Som yngstemann blant de 30 deltakerne er det meget bra å komme ut blant de 10-12 beste. Men vinneren Markus Del Monego (Tyskland) som for øvrig også deltok og kom til finalen i Tokyo-VM i 1996, var uslåelig. Med 90 prosent treff på den i særdeleshet krevende teoretiske prøven, og en vel gjennomført praktisk prøve både i semifinalen og finalen, er det bare å bøye seg i støvet.

 

Jens Beisland nummer tre fra høyre

 

- Den teoretiske prøven var svært tøff. 64 spørsmål som er 14 mer enn sist VM, og på samme tid, skaffet i alle fall meg skrivekrampe, forteller Beisland og fortsetter: - Kun to av disse var dessuten direkte vinrelaterte, blant annet: Hvilke seks er de mest brukte druetypene i Belgia!

 

For øvrig et spørsmål som ble brukt også i siste Throphée Ruinart. Og et typisk eksempel på oppgaver som skal bidra til å skille ut toppkandidatene. I etterkant av de fleste konkurranser oppstår det derfor en smule misnøye blant deltakerne. Verst denne gangen var imidlertid uendelige timer med venting for å få gjennomføre den praktiske delen som overraskende ikke innebar dekantering. Men noe så dagligdags som å åpne en flaske Grüner Veltliner, fremskaffe vann til en gjest med hodepine og takle en gjest som hadde vanskelig for å bestemme seg. Alt på fem minutter Det var særlig i denne seksjonen Beisland skåret høyt.

 

Juryen hadde i alle fall et svare strev med å korrigere de 30 teoretiske prøvene. Den Norske Vinkelner Forenings president Remi Madsen var dommer for blant annet blindsmakingen i semifinalen: - Det positive ved årets opplegg er at spørsmålene omfattet alle fagområder en sommelier berøres av i jobben: Øl, te, kaffe, sigar etc. Hva angår blindsmakingen, var vinene mer relevante enn sist, fra sentrale vinproduserende regioner som Sør-Afrika og Hellas.

 

Blindsmakingen i finalen, hvor franske Eric Beaumard og østerrikske Norbert Waldnig var Del Monegos motstandere, var oppgaven å beskrive, ikke nødvendigvis identifisere to hvite viner, en rød og to andre drikkevarer, som for øvrig viste seg å være Martini Rosso og Apfelbrand (eplebrennevin).

 

I finalens praktiske prøve som bestod i å servere fimstjernen Christopher Lambert og den amerikanske ambassadørfruen i Wien, tok Del Monego revansj over Eric Beaumard som vant i Ruinart-finalen i 1994. Som den gang var konkurransen i år mellom de to knivskarp.

 

Del Monego og Beaumard har vært i verdenseliten i mange år. Og er kandidater av den gamle sorten som ikke ser på dette som toppidrett. De nye nasjonene i denne sammenheng, som Japan og USA, har et helt annet forhold til deltakelsen. Under den fire dager lange rundreisen i forkant av konkurransen fikk den amerikanske kandidaten, Andrea Immer, VMs eneste kvinnelige deltaker, streng beskjed om å holde seg mest mulig på rommet. Verst var det nok for den japanske kandidaten, Hiroshi Ishida fra Tour d'Argent i Tokyo, som ble fulgt døgnet rundt av et par medhjelpere, to fotografer, to journalister samt et filmcrew. Dessuten kom det enda et filmcrew til finalen. Alt han foretok seg, spiste eller drakk ble kontrollert. To hele års intensiv trening med flere rundreiser i Europa og andre vinproduserende områder etter samme mønster som den tidligere japanske verdensmester, Shinya Tasaki, var dessverre ikke nok. La oss tippe at han var en av mesterskapets aller mest skuffede?

 

En så god mulighet til å bli kjent med Østerrikes vinprodukter har vel knapt noen norsk vinkelner hatt som den Jens Beisland fikk under den nevnte rundturen. Den omfattet landets viktigste vinregioner. - De hvite vinene er klart bedre enn de røde selv om jeg lot meg overbevise av en Blaufränkisch fra Burgenland med litt ny Alliers-eik. Favoritten blant de hvite var en Sauvignon Blanc fra sørlige Styria som ligger ned mot grensen til Slovenia. Den heftigste var en musserende rødvin, Schillerscher, med utrolige 12,5 gram syre. Tannlegen kommer til å elske meg etter dette, fleiper Beisland. En av verdensmesterskapets trofaste sponsorer, Riedel, var her på hjemmebane og fulgte det omreisende selskapet fra den ene vinprodusenten til den andre.

 

Tekst: Aase E. Jacobsen

Foto: Jan H. Amundsen