Mange tror at madeira bare er søt dessertvin uten særlig karakter. Undersøker du kvalitetsviner fra atlanterhavsøya, finner du at de har mange helt unike egenskaper. De kan ha alle grader av tørrhet fra tørre Sercial via halvtørre Verdelho, halvsøte Bual til den mest kjente søte Malmsey. Men også den søteste varianten har, om den er av de bedre, en uvanlig syrlig friskhet i tillegg til fine smaksnyanser. Med andre ord - svært interessante alternativer til det gode måltid.

Den vesle atlanterhavsøya Madeira hører til Portugal, men har nylig fått indre selvstyre. Den ligger ca 600 km utenfor Marokkos kyst. Øya har et subtropisk klima og liten variasjon i temperatur fra årstid til årstid. Bare vel 5°C (fra vel 20 til vel 25 °C) skiller gjennomsnittstemperatur i den kalde fra den i den varmeste årstida. Øya er en eneste stor lavaklump. Terrenget er svært kupert og frodig. Det rekker opp til 1800 moh, og har mange ulike mikroklimaer med en enestående, variert flora. Jorda er utpreget sur, uten kalk, og dette setter sitt preg på øyas jorbruksprodukter, som blomster, bær og frukt - og på druene. For vinstokker fra mange ulike land kom til øya allerede kort tid etter oppdagelsen i 1452 - i portugisernes store oppdagelsestid.

På Madeira lages nesten bare vin med den spesielle stilen som øya har vært alene om i 250 år. Vinen er egentlig en sjelden vare, bare ca 4 millioner liter pr år produseres. Metoden er meget krevende. Madeiavin er en slags vinverdenens parallell til Linjeakevitten, bare at den er en enda eldre oppfinnelse.

Før Suezkanalen kom var Madeira en mellomstasjon for bunkring av vann og ferskmat på veien rundt Afrika til India og Østen. Madeiravin var viden kjent. På grunn av stadige stridigheter med Frankrike, var Portugal og Madeira hovedleverandør til England og til det enorme Britiske Imperium, inklusive Nord-Amerika. Madeira ble, som annen vin, eksportert på eikefat før flaskekorken ble oppfunnet på 1700-tallet. Ettersom vin derfor var mye mindre holdbar, var det et problem å frakte fatene under dekk i 40-50 varmegrader gjennom tropene. Rundt Afrika ble det til og med passasje to ganger over ekvator gjennom den varme sonen. Både i portvinsområdet og på Madeira fant man på å sette rent druebrennevin til vinen for å bedre holdbarheten. Derved var hetvin oppfunnet.

Historien sier at et parti vin som hadde vært i India, men ikke blitt solgt på grunn av at den britiske hæravdelingen som hadde bestilt den hadde flyttet på seg, ble returnert til Madeira. Siden alle da trodde at vinen måtte være ødelagt, ble det en gedigen overraskelse da noen smakte på den, før den skulle kasseres. De fant den betydelig bedre enn den utskipede originalen. Det som hadde skjedd var at oppvarmingen hadde fremskyndet oksidering og andre naturlige kjemiske prosesser (blant annet esterifisering). Dette hadde forandret hele vinens karakter fundamentalt.

Madeira er derfor noe helt for seg selv. Under forgjæringen settes rent druebrennevin til mosten når sukkernedbrytningen er kommet til ønsket nivå. Derved drepes gjærsoppen og forgjæringen stopper. Deretter starter foredlingen. Madeira er av de meget få viner som oksideres fullt ut. Nesten alle andre viner ville blitt ødelagt av en slik oksidering. Etter hvert oppstod det lettere måter å foreta sjøreiseeffekten på. De billigste madeiraene (uten drueangivelse - se tabellen) varmes langsomt opp i store rustfrie ståltanker til 40-45°C i tre måneder eller så. Vinen kjøles deretter langsomt ned og lagres så på gamle eikefat.

De dyrere vinene av de fire kvalitetsdruene varmes gjerne opp naturlig ved å lagres i store fat i estufas - lagerbygninger som varmes skånsomt opp av solen og fyring, slik at den samme effekten framkommer som under sjøreisen, men dette tar mye lengre tid. Disse vinene må fatlagres i minst 5 år. De gamle eikefatene slipper oksygen forsiktig gjennom veggen. Nye eikefat er derimot bannlyst fordi den kjente eikesmaken med vanilje dreper madeiraenes egenart og gjør dem ufriske.

Under fatoppholdet går de naturlige kjemiske prosessene langsomt videre i lang tid, og vinene øker i kompleksitet. Dessuten øker de i konsentrasjon og syrlighet. En fast, syrefrisk ryggrad er nettopp typisk og nødvendig for god madeira og gjør denne vinen unik. Selv den søtlige Malmsey har derfor en markant syrlighet ved siden av sin sødme. Tvert imot å virke klissete, gjør dette den interessant og frisk - over lag på lag av krydder-, frukt-, røyk- sjokolade- og sigarkassearomaer.

Uslåelig holdbarhet

Utvalget av madeira i Norge er vesentlig bedre nå enn for noen år siden, og stort nok til å kunne finne noen gode representanter. En typisk sådan er Justino Henriques Full Rich Madeira (11335). Den er pent laget og i omlag samme klasse som den hjemmetappede Arcus Malmsey Madeira 5 Years Old (12089). Den eneste vinen fra Madeira Wine Company, som er den største produsenten på øya, er Leacock's 5 Years Old Bual Madeira (6182). Det er en typisk 5 år gammel bualkvalitet med masse kanel-, sjokoladekrydder og god syrlighet. Denne kan også trygt anbefales. Den begynner å nærme seg kompleksiteten man finner i de 10 år gamle eliksirene. De fleste er enige om at vi må opp i 10 års fatlagring før madeira blir interessant.

Henriques & Henriques Sercial 10 Y.O. (7622) er en gullmedaljevinner fra Wine Challenge og en utmerket aperitiff- eller suppevin. Juryens dom var "stilig, med preg av brente mandler og grønne valnøtter med små pust av varm honning. Behagelig tørr og stimulerende og smidig i ganen med markant syrlighet". Belønnet er også Henriques & Henriques Malmsey 10 Years Old (13382), en Malmsey av høy klasse: mer kompleks, med den friske ryggraden og flere smaksdimensjoner av nøttaktig krydder, frukt, røyk - likeveler den velbalansert. I tillegg finner vi fra samme produsent Henriques & Henriques Verdelho 10 Years Old (20383).

Alle foto: Arne Høiby

Redigert og oppdatert artikkel fra 31. oktober 2000