-Kan det virkelig være her, tenker jeg da jeg parkerer bilen utenfor det meget beskjedne huset i et boligstrøk i Barossa Valley. Vi har for få kilometer siden passert giganten Wolf Blass hvis vintanker er på størrelse med en skyskraper. Er det noen som lager barossavin bak murgjerdet? Da døren åpnes og mannen presenterer seg som Abel Gibson, vet jeg at det er riktig adresse. Innenfor døren løper hans influensasyke sønn rundt i pysjen – vi er langt unna Wolf Blass’ og Penfold’s velorganiserte og polerte univers.

«Vinkjelleren» er i Abels bakhage hvor fatene står i et skur. Vi smaker oss gjennom siste årgang av shiraz, mataro (australsk mourvedre), cinsault og grenache samt en ytterst interessant riesling som hurtig fører tankene i retning av oksidativ savagnin fra Jura.

Abel er et godt eksempel på generasjonen av yngre vinbønder som ønsker å gå mot strømmen av masseproduserte og «manipulerte» viner som Australia og især Barossa Valley er kjent for.

Abel produserer 10-15.000 flasker årlig og er altså en mygg i Barossa-sammenheng. Ruggabellus er navnet på selskapet. Det står for «rugged beauty» - rufsete skjønnhet – og refererer til Barossas kuperte landskap med vinmarker spredt rundt på forskjellige høyder over havet.

I motsetning til normen i Barossa Valley søker Abel en lettere stil og lavere alkoholprosent i sine viner. Han tar hensyn til den biodynamiske kalender, som betyr at han blant annet tapper i flasker på fruktdagene. Disse dagene som oppstår når månefasene er i ildtegnene (Løven, Skytten og væren), sørger for at druenes fruktighet er mest framtredende.

-Jeg er vokst opp med produsenter som tilsetter alt mulig i sine viner. Jeg ønsker å finne de riktige druene fra de riktige stedene slik at jeg ikke behøver å tilsette noe, sier Abel. Han bruker imidlertid svovel og vinsyre for å kompensere for blant annet den høye modenheten som druene oppnår i dette varme klimaet. Foreløpig kjøper han sine druer fra små druedyrkere som fortrinnsvis dyrker økologisk, hvilket er en sjeldenhet i Barossa.

Etterpå smaker vi hans tre viktigste viner. Timaeus (ære) består hovedsakelig av grenache. Den dufter av gjærete kirsebær, timian og appelsinskall og har en god bitterhet fra tanninene samt god syre.

Efferus (utemmet) består primært av mataro og den har en kompleks duft av pepper, druer, blod og mynte, mens den i munnen er kremet og leskende med milde tanniner.

Archaeus (sjelen av et sted) er den rene shirazvinen i porteføljen, og den er nærmest kullsvart. Nesen byr på masse solbær og i motsetning til de fleste shirazer fra Barossa, er den mild og saftig i munnen.

På grunn av den lette og rene stilen, foretrekker Abel også å omtale sine shirazer som syrah fordi han personlig foretrekker den europeiske elegante stil. Den leskende saftige og lette stilen er kjennetegnet for alle han viner.

John Lennon møter Jesus

20 små kilometer lengre vest finner vi Shobbrook Winery som ligger ikke langt unna berømte Seppeltsfield, kjent for sine sterkviner av portvinstypen, som jo en gang av Australias viktigste vinstil.

Tom Shobbrook og hans to hunder kommer meg i møte på gårdsplassen. Med sine runde briller og lange krøllete hår minner han om en mellomting mellom John Lennon og Jesus.

Om han kan lage vin av vann, vet jeg ikke, men vinen han lager er under alle omstendigheter fremragende. Mellom 2001 og 2006 oppholdt han seg hos chiantiprodusenten Riecine i Toscana. Her ble han overbevist om de økologiske og biodynamiske prinsippene som han har implementert på gården i Barossa Valley.

Vinen gjærer i fat og iøynefallende egg av leire. Disse bruker han utfra teorien om at eggformen holder vinen i bevegelse under gjæringen og at det er bra for friskheten. Det er rieslingen Il Chicco et godt eksempel på. Den har ligget 12 måneder på gjærrestene og drueskallene og uttrykket er ekstremt konsentrert med toner av sitrus og nøtter, mens den i munnen er mineralsk og saftig med en vidunderlig balanse.

Hans Piniolo er en blanding av pinot noir og nebbiolo, en drøm av en vin som befinner seg et sted midt mellom Burgund og Piemonte med en lett, prikkende syre, bjørnebær, karamell og svakt ostelignende karakter. En herlig vin som kan drikkes i store mengder. Hans syrah er nok et eksempel på den elegante stilen som unge vinmakere søker. Den har fylde og tannin, men elegansen kan ikke overses.

Tom unnlater å bruke svovel i flere av sine viner, fordi han tror vinene kan klare seg selv på grunn av den lange skallkontakten. Når han tilsetter svovel, er det normalt ikke mer enn 20 mg per liter. Utover det tilsettes vinen ikke noe annet. Han lager vin av mange ulike druetyper, blant andre carignan, mourvedre, cinsault og merlot, og friskheten og den dyktige bruken av oksidering skaper noen helt spesielt lekre viner som er blant de aller beste jeg har smakt fra Australia.

Klatreren i Adelaide Hills

I Adelaide Hills’ frodige bakkelandskap like nord for storbyen Adelaide og sør for Barossa Valley finner vi sommelierutdannete James Erskine. Han ble kåret til Sommelier of the year 2009 av det kjente magasinet Gourmet Traveller. Like etter droppet han tilværelsen som sjefssommelier til fordel for å lage vin selv under navnet Jauma, og i 2010 kom de første vinene på markedet. Markene i Adelaide Hills og Mclaren Vale litt lengre sør, dyrkes biodynamisk, og med unntak av noen små doser svovel, tilsetter han ingenting.

-Hvis man ikke endrer noe i vinen, kan man heller ikke skjule noe. Det gjelder å tro på seg selv og vinen man produserer. Jeg tror på å vise fram de gode sidene i alle mine viner, som alle har sin egen personlighet, sier James. Hans atletiske framtoning skyldes en stor pasjon for lange klatreturer som gjør at han kan være vanskelig å få tak i.

Jauma har i stor grad spesialisert seg på grenache og chenin blanc. Sistnevnte hamler i høyeste grad opp med sine artsfrender i Loire. Vi snakker om naturvin av beste sort med et pent oksidert uttrykk og toner av nøtter, sitron og epleblomst. Det er en herlig saftig og uhøytidelig vin som kan nytes lenge og mye.

-Da jeg arbeidet som sommelier, var jeg frustrert over at det finnes så få friske viner. Hvitvin skal være lett som en fjær, den skal gjøre deg tørst etter mer, hevder James.

Han og hans kone, Denise, driver Jauma alene. De har hjelp av sin lille sønn Dandy som tegner etikettene, og under innhøstningen får de hjelp av frivillige som til gjengjeld får kost og losji. Det er like før jeg tilbyr min arbeidskraft, for naturen i Adelaide Hills er virkelig vakker og ikke minst beroligende.

Jauma ligger oppe i fjellene og jeg forstår hvorfor James og kona har byttet ut livet i byen med druedyrking etter naturlige prinsipper. Adelaide ligger bare 20 kilometer unna. De knapt 26.000 flaskene som produseres årlig selges nesten utelukkende i Australia, men noen finner veien sågar til Norge.