Johnnie går og går

Johnnie går og går

Ber du en skotte fortelle deg om scotch whisky, begynner han å snakke om vannet. Ikke det han kan komme til å blande whiskyen med. Nei, han starter historien med å fortelle om det unike kildevannet du finner på det skotske høylandet.

Kildene er ikke bare der historien begynner, men også hvorfor den i sin tid begynte. Enkelte påstår at det er i dette vannet du finner svar på mysteriet om hvorfor Scotch smaker som den gjør. Og ikke minst hvorfor alle forsøk på å etterligne skottenes nasjonaldrikk alltid mislykkes rundt om i verden.  

Historikerne er ikke helt enige om når den første skotten for første gang satte drikkebegeret for munnen og smakte Scotch. Noen vil ha det til at kong James den 4. i 1494 beordret munken John Cor til å destillere aqua vitae. Kanskje la det grunnlaget for den drikken vi i dag kjenner. Men den bolde James hadde helt andre mål med sin destillerte væske. Han ville bruke den til sprengstoff. Og ikke minst til å skape gull av aqua vitae som den alkymist han var. Gull av å destillere fikk skottene til først flere hundre år senere, men da ved å selge destillatet. 

 

A dram

Ordet whisky kommer opprinnelig fra gælisk; uisege beatha som betyr livets vann. Frasen ble gradvis forkortet til usige. Deretter til usky, for så å ta formen whisky. I begynnelsen ble spriten lovprist for sine medisinske egenskaper. Men det tok ikke lang tid før skottene oppdaget at det ikke er nødvendig å være syk for å nyte a dram, som det heter. 

I det femtende århundre var det blitt mote å nyte whisky ved det kongelig hoff og i aristokratiet. Men til tross for sin suksess i Skottland fikk de mer eller mindre edle dråper liten betydning utenfor landets grenser. Og slik fortsatte det i flere århundrer. Å destillere whisky forble en beskjeftigelse for bønder og husmenn. En av hovedårsakene var skattleggingen av produksjonen som red produsentene som en mare både i det attende og i begynnelsen av det nittende århundre. 

Den britiske regjeringen, med hovedsete i London, så på scotch som en måte å skaffe seg ekstrainntekter på. Men det kjøpende publikum var lite villig til å betale den høye prisen whiskyen endte opp med å få etter at regjeringen hadde plusset på sitt. 

Opp i åssidene

Men som alltid når myndigheter forsøker seg med høye skatter og avgifter, finner produsenter og kunder hverandre på måter som gjør at de avgiftsglade likevel ikke får kloa i de tiltenkte ekstrainntektene. Bøndene flyttet destillajonsapperatene sine opp i åssidene for å unngå skatt og i det attende århundre var det tusenvis av illegale brennerier i Skottland. 

Produsentene utviste stor oppfinnsomhet for å få laget sin scotch. John Cumming kan stå som et eksempel. I 1811 etablerte han et brenneri på den lille og isolerte gården Cardow i nærheten av Knockando i Morayshire. Der brukte han vannet fra Mannoc Hill. Cummings ry som produsent økte sterkt og etterspørselen like så. Dermed økte også behovet hans for vann. 

Cumming  bestemte seg for å hente det direkte fra kildens utspring. I ly av nattemørket grov han og hans menn ned en rørledning laget av tre hele fire kilometer oppover åssiden til kilden. Tatt i betraktning deres primitive redskaper, var det litt av en ingeniørbragd som ble utført. 

Rå og kraftig

En annen grunn til at scotch forble en nasjonal drikk var uten tvil smaken. Rå, kraftig og av svært varierende kvalitet var den, ikke minst takket være de primitive produksjonsformene, men også på grunn av manglende kvalitetskontroll. 

Picturesque main building of Cardhu distillery. Archiestown, Moray, Scotland, Britain, August 2017 Foto: font83

Myndigheten innså etter hvert at skattene de påla whiskyprodusentene ikke ga det ønskede resultat. Produsentene på sin side arbeidet også effektivt for å få regjeringen til å komme til fornuft. Gradvis ble skatten redusert, hvilket førte til at produsentene kom frem i lyset igjen og kunne bruke tiden til å utvikle produktene isteden for å gjemme dem. 

Snart sto whiskyindustrien foran et epokegjørende vendepunkt. Ideen om å blande whiskyer, såkalt blending, ble unnfanget og vant gehør. Teorien var enkel nok. Tok de en kraftig Highland maltwhisky og blandet med en maltwhisky fra lavlandet, ville sluttresultat bli et produkt ulikt begge de to ingrediensene, og kanskje langt bedre enn begge alene. Men whiskyprodusentene nøyde seg ikke med å blande to typer whisky. Gjerne var det dusinet fullt og i mange tilfeller enda flere. Et utall av kombinasjoner oppsto. 

De første blanderne hadde to mål: Å lage en bedre og mer kompleks whisky, og ikke minst viktig: Å lage en whisky med garantert konsistent smak fra den ene produksjonen til den neste. 

