, leser jeg.
Men vi har ikke noen tilsvarende måte å erstatte den menneskelige kontakten på selv om stadig nye teknologibaserte løsninger lanseres. Jeg har ikke lyst å bli servert av en robot når jeg skal spise et godt måltid. Eller at all dialogen rundt måltidet skal erstattes av en app. Da kunne jeg likegodt blitt hjemme.
Men at slike løsninger viser seg effektive og nødvendige i enkelte sammenhenger, har vi fått utallige bevis på gjennom koronatiden. I en normal situasjon derimot, er svaret ja, takk begge deler, og definitivt mest av den første.
Jeg fulgte en digital konferanse i regi av OIV – den internasjonale organisasjonen for vinprodukson - her om dagen med nettopp digitalisering som tema. Der konkluderte flere av foredragsholderne, alle med doktorgrader innen ulike teknologiområder, at teknologien ikke erstatter, men hjelper deg å gjøre en bedre jobb.
Det er godt nytt for alle som jobber med kundekontakt, og sikkert en strek i regningen for noen teknologioptimister. Begrepet teknologioptimisme som i utgangspunktet er et positivt ladet ord, brukes forresten nå i stadig flere sammenhenger negativt.
Ikke bare fordi teknologien fratar oss styringen med egne liv, men også fordi den er en utfordring for deg som bedriftseier.
Ny teknologi er gjerne svært kostbar, og det kan ta år før investeringen er lønnsom. Innen den tid er den allerede utdatert. Ofte er det de små bedriftene som trekker det dårligste kortet. Her står restaurantbransjen og norske småbrukere overfor en felles skjebne.
Kathrine Kinn, sosiolog og bonde, og fast skribent i Klassekampen, skriver at «det nye fjøset er nok mer effektivt, men driftskostnadene med teknologien som sparer arbeidstimer er høyere.» Saken gjelder økte investeringsmidler i statsbudsjettet for neste år. Mange bønder er kritiske til å investere mer i jordbruket, siden lønnsomheten allerede er svak. Mest fordi de jordbruksavtalefestede prisene er for lave. Lønnsnivået i jordbruket ligger også langt under gjennomsnittet for befolkningen med en månedslønn på 36 920 mot 48 750 i 2020 (SSB).
Restaurantbransjen sliter også med svak lønnsomhet og dessverre enda lavere lønninger. Digitalisering av enkelte oppgaver vil øke effektiviteten, men løser ikke hovedutfordringene. Det er det bare høyere marginer som gjør.
Mens bøndene ikke kan øke prisene uten videre, er restaurantbransjen preget av en uforståelig frykt for å være den første til å ta bedre betalt for et produkt med stadig høyere kvalitet. For ja, maten du serveres utenfor hjemmet har aldri vært bedre enn nå. Hvem er den første til å kreve tillegg for allergitilpasninger?
Jeg kunne ramset opp en rekke slike muligheter, men én bedrift kan ikke løse utfordringene for alle. Det må det generelle endringer til for å få til. Den aller enkleste måten å oppnå høyere margin på er å redusere matmomsen enda mer (den har stått urørt i to tiår snart) og samtidig la den omfatte alt av matservering. Som i Sverige. Der er matmomsen 12 prosent mot 15 her.
Det vil gjøre grensehandelen litt mindre attraktiv samtidig som myndighetene kan bruke denne gylne anledningen til å endre prisstrukturen i landbruket – mer til bonden mindre til dagligvarebaronene.
Å redusere matmomsen fra 25 til 12 prosent vil bedre lønnsomheten i restaurantbransjen betydelig. Og ikke minst gi et pusterom for å skape en mer attraktiv arbeidsplass rent lønnsmessig.
Det kunne være en passende nyttårsgave til bransjen som har tatt en så stor del av belastningen under den ulykksalige pandemien.
For å finansiere de reduserte avgiftsinntektene kan momsen for luksusvarer økes. Det i sin tur vil bidra til å nå klimamålet. Så hva er det vi venter på?
