I 1922 gjorde et notlag en uventet fangst inne i Bunnefjorden ved Oslo, da de fanget 90 eksemplarer av blåfinnet tunfisk eller makrellstørje på godt norsk. Siden fisken var dårlig kjent, fikk de problemer med å selge den. Noe skal ha blitt solgt for en billig penge, mens resten ble visst dumpet.

Så spoler vi bortimot 100 år fremover i tid, til 17. september 2016. Da vant notbåten Hillersøy det store vinnerloddet da de fanget 190 svære makrellstørjer utenfor Mørekysten. De enorme fiskene veide mellom 170 og 300 kilo, og fangsten skal ha blitt solgt for over 2,5 millioner kroner. Indrefilet av denne tunfisken ble uka etter solgt for 590 kroner kiloen på fisketorget i Bergen.

En million per fisk

Bare noen ytterst få fisk ble solgt i Europa, mens resten ble sendt med fly for salg på det

berømte Tsukiji fiskemarked i Tokyo. På grunn av en fraktpris på opp til 80 kroner kiloen til Japan, tjente fiskerne mer på den fisken som ble solgt i Norge, Frankrike og Storbritannia. Der oppnådde de mellom 170 og 200 kroner kiloen. Prisene fiskerne på Hillersøy fikk for fisken var ikke veldig imponerende. Med en snittvekt på 200 kilo og en salgspris på 2.5 millioner kan de umulig ha fått mer enn rundt 60 kroner kiloen for tunfisken. Kanskje var ikke det norske markedet seg bevisst denne unike muligheten for kortreist fisk av høy kvalitet?

Hvis det blir norsk fangst av tunfisk i 2017, vil norske sushirestauranter og kokker være våkne? Vil de kunne tilby de mange av oss som elsker sushi kortreist bærekraftig blåfinnet tunfisk?

Makrellstørje blir av mange regnet som den beste fisken for sushi og én enkelt fisk av meget høy kvalitet kan oppnå en pris på over en million kroner. Rekorden er en fisk på 222 kilo som ble solgt for over 12 millioner kroner i Japan i 2013. Mye tyder likevel på at denne prisen var kunstig høy, som en del av et årlig pr-jippo. Dersom en regner at en slik fisk gir 100 kilo filet av god kvalitet blir kiloprisen 120 000 kroner. Dermed vil fisken til en sushibit på fem gram koste restauranten 600 kroner.

Kun om sommeren

Makrellstørje er den største av tunfiskartene og ble også i tidligere tider ofte regnet som en vanlig art langs norskekysten. Den opp til 680 kilo store fisken kommer bare på besøk til Norge på sommeren og tidlig høst, da den er på næringsvandring etter makrell og sild. De større størjene skal visstnok også spise stor sei og torsk og annen fisk. Makrellstørja som også er kjent under sitt gamle norske navn tunfisk, er nok i dag mer kjent under navnet bluefin tuna, eller blåfinnet tunfisk på norsk. På latin heter den Thunnus Thynnus.

Flere av verdens fremste miljøvernorganisasjoner har lenge advart mot å kjøpe forskjellige arter av tunfisk. De sier at mange av bestandene er fisket så mye ned at det er uforsvarlig å fiske på disse, men norske myndigheter har nå i flere år tillatt et begrenset fiske.

Hvem kan vi stole på? Kan vi for eksempel stole på at tunfiskkommisjonen ICCAT (The International Commission for the Conservation of Atlantic Tunas) som regulerer fisk i Nord-Atlanteren tar hensyn til bestanden? Tåler den dagens internasjonale fangst, eller fanget fiskerne på Hillersøy fisk som burde fått lov til å forplante seg og være med på å trygge bestanden?

Lenge tillot ICCAT dobbelt så store kvoter som forskerne anbefalte, men fra rundt 2010 begynte kommisjonen å følge forskernes anbefalinger. I 2012 satte ICCAT en kvote for Nordatlanteren på 13 400 tonn, og norske myndigheter ga i fra 2014 aksept for et norsk prøvefiske. Det er også en rekke andre betingelser ICCAT har satt som Norge må overholde, inkludert kravet om at båtene må ha en observatør med.

For 2017 har ICCAT gitt tillatelse til at den norske forskningsfangsten kan økes fra 43 tonn til 52 tonn, og fangsten i hele forvaltningsområdet er økt fra 16 500 tonn i 2016 til 23 000 tonn i 2017. Den norske kvoten for 2017 skal fordeles på en snurpenotbåt med 30 tonn og en linebåt med 12 tonn, samt at noe over 10 tonn blir satt av til utilsiktet bifangst i annet fiske.

Ulovlig fiske redusert

Ifølge Fredrik Myhre i WWF-Norge er bestanden fortsatt svak, men ICCAT har de siste årene fulgt forskernes anbefalinger. Fiskeribiologi Leif Nøttestad fra Havforskningsinstituttet understreker at makrellstørjebestanden har vært i kjelleren, og at det fremdeles er en vei å gå før bestanden er skikkelig gjenoppbygget. Bestanden har vist en økning de siste årene på grunn av strenge reguleringer, og Norge har derfor foreløpig bare tillatt et prøvefiske.

Forskerne er blitt lyttet til de siste årene og tunfisken er på vei tilbake. Fiskekvotene settes derfor i tråd med anbefalingene, og mye av det ulovlige fisket er blitt redusert. Det er derfor greit å spise blåfinnet tunfisk/makrellstørje fisket med snurpenot fra norske havområder. På verdensbasis anbefaler WWF generelt tunfisk som er merket med Marine Stewardship Council (MSC) sitt miljømerke for bærekraftig fiske. Dette er nemlig tunfisk som ikke overfiskes, og dette fisket gir produkter med full sporbarhet. Tunfisk fra fangenskap (oppdrett eller sea-ranching) er ikke nødvendigvis bedre, fordi dette ofte er basert på mindre fisk som fanges og fores opp. Slik fangst kan slite på bestanden, og kan også ofte medføre stor bifangst av andre truede fiskearter. 

I gammel tid tok folk langs kysten makrellstørje med håndharpuner. Disse var festet til et rep med en kagge eller blåse i den andre enden. Størja dro denne rundt til den ble sliten før den ofte ble avlivet med gevær.  En av de største størjene som ble fanget på denne måten ble harpunert av Lars og Rolf Johnsen den 27. september 1937 utenfor Ulvøya i indre Oslofjord. Denne makrellstørja veide 337 kilo!

I perioden fra 1950 til 1980-tallet ble det fanget store mengder størje i nøter flere steder langs norskekysten. Flere båter tok fangster på over 500 tunfisk i dette klondykefisket. Et ekstremt internasjonalt overfiske utenfor enhver kontroll, gjorde at norske myndigheter lenge stoppet norsk fiske i Atlanteren.