For 25 år siden fant advokaten Ugo Sergi ut at han var lei både yrket og bylivet og flyttet på landet. Han startet en agriturismo, Il Bergamotto, som ligger omtrent i «snuten» på den italienske støvelen. Gården består av en restaurert olivenpresse hvor låvebygningene er gjort om til soverom. Fra terrassen med rosebusker og palmetrær, har du gjennom frukthagen utsikt til det Ioniske hav.

Den lille landsbyen Amendolea, som ligger nede i dalen, er omgitt av grønnkledte fjell med mengder av oliventrær, eiketrær og et forfallent middelalderslott i åssidene. Dette er italiensk landliv slik du bare har hatt det i drømmene fram til nå. 

154 ulike aromaer

Ugo tar oss med ut i frukthagen. Han har på seg en rød- og blårutete tømmerskjorte som han har stappet oppi merkejeansene. Bondelivet er ikke som hos oss. Å spasere gjennom frukthagen hans føles som å vandre gjennom en reklamefilm for fruktjuice. Små trær på rekke og rad bærer sitrusfrukter tett i tett.

Men dette er verken mandariner, sitroner eller appelsiner. Den beste måten å beskrive fruktene på er «appelsiner med sitronskall». –Dette er bergamottappelsiner, forklarer Ugo. –Og dette er det eneste stedet i verden de vokser. Han plukker et par mørkegrønne, tykke blader og gnir dem i hendene. En myk frisk limearoma sprer seg. –Lukt på dette. Fra disse bladene lages bergamottolje, en viktig ingrediens i aromaterapi, sier han.

Fruktens styrke ligger imidlertid i skallet. –Kombinasjonen av 154 ulike essensielle oljer gir frukten en pomelo- eller grapefruktaktig smak og er basiskomponenten i mange parfymer, sier han og oppsummerer en liste over produkter som inneholder denne smaken, som Earl Grey-te, eau de cologne, såpe og shampo.

-Men i dag kan man kopiere oljens egenskaper kjemisk. Ugo selger hele avlingen til ett selskap, men han vet egentlig ikke hva de bruker frukten til. –Ryktene har det til at de selger videre til et multinasjonalt selskap som bruker den som en hemmelig ingrediens i brusen sin, sier han.

Og limoncello

I agriturismoet, i det som en gang var en olivenpresse, er et langt bord fylt opp med store vinflasker. De mangler etikett. –Typisk Calabria, ler Ugo og skjenker. Den rike fyldige vinen lages av naboen. Dette er nøyaktig slik du har forestilt deg å sitte ved et bord på det italienske bondelandet: utsikt over hagen, elva og dalen, mens du nyter friske grønnsaker og pasta, som «mama di casa» har brukt hele dagen på å tilberede.

Når denne husets frue kommer inn i rommet med de første tallerkenene blir alle stille. –Makaroni, sier hun til høylytt applaus, men så kan hun ikke holde seg lenger, men bryter ut i latter, når hun ser ansiktene våre. Makaroni i Calabria er nemlig noe helt annet enn makaroni på våre breddegrader. Hennes makaroni er som en hul tagliatelle, på lengde med en pekefinger, servert med en enkel tomatsaus over. Og het peperoncini, Sør-Italias svar på chili.

Frityrstekte aubergineskiver med et sprøtt ytre og caponata (blant annet auberginer, selleri, løk og kapers) er neste rett. Også den møtes av hurrarop. En god caponata krever perfekt timing. De ulike ingrediensene må tilsettes til rett tid, avhengig av koketiden. Store biter geitost og brød settes på bordet.

Desserten byr ikke på noen overraskelse: en stor bolle fylt med epler og mandariner, som fram til for et par timer siden fortsatt hang på treet.

Under etter-middag-praten, mens sola dukker ned bak fjellsiden og eslene skryter i frukthagen, kommer en flaske limoncello på bordet. 

Tarantella etter lunsj

Etter en nøysom frokost med nylaget bergamottsyltetøy og –juice er det på med joggeskoene. Lenger ned i dalen ligger en gresk landsby – Calabria var jo en del av Magna Graecia på 500- og 400-tallet f.Kr. Etter å ha krysset en elv, kommer vi til Galliciano. Det er en fjellandsby hvor en håndfull innbyggere fortsatt snakker gresk og har sin egen gresk-ortodokse kirke. Den ligger tvers over gaten for den katolske kirken i landsbyen. I baren på den lille plassen midt i landsbyen slurper eldre menn sin kaffe og diskuterer dagens hendelser. 

Vi ankommer i tide for lunsj. Nok en gang er det bord dekket med rødrutete duk og etikettløse flasker. Forretten er pasta med lyse linser. Men hva kalles de små rette makaronirørene? –Det er ditalini, hevder én, en annen mener bocolotti. En tredje pasta corto. Til slutt konkluderes det med at ingen egentlig vet. Det er som med vinen på bordet. Du har ingen ide om hva som er oppi flasken, annet enn at det smaker godt.

Så hører vi lyden av tamburiner og trekkspill. Det er tid for en tarantella, den raske dansen som i Norge er udødeliggjort gjennom Ibsens Et dukkehjem.

 

Kontaktinfo

Il Bergamotto

Amendolea

Reggio Calabria

AZIENDA AGRICOLA IL BERGAMOTTO

ugosergi@yahoo.it