Bak Laubade står det ingen med blått blod i årene. Derimot en industrileder med suksess i frøbransjen og røtter i regionen. Jean-Jacques Lesgourges har et nært forhold til jorden og utnyttelsen av den. Han studerte vinproduksjon i sin ungdom og er av bondeslekt. Han kjøpte eiendommen i 1974 og hadde som mål å lage en av de beste armagnacene på markedet. I tillegg eier han et par vinslott som satser på kvalitetssegmentet innenfor Bordeaux-appellasjonene.

- For oss betyr en meget god armagnac at den er parfymert og uten for mye trepreg. Armagnacene vi selger i dag er fra 1977 eller senere. Alt vi overtok fra før 1974 er stort sett solgt. Denne stilen er heller ikke representativ for Laubade. Etterspørselen har vært så stor etter relativt unge armagnacer at vi har måttet bremse opp en del, beklager eksportdirektøren Guy de Rivoire.

Laubade er også fremtidsrettet. I 1993 plantet de 30 ha med eiketrær for å kunne være selvforsynt om 3-4 generasjoner! Selvsagt er det den svarte eiketypen det gjelder. I dag velger representanter for Laubade ut det tømmeret som skal bli fremtidige fat. Fatene stettes sammen lokalt og får en medium toasting. Som skal sikre et dempet trepreg. Som i den svært vellykkede 1977-årgangen av Château de Laubade Bas Armagnac. Duften er nydelig med innslag av mokka og frukt. I smaken regjerer gule, tørkede frukter og den sitter lenge. Hors d'Age er minst 12 år (varenr 7933, bestillingsutvalget, kr 442,90). Den har en flott utviklet sjokoladeduft og en like bra ettersmak av frukt og blomster.

I alt disponerer produsenten over 105 ha vinmarker som hovedsakelig ligger i skråninger. - Der hvor det er flatt blir det for varmt og dermed redusert kvalitet på druene, påpeker de Rivoire. Laubade har ikke behov for å kjøpe vin. Innhøstningen starter i oktober. Seleksjonen av druer er streng. - Vi bruker bare friske, sunne og aromatiske druer, forklarer de Rivoire. Vinen gjærer til ca 9 prosent og blir liggende på bunnfallet til rundt 15. november når destilleringen starter. Da tennes la flamme d'Armagnac hos Laubade som tegn til at alle andre også kan begynne.

Laubade vinifierer, destillerer og lagrer de fire druetypene, folle blanche (picpoult), baco 22A, ugni blanc og colombard, hver for seg. I følge de Rivoire gir dette et mer komplekst produkt enn hvis kun én eller to brukes. Den uønskede hybriddruen baco 22A får vi smake i 1984-utgave. En svært rik armagnac med masse sjokolade, mokka og frukt. Hva skjer når baco forbys etter år 2010? Muligens blir armagnac et element fattigere. Men de Rivoire forsikrer om at druetypen plant de graisse, som allerede er plantet på 1,5 ha, vil være en god erstatning.

En armagnac vi i liten grad kjenner her til lands er den hvite. Altså ikke-fatlagret sprit. Den lages ofte av druen folle blanche som hos Laubade. Servert iskald er den frisk med aromatisk fruktighet og et alternativ til italienernes moderne grappaer. Noen serverer den sågar til røkt laks og fransk spekemat. Eller som det "gasconske hull" (trou gascon), en nødvendig pause i et større måltid.

Når så vinen er destillert overføres den klare spriten til tre- eller ståltank for en periode. Deretter til nye fat i halvannet år. Så følger en lufteperiode på noen måneder i tank. Så redusereres styrken med demineralisert vann før overføring til gamle fat. - Det er viktig at dette skjer i flere trinn, ca hvert annet år. Vi selger alle armagnacer med en styrke på 42 prosent. Dessuten har vi laget oss et benchmark, altså et kvalitetsmål, for alle våre standardarmagnacer som VSOP, XO, 10 år etc, slik at kvalitet og smak ikke skal variere fra år til år og fra blanding til blanding. For øvrig tapper vi på flasker først når ordren foreligger, fremhever de Rivoire.

Allerede umiddelbart etter destillering avgjøres hva det skal bli av den ferske spriten. Hva skal gå til XO og hva skal bli fremtidig årgangsarmagnac? For Château de Laubade er den årlige konkurransen Foire Nationale des Grandes Eaux-de-vie d'Armagnac svært viktig for å forsikre seg om at produktene er i henhold til publikums smak. Her sitter nemlig både sommelierer, restauratører og produsenter i juryen.

Selve slottets historie er ikke lang. Det ble etablert ved århundreskiftet av Monsieur Noulens som var krigsminister i 1914. Han ble sendt til St. Petersburg i 1917, men unnslapp de revolusjonære. Hele eiendommen er på 300 hektar og har i alle år vært brukt til druer, frukt og andeoppdrett. Noulens' kone var Frankrikes første kvinne som startet egen motegeskjeft. Hun solgte senere til Coco Chanel, og resten er historie. Etter at ekteparet døde i 1940 var eiendommen gjennom en rekke eierskifter som ikke alle var like vellykkede.