Lambrusco er en forholdsvis dyp rød perlende vin, ofte med restsødme og til dels aggressivt skum og innimellom ganske markante tanniner og en rustikk/robust karakter. Verken den ene eller andre retningen har vært lett å selge utenfor Emilia-Romagnas og Italias grenser hvor sødmefylte utgaven var umåtelig populær, men har måttet se seg utfordret av prosecco. Også i Norge oppnådde den popularitet, men da må vi så langt tilbake som på 70- og 80-tallet, og vinstilen har siden aldri klart å få et skikkelig comeback. Manges (helt legitime) reaksjon er «er dette egentlig godt». Takket være den eksplosive interessen for petnat-er verden over, er tiden moden for lambrusco. Men ikke i form av den masseproduserte stilen.

Det måtte selvsagt nye hoder og friske tanker for å få til en endring. Den startet forsiktig for et par tiår siden.

Her kan du treffe en av de første revolusjonære i Emilia-Romagna

Denne produsenten lager sågar lambrusco med klassisk metode, men det tilhører unntaket

Og 32 år gamle Tommaso Turci følger i dette samme endringssporet. Han lager ikke bare tørre utgaver av denne boblevinstilen, men også tørre lambruscoviner uten bobler.

Il Farneto Giandon Rosso 2019 er en utrolig god billigrødvin, hvor lambrusco (grasparossa som er navnet på varianten han bruker) har fått følge av marzemino, en annen drue fra den nordøstre delen av Italia. Det har gitt en syrlig og saftig lett jordlig bærkarakter med god tørrhet. Topp til pasta, vegetar og lettere grillmat. Navnet Giandon er et lokalt dialektord som betyr en høy hengslete fyr, ikke den skarpeste, Langbein, rett og slett.

Av marzemino alene lager han en knallgod rødvin, Il Farneto Berzmein Rosso 2017, som er en flott og lovende karaktersterk vin med innslag av tørket frukt, god tørrhet og lang, leskende ettersmak. Perfekt til saftig kjøtt eller pølser fra grillen.

På etiketten er det avbildet Marco Bertoni, innehaveren av vingården Il Farneto hvor Tommaso lager vinene sine. De to fant hverandre i 2013 på et seminar om biodynamsik dyrking, men det var først da Tommaso i 2018 kom tilbake til Emilia Romagna etter studier i Toscana og Abruzzo, at de begynte å jobbe sammen. 

- Vimakeren på Il Farneto sluttet plutselig, og jeg var tilfeldigvis lei av å farte rundt. Dessuten deler vi de samme tankene om måten å jobbe med vinmarkene og i vinkjelleren, mest mulig naturlig og med minst mulig inngripen, sier han og forteller at Marco startet denne prosessen for drøyt 20 år siden med gårdens 8 hektar vinmarker.

Det er likevel lambrusco med bobler som er hans hovedprodukt. Il Farneto Frisant Rosso 2019 er et veldig godt uttrykk for denne ofte litt rustikke druen, men som her framstår som en veldig fruktig og deilig sak. Den er laget som en petnat, hvor boblene skapes i flasken takket være levende gjærsopper og litt restsukker når vinen tappes. Dermed oppnås et mykere skum, og helt knusk tørr smak.

I motsetning til industriell lambrusco som fremstilles i trykktanker (charmat-metoden), foregår andregangsgjæringen i flasken. Det gjøres ifølge Tommaso, ved at han tar vare på litt av mosten som oppbevares i kjøleskap over vinteren og som tilsettes den ferdiggjærete vinen om våren og deretter tappes i flasker. Den søte mosten setter i gang gjæringen igjen.

Til forskjell fra industriell lambrusco vil hver flaske av Tommasos lambrusco være forskjellig, siden gjærsoppene i en flaske kan være mer aktive enn i en annen. Resultatet er at mengden restsukker vil variere fra flaske til flaske, men i de fleste tilfellene vil den over tid gjære helt ut. Det er uansett bare snakk om noen få gram i forskjell.  

Tommaso mener at denne prosessen gjør lambruscoen mer kompleks siden vinen får «næring» fra bunnfallet i flasken, og ikke minst lagringsdyktig. Hans tips er å glemme en flaske i kjelleren og ta den fram om mange år. Med så lav pris som i dette tilfellet, er det en øvelse som er risikofri.