Walkers første skritt

En av dem som raskt fulgte opp og involverte seg i den nye måten å fremstille whisky på, var en ung kjøpmann ved navn John Walker, bondesønn fra det lille stedet Ayrshire. Som femtenåring reiste han hjemmefra og slo seg ned i landsbyen Kilmarnoc. Der solgte han vin og brennevin og selvfølgelig whisky. Walkers egen whisky skaffet ham raskt et rykte som en kvalitetsprodusent både i Kilmarnoc og i omlandet rundt. Det tok faktisk ikke lang tid før hans navn var spredd til hele Skottland. Da han døde i 1857 hadde varemerket allerede etablert seg i England. 

Fra Talisker som leverer Skye-whisky til Johnnie Walker.

Det store gjennombruddet kom faktisk så tidlig som i 1843. Da kom nemlig jernbanen til Kilmarnoc, med linje fra Glasgow til London. Eksport var det neppe snakk om. Hvis Walkers produkter fant veien ut av landet, måtte det være fordi sjøfolk brakte de med seg. 

Arvet ambisjonene

Fem år før John Walker døde skjedde det imidlertid noe som kunne ha satt en stopper for en av de mest suksessrike produktene i brennevinets historie. Sterkt regn førte til en like sterk oversvømmelse som rammet Walkers lager i kjelleren til butikken. Forsikring hadde han ikke og sto dermed på bar bakke. Med hjelp fra sin kone og sin yngste sønn Alexander bygde han alt opp igjen. Alexander drev på den tiden sin egen vin- og brennevinsbutikk i Glasgow. En erfaring som opplagt kom faren og butikken i Kilmarnoc til nytte i gjenoppbyggingen. 

Ved farens død var det helt naturlig at Alexander overtok. Han arvet ikke bare butikken, men også farens visjoner for hvordan whisky skulle lages og hvordan den skulle smake. Dessuten og ikke minst viktig, delte han farens syn på hvilke muligheter whisky hadde. 

Blandingen er selve essensen i Johnnie Walker. En blander arbeider ofte med 30 til 40 forskjellige whiskyer i løpet av en dag.

Noen år etter farens død kunne Alexander, som de andre produsentene, blande whiskyer fra forskjellige destillatører. Det satte fart i både produksjonen og salget. Samtidig ble grainwhisky tillatt brukt i blandinger med maltwhisky. Det skjedde imidlertid ikke uten stridigheter. 

Silent spirit

Grainwhisky er laget av forskjellige kornsorter og mais. Den tilsettes små mengder med maltet bygg og er, som man forstår, en kornsprit. Motstanderne kalte produktet for silent spirit og antydet dermed at spriten var nøytral og ikke tilnærmelsesvis av samme kvalitet som whisky. Ikke smakte den slik og var langt billigere i produksjon. Robert Stein var mannen som allerede i 1823 laget den første grainwhiskyen.

Motstanderne måtte altså bite i gresset og ville nok, hvis de hadde sett hvilken betydning grainwhiskyen har hatt for scotch, innrømmet at ekteskapet mellom de to whiskyene var vellykket.  De kraftige maltwhiskyene fra høylandet ble langt mer drikkelige for det store publikum etter at grain ble tilsatt. Den runder av maltwhiskyens kanskje skarpe kanter og gir den en mildere karakter. Grainwiskyen gir en lysere whisky og tilfører maltwhiskyen, som har en tendens til å være endimensjonal i smaken, større bredde. 

Alexander Walker grep muligheten begjærlig. Nå kunne han lage whisky i langt større omfang ettersom han kunne kjøpe råvarer fra alle kanter av landet. Det store kommersielle gjennombruddet for Walker kom i 1867 da Alexander lanserte sin første kommersielle blend under navnet Jonnie Walker Old Highland. 

Fra Caol Ila som leverer Islay-whisky til Johnnie Walker.

Den ble en stor suksess ikke bare i hjemlandet, men også som et eksportprodukt. Old Highland ble hedret med en rekke internasjonale priser. Som slagord brukte Alexander: Our Blend can’t be beaten og satte dermed ord på hvor stolt han var av produktet. 

Den enes nød

I 1890 tok to talentfulle unge menn over farens virksomheten. Den yngste Alexander hadde arvet farens og bestefarens store dyktighet når det gjaldt å blande whisky. George ble i en alder av 25 utnevnt til styreformann ved hovedkontoret i London. Det var blitt flyttet dit på grunn av den store suksessen Johnnie Walker blended whisky hadde oppnådd. Faktisk hadde flyttingen av hovedkontoret også sammenheng med den største katastrofen i moderne vinhistorie. Franske vinstokker syknet hen og døde på grunn av vinlusen phylloxera. 

 

Fransk brandy hadde inntil det skjedde vært drikkevaren middel- og overklassen i England foretrakk. Men med ett var tilgangen på både brandy og cognac borte.  De samme klassene vendte seg mot whisky, som det var rik tilgang på. Det er ikke vanskelig å forstå at den enes død ble den andres brød. Den franske katastrofen åpnet et kjempemarked for den skotske drikken. 

