I skyggen av kåringen av årets beste norske kokebok har åtte jenter ved Valdres Vidaregåanda Skule (som holder til på Leira) laget og gitt ut kokeboka Valdreskøst - på valdresmål. Ungdommene fra Valdres kan være helt greie representanter for en ikke ubetydelig sjanger innen norsk kokebokproduksjon: Superlokale utgivelser vi knapt får høre om utenfor det dalføret eller bygd der den skrives og gis ut. Fenomenet forekommer forresten ikke bare på bygda. Det er ikke lenge siden jeg kom over Kokebok for Røa, som altså er en bydel i Oslo.

Per A. BorglundFoto: Morten Bibow

La oss så se litt nærmere på maten. Typisk middagsmat fra Valdres er fårikål, steikt flesk og duppe, kålruletta, juleribbe og rakfisk. Graut er sterkt representert, og trøllkrem og karamellpudding er eksempler på gangbare desserter. Innslagene av kaker er mange, og vi drar kjensel på smulteringa, stryllo, krumkako og goro. Vaffel er rubrisert som "kos", og både pølse (kurv, altså), leverpostei, rull og prim er hjemmelaget pålegg med dype røtter i Valdres. Som tilbehør kan vi lære å lage flatbrød, lefse, surkål og rørt tyttebær. Et artig innslag er et ørlite kapittel om maten som ble brukt under 2. verdenskrig. Poteten får sin naturlige plass i både omelett, kaker, suppe og grøt. Og løvetannrøtter kunne med en viss bearbeiding ende opp som tobakk i en tid preget av krise.

Folk i lokalmiljøet slipper unna med litt mindre, og det er nok de som først og fremst kommer til å kjøpe boka. Samtidig som de sikkert koser seg med bållemjølk, gråklubb og tupp.

Og de driftige tuppene (det er ikke et skjellsord) bak Valdreskøst sikrer seg den tredje stjernen fordi deres arbeid også er med på å sikre at lokale mattradisjoner tas vare på til kommende generasjoners bruk.