Hva kan årsaken være til at terroir og mono cru, altså det forholdet at en enkelt vinmark eller samling av vinmarker gir unike viner som følge av unikt jordsmonn og klima, ikke tidligere har vært særlig debattert i regionen? Spørsmålet er muligens feil stilt, for det er jo ikke slik at regionen innad har avholdt seg fra å diskutere oppdukkende trender og utviklingstrekk.
Samtaler med store og små produsenter i regionen viste helt klart at det følges med, men ikke på en slik måte at diskusjonene når offentligheten. Forklaringen på at diskusjonene ikke føres i full offentlighet er åpenbar: champagne er en blandingsvin fra en lang rekke ulike parseller og kommuner, hentet fra regionens fem sentrale dyrkingsområder. I det minste er det slik de store champagnehusene markedsfører sitt produkt.
Vinmakerne var imidlertid mer åpne, og avslørte gjerne at det å isolere deler av vinstokkene i en vinmark og vinifiere for seg, for på denne måten å gjøre seg bedre kjent med det enkelte terroir, har vært praktisert i en nokså lang periode. Men det er langt frem til eventuelt å kommersialisere resultatene av denne kartleggingen, viste det seg. Og det kan vi jo forstå årsaken til: regionens levebrød er for en stor del brut tradition-cuvéen, som jo er en blandingsvin.
Flytter vi oss ut i distriktene, nærmere bestemt ut i Côte des Blancs og Montagne de Reims, er situasjonen definitivt en annen. 
Og forklaringen er enkel. Småprodusentene har som regel størsteparten av sine vinmarker innenfor en sterkt avgrenset geografisk område, ofte innenfor samme og tilgrensende kommune(r). Produksjonsvolumene er små. Ofte dreier det seg om volumer på mellom 40.000-150.000 flasker, altså på nivå med domaine'er i for eksempel Burgund og Alsace. Det er ikke mye, og forsvinnende lite når vi vet at Moët & Chandon pumper ut 20 millioner flasker i året. I Côte des Blancs og Montagne de Reims jobbes det som oftest med druer fra isolerte plotter. Slik må det bli når produsenten eier lite vinmark, og parsellene i tillegg er situert til en eller to kommuner.
Ikke overraskende er det den yngre generasjonen som viser vilje til å gå nye veier, og slik sett utfordre det offisielle Champagne. Samtaler med produsenter som Launois (Mesnil), Larmandier-Bernier (Vertus) og Diebolt-Vallois (Cramant) - og Anselme Selosse (Avize) er i denne sammenheng et kapittel for seg - avslører hyppig bruk av nye teknikker og stor vilje til å eksperimentere. Holdningen gir seg forskjellige utslag.
Hos Diebolt-Vallois begrenser "unotene" seg til å isolere plotter med gamle stokker i de beste skråningene i Cramant og vinifiere denne delen av avlingen for seg i en kombinasjon av ståltank og ny og gammel barrique. Her er det bare firmaets beste vin - Fleur du Passion - som omfattes av moderne tilnærming. Hos Launois dreier det seg ennå ikke om praksis, men snarere om nye tanker og ideer om hva det kan være aktuelt å gjøre i de kommende årene.
Gjennomgående er det to trekk som går igjen hos småprodusenter med nye idéer. Nye tanker og ny praksis ser på sikt ut til å kunne splitte produksjonen i to separate deler. I bunnen ligger stadig en fast kjerne, brut tradition og millésime (årgang). I tillegg kommer et variert spekter av nyskapninger, avhengig av de muligheter som byr seg for hver enkelt produsent. I årene som kommer vil det utvilsomt bli slik at mange småprodusenter kommer til å utvikle en mer variert portefølje enn hva tilfellet er i dag.
Designviner kommerChampagne er en rik og ressurssterk region. Velstanden skyldes for en stor del brut tradition. Det er her salgsvolumene ligger. Og slik vil det også være for fremtiden. Det forhindrer ikke at regionen tåler en utvidelse av porteføljen. En slik utvidelse er alt i gang blant de "små", og den arter seg som en segmentering i forhold til en tradisjonell portefølje. Hos modernisten Egly-Ouriet i Aube, i hjertet av Montagne de Reims, produseres det for eksempel en sensasjonell blancs de noir av druer fra gamle pinot noir-vinstokker. I tillegg produserer han en spesiell cuvée, bestående av ulike fem årganger, samt en god slump gammel reserve-vin. Den tappes kun i magnum, og utgjør en så forsvinnende liten del av den samlede produksjon, at den ikke en gang figurerer i oversikten over hans portefølje.
Når det i dag står Le Mesnil sur Oger på en flaske, angir nemlig stedsbenevnelsen produsentens hjemkommune, ikke opprinnelsesstedet for innholdet i flasken, selv om disse ofte er sammenfallende. Det er tilfellet med produsenten Pierre Peters, som holder til i Le Mesnil, og hvor innholdet i sin helhet stammer fra 12 hektar vinmark i de beste delene av denne vinmarken. I Peters' suverene Cuvée Spéciale, som i sin helhet stammer fra gamle vinstokker fra Les Chétillons i Le Mesnil, fremgår ikke denne opplysningen på etiketten. En annen grunn for C.I.V.C til å sette foten ned for mono cru'er, er at disse over tid kan komme til å ramme råvaretilgangen til brut tradition.
Utviklingen i Burgund i de siste 30 årene viser en utvikling fra négociant til domaine, fra handelsmann til produsent. Denne utviklingen vil bli tydeligere i Champagne i årene som kommer, også av den grunn at den mest innovative produktutviklingen finner sted blant småprodusentene. Små volumer gjør det mulig å "snu seg" langt raskere og mer brutalt enn hva tilfellet er for de store, som må ta helt andre hensyn til kundemassens etablerte forventninger.
Vinmarkedet dreier utvilsomt i retning av nisjeprodukter, flasker som i utgangspunktet har vært tiltenkt et lite og eksklusivt segment av forbrukermassen, men som i dag tilflyter langt flere enn den opprinnelige målgruppen. "Smale" varer er i påfallende sterk grad inne. Trenden har vært rådende en stund i det internasjonale vinmarkedet, faktisk i en slik grad at det "smale" er blitt mote for de mange, også for forbrukere som normalt ikke beskjeftiger seg med nisjeprodukter. Det gjelder å skille seg ut, ikke minst på smak. Her er det et marked å dekke.
Foto: Cephas, Roger Kolbu