Walker-brødrene nøyde seg ikke med å være blandere og tappere. I 1893 kjøpte de Cardhu Distillers som produserte en highlandwhisky som allerede på det tidspunktet var en viktig bestanddel i Walkers whisky. På den tiden sa man all god whisky måtte ha en dash Cardhu for å være god. Ved oppkjøpet sikret brødrene seg rik tilgang på de høyt verdsatte dråpene fra høylandet. 

Rød og svart

1909 ble nok et vendepunkt for firmaet. Da lanserte det nemlig sin Red Label og Black Label som avløste Old Highland og Extra Old Highland. Men begge nyskapningene ble tappet på den så velkjente firkantede flasken med den skråstilte etiketten. Og ikke minst the strolling man. Figuren som alltid ledsager flasken. 

Opplagt en riktig beslutning, som på det tidspunktet må ha fortonet seg som et lykkespill ettersom de to gamle merkene var så innarbeidede på markedet. Beslutningen førte kanskje også til at Johnnie Walker i dag er verdens mest kjøpte whiskymerke.

Walkers  ambassadør 

Brand Ambassador Gordon Bell sier ikke et vondt ord om konkurrenten med samme navn. Derimot forteller han deg om Johnnie Walker med så stor innlevelse og overbevisning at det varmer. 

Kanskje ligger det for skotter å fortelle. Ikke minst om nasjonaldrikken som for fullt har tatt innersvingen på franskmennene. I dag drikker de whisky i så store mengder at cocgnacprodusentene fortviler. Faktisk drikkes det like mye whisky i Frankrike på en måned som det produseres av cognac i løpet av et helt år. 

 

Ambassadøren hoverer ikke. Bell behøver ikke. Ikke fordi United Destillers som eier Johnnie Walker også har Hennessy i sin portefølje eller fordi han selv driver opplæring av cognacfirmaets medarbeidre og er svært opptatt av den gyldne drikken også. Det ligger rett og slett ikke i hans natur. Bells forklaring på whiskyens store og stadig tørre popularitet er enkel: 

Stor smak

 - Skotsk whisky byr på en svært så rik variasjon i smak. Spesielt når det gjelder maltwhisky. Også blended whisky demonstrerer det. Vil du virkelig kjenne hva whisky kan by deg, skal du blande den med 50 prosent vann. Ikke mer, ellers drukner du den. Whisky er en kompleks drikk. Vannet gjør at du får frem alle smaksvalørene. Personlig synes jeg scotch blir mer interessant slik, sier han.  

Bell beklager at vi her på berget ennå ikke til fulle har oppdaget at whisky passer utmerket før et måltid. Det har imidlertid franskmennene gjort. Selv vil han gjerne nyte en lett whisky med vann, selvfølgelig før maten. 

- Det hevdes at det kan være vanskelig å kjenne forskjell på gammel whisky og cognac? 

 - Det er faktisk det. Når folk som sier til oss at de kun liker cognac og ikke whisky gir vi dem en god gammel årgang av sistnevnte drikk. Og folk tror de drikker cognac. Du må være ekspert for å kjenne forskjell. 

Fleksibel nyter

Hva foretrekker så Bell selv. Malt, single malt, grain eller blended? Ambassadøren er selvfølgelig diplomatisk som seg hør og bør. 

 - Det avhenger av humøret og stemningen jeg er i og tidspunktet på dagen. Av blended synes jeg Black Label er den beste. Uten å være partisk. Den har alt jeg ønsker meg av kompleksitet og smak. Red Label er en tanke lettere. Å drikke maltwhisky er svært situasjonsbestemt. Jeg vil beskrive meg selv som svært fleksibel, sier Bell og fortsetter: 

 - Det hender folk sier til meg at de bare drikker malt eller blended eller det og det. For meg er det samme som å si at jeg bare drikker burgunder eller at jeg bare drikker rødvin. Det er synd fordi de går glipp av så mye på den måten. 

 - Når er du i den rette stemningen for å drikke en tung kraftig maltwhisky som for eksempel Talisker. 

 - Om kvelden etter en lang dag kan det smake med den whiskyen. Dessuten er jeg svært glad i stedet Skye hvor den fremstilles. Jeg har arbeidet der og har mange venner på stedet. Å drikke whisky er også å forbinde drikken med stedet den kommer i fra. Det gir meg en helhetlig opplevelse, sier han. 

Scotch i Norge

Allerede i 1920 var Johnnie Walker Red Label til salgs i 120 land, og regnes dermed som verdens første globale varemerke innenfor drikkevarer. Årtier før Coca Cola oppnådde samme globale distribusjon. Red Label er verdens mest etterspurte whisky. 

I Norge derimot har Johnnie Walker ikke oppnådd samme etterspørsel. Det er sikkert derfor Johnnie Walker sender sin Brand Ambassador til Norge. Det gjør whiskyprodusenten nok også fordi den nå har opprettet eget salgsselskap her i landet.

 

Scotch whisky

markedsandeler i prosent

 

Dawson                20,4

Upper Ten            20,0

Bell`s                   12,0

Ballantine`s          10,0

Jonnie Walker        3,5

 

Kilde Vinmonopolet 1994 

 

Denne artikkelen stod på trykk i Aperitif nr 6-1995 

Kommende kurs

Forsiden akkurat nå

Til toppen