Du verden så stolte vi er som bor i et slikt framifrå land der vi er først ute med å tenke de rette tankene og ikke minst sette makt bak dem ved å lage unike lover.

Jan H. Amundsen Foto: Eva Brænd

"Please stop smoking at once", sa den italienske innehaveren på et enkelt spisested i Amalfi for tre uker siden til en tysker som trodde han helt enkelt kunne overse et røyking forbudt-skilt på veggen rett over hodet sitt. Og det i et Italia der anarkiet råder og alle gir blaffen i det meste, spesielt skilt som forbyr noe. Men nei, innehaveren mente alvor. Enten røyke utenfor ved et bord eller slukke sigaretten, det var ultimatet.

Og vi som trodde vi hadde nådd verdenstoppen helt på egenhånd. Men nei. Har restauranten kun ett rom, er det i følge italiensk lov, og det gjelder hele landet fra januar 2004, ikke lov å tillate røyking, forklarte innehaveren, og selv om han selv røykte heftig så var det bare slik det måtte være. Ut med den lite lovlydige tyskeren som litt forvirret konstaterte at italieneren mente det han sa.

Slik er det altså verden beveger seg fremover helt uten hjelp av oss forutseende nordmenn. Eller snarere på tross av oss. Kanskje er det slik at vi litt motstridig innfinner oss med endringer og så i etterkant selv tror vi har stått for fremskrittet. Vi nordmenn har nemlig en eventyrlig evne til å tilpasse oss. Det er ikke mer en et par år siden Dagens Næringsliv dømte en nå nedlagt restaurant nord og ned fordi det blant annet ikke var lov å tenne en sigarett i lokalet.

For kort tid siden jublet den samme avisens Salt og Pepper over at Oslos første røykfrie restaurant var åpnet. Snakk om tilpassingsevne. Det neste de samme restaurantanmelderne kommer til å juble over er vel at to kvinnelige servitører i samme restaurant går med mørk dress og hestehale, hvilket var en av argumentene da det førstnevnte spisested ikke falt i smak. Men det er kanskje for mye å forvente.

Det vi imidlertid kan forvente uavhengig at røykelover, forbudtskilt og tilsvarende, er respekt for måltidet. Etter at kjøkkenet har anstrengt seg til det ytterste for å levere det beste det kan levere til en forventingsfull gjest, skal måltidet kunne nytes kun i kraft at de duftene retten selv frembringer og ikke akkompagnert at grå skodde frembrakt at en nordmann som skiter i hva kjøkkenet presterer. Slik er det blitt i Amalfi og kanskje også snart her hjemme på berget.