Valle d’Aosta er eksotisk selv for italienere, klemt oppi det nordvestre svært fjellrike området av landet som det er. Kanskje derfor har mange italienske sommelierer vinene herfra som sine ekstra gode tips, når de vil vise fram viner «du ikke skulle tru» ville komme fra Italia.

Les Crêtes Pinot Nero 2019 er en slik uitaliensk rødvin, og et veldig godt uttrykk for pinot noir fra disse høytliggende vinmarkene med skrint kalkholdig morenesandjordsmonn. Det gjenkjennes i den lysere bærkarakteren og det tydelige mineralpreget. Det gir en pinot noir-stil som skiller seg fra fjellområdene på fransk side – som Savoie og Jura – ved å være ytterligere transparent og delikat, men like fullt m

ed god syre- og tanninstruktur. En nydelig matvin som med alt fra dette området kommer i små kvanta.

Mer typisk for dette fjellområdets røde viner er Les Crêtes Valle d'Aosta La Sabla som byr på mørk syrlig frukt kombinert med fine saltmineraltoner, litt fruktsødme, men også god tørrhet fra tanninene. En mer robust vinstil enn pinot noir-en, med sine innslag av urter og krydder, og dermed mer tro mot vintradisjonen i Valle d’Aosta. Perfekt til så vel grillmat som viltgryter, pasta med kjøttsaus som de for området typiske osterettene (raclette, fonduta/fondue). 

Den er laget av druene fumin og petit rouge som begge er sterkt knyttet til Valle d’Aosta. Den første er et avkom av den siste som er den viktigste røde druen i området. Til sammen finnes det imidlertid bare rundt 200 hektar av disse druesortene i hele regionen så vi snakker fortsatt om sjeldne viner.

Les Crêtes er en av de dominerende produsentene, både historisk og volummessig. Med 20 hektar vinmarker er dette den største private vinprodusenten. 75 prosent av all vin i Aosta lages av kooperativer. Men selv om Charrère-familien (bildet) har vintradisjoner som går tilbake til år 1810, var det først i 1955 at de etablerte Les Crêtes. Vinkjelleren ligger i Aymavilles, mens vinmarkene er fordelt over seks kommuner og fra 600 til 1000 høydemetre, alt i den vestre delen av Aosta-dalen, i retning Mont Blanc.

Aymavilles tilhører underområdet Torette som er det største av i alt sju som alle ligger langs elven Dorea Baltea. Torette teller likevel bare halvparten av Aostas 500 til 600 hektar. Størrelsen står i skarp kontrast til storhetstiden på 1800-tallet da Aosta hadde 3000 hektar. Mesteparten av arealet er dyrket i fjellsidene med minst 30 prosent stigning og en god del av dette som terrasser. 70 prosent er parseller mindre enn 0,2 hektar hvilket forklarer kooperativenes framskutte posisjon. Uten dem hadde neppe vinområdet overlevd. Bare en tidel av det som produseres har DOC-status, som de fleste vinene til Les Crêtes. Det er bare disse vinene som en sjelden gang ses utenfor Aostas grenser. Så å si alt som produseres, konsumeres lokalt og av Alpenes mange turister. 

Valle d’Aosta er velkjent blant skientusiaster, og blant vinnerder er området aller mest kjent for den sjeldne hvitvinen av druen petite arvine. Selv om aosterne må dele denne eierskapet til druesorten med sveitserne. Nyere forskning peker imidlertid på at den tilhører samme druesortfamilie som petit rouge og dermed med rette kan kalle seg en aostadrue.

De få eksemplarene som finnes til tross, viser Les Crêtes Valle d'Aosta Petite Arvine 2019 gode takter med fin konsentrasjon og sitrusbitterhet og gode blomster- og steintoner. En super vin til sjømat.

Den overgås imidlertid i sjarm av superkule Les Crêtes Mon Blanc 2019. Den er en veritabel kompott av druesorter, primært «importerte» og er derfor ikke en DOC-vin. Druene dyrkes i den lavestliggende delen av Les Crêtes’ vinmarkareal. Innhøstningen er derfor mye tidligere, i september, enn uti oktober for de lokale druesortene. Vinen er kalt opp etter Mont Blanc som ruver i bakgrunnen, og er vinen som produseres i størst antall, som vil si 20.000 flasker årlig. I druemiksen skjuler det seg en liten perle, prie blanc, som er symbolet for Aostas og noen av Europas aller høyestliggende vinmarker, Morgex et de la Salle.

Her dyrkes denne supersjeldne druen i fjellskråninger opp mot 12-300 m.o.h.. Den er også unik ved at den ikke er podet siden vinlusa aldri fikk fotfeste i dette skinne jordsmonnet og tøffe klimaet. Den har over århundrene tilpasset seg klimaet ved å ha en veldig kort vekstsesong, setter knopper sent og unngår dermed vårfrosten. Så vidt meg bekjent har denne vinen aldri vært tilgjengelig i Norge, så når du en gang kan vende nesa til Nord-Italia, hold øyne og ører åpne for denne rariteten - som altså smaker supermineralsk og syrefriskt og som skapt for den lokale osten Fontina. Mon Blanc er en god erstatter i mellomtiden. 

Merk disse vinene som favoritter og/eller legg dem i din digitale vinkjeller

Hvis du vil ha tips om flere slike viner, sørg for å registrere deg for våre nyhetsbrev 

Du kan også få vintips sendt som sms - les mer om det her

Alt som er godt her i livet kommer i små porsjoner. Det gjelder også for god vin. Siden denne spalten er veldig populær, kan de omtalte vinene bli utsolgt i løpet av kort tid. Noen ganger er det snakk om midlertidig utsolgt. Da kan det lønne seg å prøve igjen etter en uke. For viner som velges ut som godbiter er det dessuten mindre tilgjengelighet enn for ukens vin. Det er gjerne dyrere viner. Men også disse kan bli raskt utsolgt, og da er det ofte et år til de kommer på polet igjen, men da som ny årgang.  Den som venter på noe godt...