Tommasos viner koster noen tiere mer enn de rimeligste lambruscoene, og det skyldes den mer håndverksmessige framstillingen.

Se utvalget av lambrusco på polet

En annen side som skiller hans lambrusco fra andre, er at det er hvitvinsdruer i miksen. Dette er den tradisjonelle måten å gjøre det på, all den tid vinmarkene tidligere var plantet med flere druesorter, såkalt field blend. - Og siden lambruscodruene vi bruker kommer fra en slik parsell hvor det er umulig å skille ut de ulike sortene, var det naturlig å gjøre det. Dessuten er både jeg og Marco enige i at det gir bedre smak enn en vin av 100 prosent lambrusco, sier han.

Han lager også en rosa utgave, Il Farneto Frisant Rosato 2019, som er leskende og forfriskende med kjøttfull rød frukt. Den perfekte sommervin. Forskjellen på de to er rett og slett tiden med skallene.

Selv om det ikke inngår i lambruscotradisjonen, lager han en hvit utgave, Il Farneto Frisant Bianco 2019, og av den lokale historiske druen spergola samt litt sauvignon blanc. Begge kjennetegnes av å være aromatiske og syrefriske sorter. I denne versjonen gir kobinasjonen nok en leskende og fruktig vin – men nå mer i retning gulgrønne frukttoner og med god tørrhet.

Han forteller at han jobber med en stille versjon av spergola, kalt Spergle, og en hvit Giandon, av malvasia di candia, som er en historisk drue i Emilia Romagna, primært brukt for søte viner, men nå altså som tørr. Denne mener han skal være klar for det norske markedet neste år.  

Til rødvinene uten bobler bruker han de senest høstede druene, i andre halvdel av oktober, og som får enda lenger til med skallene i gjæringstankene. Mens Giandon tappes noen måneder etter gjæringen, får Berzmein først ett år i store brukte eikefat og deretter åtte måneder i sementtanker.

Det er også forskjell på hvor disse vinmarkene ligger i landskapet sammenlignet med de som gir druer til industriell lambrusco. Il Farneto holder til i landsbyen Castellarano som ligger ved foten av Appenninene, midtveis mellom Modena (hvor ekte balsamico kommer fra) og Monte Cimone som er den høyeste fjelltoppen på 2165 mo.h. Landsbyen tilhører Lambrusco Grasparossa di Castelvetro DOC som bærer navnet til en lambruscovariant som er kjent for å gi mer tanniner til den endelige vinen. I Castellarano er landskapet lettere kupert mens det nærmere Modena er den produktive jordbruksintensive Po-sletten som overtar.

Gjennomsnittlig utbytte for Emilia-Romagna er 125 hl/ha som forteller om en klar vinmessig industriprofil for fylket, mens det for de fire DOC-ene for lambrusco ligger på 45-60 hl/ha i gjennomsnitt. Ifølge Wikipedia.de produseres det 55 millioner liter lambrusco (2015). På 80-tallet ble det eksportert det dobbelte til USA alene. Så utviklingen kan sies å gå i riktig retning, men det er fortsatt et stykke igjen før kvalitetsprofilen er gjennomført, skal vi tro småprodusenter som Tommaso Turci og Marco Bertoni. 

Og mye av det som dyrkes vil aldri gi noe annet enn kommersiell vin med bobler.

– Hyperproduktive planter som vannes vil aldri kunne gi balansert og uttrykksfull tørr rødvin som kan tappes uten videre bearbeiding, mener Tommaso.

Det er også bakgrunnen for hans satsing på rødvin uten bobler. Som én av få i denne delen av Emilia-Romagna, og i hvert fall av disse druene.

Se utvalget av rødvin fra Emilia-Romagna

Hvis du vil ha tips om flere slike viner, sørg for å registrere deg for våre nyhetsbrev 

Du kan også få vintips sendt som sms - les mer om det her

Alt som er godt her i livet kommer i små porsjoner. Det gjelder også for god vin. Siden denne spalten er veldig populær, kan de omtalte vinene bli utsolgt i løpet av kort tid. Noen ganger er det snakk om midlertidig utsolgt. Da kan det lønne seg å prøve igjen etter en uke. Den som venter på noe godt....