Dette vakte enda større harme i forbundet, og det manglet ikke på fordømmelser av idrettsmannen som visstnok står som symbol for svært så mange unge. Det vakre bilde av den staute norske vellykkede alpinisten ble nok fullstendig knust etter den famøse rollen han spilte. Ungdommene hadde selvfølgelig aldri kunnet tenke seg at Kjus drakk øl.

Norske journalister ble tydeligvis fryktelig ambivalente. Å fordømme noen som medvirker i noe så ufarlig som en film for øl er vanskelig. Selvfølgelig også fordi de som bekler toppetasjen i flere av våre store aviser sjelden sier nei til en pils eller to. Men så er det det som er så mystisk med dagspressejournalister; å skrive om alkohol gir dem nesten en følelse av å avsløre noe kriminelt. Hvor mange ganger har ikke vi i Apéritif måtte forklare journalister at det ikke er forbudt å legge ut stoff på internett om vin eller brennevin.

En journalist i internettmediet diginotoday.no mente til og med at det var et mulig brudd på reklameforbudet at vi annonserte for at Apéritif har drinkoppskrifter. Han forsøkte til og med å få kommentarer fra Rusmiddeldirektoratet. Han lykkes ikke med det selvfølgelig. Denne lederen skal imidlertid ikke handle om Apéritif, men den lille anekdoten illustrerer hva Kjus utsatte seg for. Han måtte ikke bare hanskes med villfarne journalister som ble opphisset av å skrive om styggdommen, men også et forbund eller to som gjerne ser alkoholreklame bak ryggen på Kjus eller på siden av ham på vei nedover, men altså ikke når Kjus velger selv å fremstå på egne vegne.

Ikke én eneste journalist konfronterte idrettslederne med deres hyklerske slalåm. Ikke én av dem husket at Ishockeyforbundet ba på sin knær om at de måtte få lov til å ha alkoholreklame på banen da VM ble arrangert her hjemme ellers ville hele mesterskapet konke. Ikke én husket at en statsråd fra Bondevik-regjeringen ga dispensasjon. Ingen spurte om det er en prinsipiell forskjell på Kjus' rolle som reklamefigur i slalåmbakken eller hans rolle i en reklamefilm. Kanskje er det faktisk slik at han egentlig, sette med kritikernes øyne, burde være farligere som symbol der det ikke klart fremgår at han medvirker i reklame.

Men se, det er et spørsmål Idretts-Norge helst ikke vil ta stilling til. Det må være klart for de fleste at dette egentlig handler om penger og ikke om moral eller å beskytte ungdommen. Hadde det siste vært tilfelle, burde ingen norske idrettsutøvere stilt opp i konkurranser der de direkte og indirekte reklamerte for alkohol. Norske hoppere med reklame på brystet er ikke mindre reklamebærere enn Kjus i en skarve reklamefilm. Kanskje den viktigste forskjellen var at Kjus fikk pengene selv for jobben og ikke et hyklersk forbund som låner bort norske utøvere til alkoholreklame når det passer dem.