Dette ikke alltid like edruelige direktoratet mente nemlig den gang at Apéritif ikke kunne eies av denne lederskribent. Selve bladet fant det ingen feil ved. Men direktoratet kom altså på bedre tanker og ære være det.
Hukommelsen til direktoratet er imidlertid ikke spesielt god, eller skal vi kanskje si arkivrutinene. Det oppdaget vi da vi nylig fikk et nytt brev fra samme sted dog med en ny saksbehandler. Som brukte første del av brevet på å minne oss om at det hadde vært noe muffens men at direktoratet i all sin velvilje likevel var kommet til at Apéritif kunne passere. En telefon avklarte at brevet fra juli 1999 kanskje var blitt borte og at det var årsaken til at saksbehandleren laget hakk i plata. At direktoratet er omorganisert så mange ganger er kanskje en av forklaringene, ble det hevdet. Og saksbehandleren visste dermed ikke at direktoratet hadde bedt om unnskyldning. Det skal vi nok glemme. Men resten av brevet fra direktoratet er vi overbevist om vil stå som en bauta over inkompetanse, fravær av dømmekraft og fullstendig mangel på kunnskap om presse.
Vi regner med redaktøren av Avis1 gjerne skulle satt direktoratet på skolebenken og at norsk presse for øvrig vil stønne. Selv ynker vi oss over å måtte bruke tid på slikt sludder. Og at offentlig ansatte mottar lønn for så slett arbeid. Kanskje er det på tide at vi som utsettes for dette kan kreve å ta betalt for å besvare inkompetente ansatte i offentlig virksomhet.
