I skyggen av kåringen av årets beste norske kokebok har åtte jenter ved Valdres Vidaregåanda Skule (som holder til på Leira) laget og gitt ut kokeboka Valdreskøst - på valdresmål. Ungdommene fra Valdres kan være helt greie representanter for en ikke ubetydelig sjanger innen norsk kokebokproduksjon: Superlokale utgivelser vi knapt får høre om utenfor det dalføret eller bygd der den skrives og gis ut. Fenomenet forekommer forresten ikke bare på bygda. Det er ikke lenge siden jeg kom over Kokebok for Røa, som altså er en bydel i Oslo.
Per A. Borglund
Foto: Morten Bibow
0 krono i kassa
"Mø har samla sammen oppskrifte frå besteføreldro, oldeføreldro, tanto, onkla å elles andre i slekte som i ein heilhet te slutt har hjølp uss mæ å finansiere ei flott oppskriftsbok på valdresmål, samtidig som mø har take alle bildun sjøl", skriver Marte og de andre elevene i forordet. Det understrekes at man startet med "0 krono i kassa". Derfor har vi fått en kokebok som blant annet er sponset av Solheim Trevare, Jernia Listrud, Brødr. Dokken AS, Bagn Bil & Mek AS og andre velrenommerte firmaer fra lokalmiljøet.
Egen ordliste
En kokebok på ekte valdresmål må naturligvis ha en egen ordliste. At "bronast" betyr brunes er kanskje ingen bombe, ei heller er det vanskelig å oversette "lauk" til løk. Med jentenes ordforklaring bakerst i boka kommer uhyre godt med når det viser seg at "nykanteføll" er nypotet og at "kurv" er spekepølse. Ikke alle dialektord er like logiske som "rumme" (rømme) og "talik" (tallerken).
Åtte kapitler
La oss så se litt nærmere på maten. Typisk middagsmat fra Valdres er fårikål, steikt flesk og duppe, kålruletta, juleribbe og rakfisk. Graut er sterkt representert, og trøllkrem og karamellpudding er eksempler på gangbare desserter. Innslagene av kaker er mange, og vi drar kjensel på smulteringa, stryllo, krumkako og goro. Vaffel er rubrisert som "kos", og både pølse (kurv, altså), leverpostei, rull og prim er hjemmelaget pålegg med dype røtter i Valdres.
Som tilbehør kan vi lære å lage flatbrød, lefse, surkål og rørt tyttebær. Et artig innslag er et ørlite kapittel om maten som ble brukt under 2. verdenskrig. Poteten får sin naturlige plass i både omelett, kaker, suppe og grøt. Og løvetannrøtter kunne med en viss bearbeiding ende opp som tobakk i en tid preget av krise.
Dårlige bilder
Hvordan kommer så våre venner skoleelevene fra debuten som kokebokforfattere? Oppskriftene er stort sett greie, og de aller fleste retter er kjent fra før. Beskrivelsene er greie og lette å følge. Det er et absolutt plusspoeng at boka er skrevet på dialekt. Det som naturligvis er verst med boka er billedkvaliteten. Den er ofte borti alle staur og vegger elendig, og dårlige bilder kler aldri mat særlig godt. Og boka koster deg 344 kroner, inkludert porto.
Folk i lokalmiljøet slipper unna med litt mindre, og det er nok de som først og fremst kommer til å kjøpe boka. Samtidig som de sikkert koser seg med bållemjølk, gråklubb og tupp.
Og de driftige tuppene (det er ikke et skjellsord) bak Valdreskøst sikrer seg den tredje stjernen fordi deres arbeid også er med på å sikre at lokale mattradisjoner tas vare på til kommende generasjoners bruk.
96 sider
344 kroner (inkl. frakt)
Antall stjerner:
