Det er lett å forestille seg det totale kaos i denne livsnerven som hver dag formidler mat til alle byens kafeer, restauranter, butikker, gateselgere og til folks private forbruk på hjemmefronten, men slik er det ikke, tvert imot. Markedet er utrolige 2,5 kilometer i omkrets, med egen infrastruktur. Og veldig lett å finne fram i. Det er definerte områder for fisk, frukt, grønnsaker og blomster.

Disse områdene er igjen delt inn i flere soner. I en gate selges frukten rett fra bil eller kjerre eller en slags stand. I neste gate selges det fra hundrevis av "bodegas", eller fra små til store butikker. Kvaliteten er gjennomgående bedre i bodegaene, der den minste skjønnhetsfeil på et produkt betyr at det kastes. De produktene som ikke er 100 prosent plettfritt gis til fattige i byen, et bra tiltak etter min mening, men noe som ikke er stuerent i Norge.

Her inne bugner det av varer fra hele Mexico. Godsaker som den søt-sure frukten fra Tamarindo-treet som brukes til godteri, saft og stuinger. Delikatesse er også store kumager som brukes i kraftige supper. Røde bananer fra Tabasco og Veracruz henger i taket og friteres til chips eller modnes til de er helt svarte og friteres som dessert.

Fisk og skalldyr som kommer fra Campeche på Yucatan- halvøya, et av verdens beste farvann for denne gruppen av råvarer, selges fra hundrevis av bodegaer. Spesielt fristende er ferske kjempereker. Reker eller scampi på denne størrelsen får vi kun som frosne i Norge og da koster de minst 300 kroner kiloen. Overalt skjæres det fileter av hai, tunfisk og sverdfisk. Det lukter vidunderlig av friskt hav her midt i innlandet, og disse varene er ikke mer enn høyst 2 dager gamle. Det er en nytelse å rusle rundt her for en representant fra en fiskerinasjon, som aldri får oppleve å kjøpe fisk som er mindre enn 1 uke gammel i "ferskdiskene" hos norske matvarehus eller fiskeforretninger for den saks skyld.

Hele tiden høres tusenvis av stemmer som i en gammel bingohall i pausene. Øyne og ører må konstant holdes åpne for ikke å bli kjørt ned av hundrevis av "Diableros". Dette er gutter og menn som kjører traller med frukt og grønnsaker fra semi-trailerne utenfor og inn til bodegaene. De plystrer slik at du vet at de kommer, men hører du dem ikke er du ferdig, for de har ingen mulighet til å stoppe den noen ganger flere hundre kilo tunge lasten.

Du kan leie din egen diablero. For min del ble det en gutt på rundt 12 år som synes jeg var en raring med blondt hår og blå øyne, og 187 cm på strømpelesten. Det virket som om jeg var den eneste helhvite mannen de hadde sett her inne på mange år. Alle var utrolig hyggelige og positive og i godt humør, disse menneskene kunne service til fingerspissene, uten at de hadde gått noe smilekurs på flotte hoteller heller. Vennen med trallen ruslet etter meg og min guide i fire timer med et stort forundret smil om munnen. Vi pekte, betalte og han plukket opp varene for oss. Overalt fikk jeg gaver av entusiastiske eiere av bodegaene. Vår diablero har stoppet for å spise et hønsehode, du leste riktig.

For overalt her inne er det gatekjøkken for arbeiderne, og jeg mener ikke McDonalds. I alle hjørner og kroker kokes det til den store gullmedaljen, og noe som går igjen er grillede hønsehoder. Et begrep som alltid har vært forbundet det med et skjellsord, men det er faktisk mat for mange her.

Det virvar av dufter fra all koking, grilling, krydder, frukt og grønnsaker som preger Central de Abastos er nærmest umulig å beskrive men like fullt en drøm å få oppleve for en kokk. Vel ute av verdens største marked i verdens mest befolkede by legger vår lille hjelper alle varene i bilen, som for øvrig er nyvasket av en mann som gjør dette for å overleve. De spør ikke, men vasker bilen mens du er inne et ærend, han får 10 kroner for jobben. Diablero'en får 20 kroner for 4 timers jobb noe han er godt fornøyd med. Når bilen er i gang betaler vi en politimann for at alt gikk bra der inne, han smiler han også. Dette er Mexico City.

Tekst og foto: Bjørn Tore Aastorp Ruud