Det tok matredaktør i Dagbladet, Christopher Sjuve, opp i en kommentarartikkel etter et besøk på restaurant Rest i Oslo. Han likte ikke kjøkkenets musikksmak, han ville ikke ha musikk i det hele tatt under måltidet, men fikk ikke gehør hos noen, heller ikke når han spurte om de kunne dempe musikken, skriver han. Derimot fikk han dette svaret på epostklagen etter restaurantbesøket (min redigering): «At det er bevisst, og det heller ikke er naturlig å spille slik musikk veldig lavt. Vi tror ikke at folk nødvendigvis liker å sitte i stille lokaler. Vi tror at musikken er en viktig årsak til hvorfor folk faktisk liker seg hos oss, selv om de ikke innser det selv.»
I god Dagbladet-ånd inneholdt artikkelen også en poll hvor du kunne stemme over noen alternativer til musikk på restaurant som «Ja gjerne», «Bare om det er fiolin», «Bare om det er hardrock» eller «Ellers takk». Alternativene som fikk flest stemmer var overraskende nok de to siste med 39 prosent av stemmene hver seg.
Min første innskytelse var at her er det bransjekolleger som har kuppet og på pur f…., som en søt hevn over matredaktøren, trykket vilt på hardrock-alternativet. Men jeg tror faktisk ikke restaurantgjester plages av rockemusikk, men heller av dårlig akustikk, lydkvalitet med feil diskantinnstillinger, overdimensjonerte anlegg og selvsagt kjip heismusikk (også kalt loungemusikk). Det er nemlig et forhold som jeg som hyppig spisegjest opplever fra tid til annen.
Musikk som sådan er en kommunikasjonsform som hører sammen med opplevelser og fellesskap, og har den samme terapeutiske egenskap som god mat og godt selskap. Musikk er med på å myke opp forholdet mellom gourmetstivheten og gjesten, skape liv og varme samt redusere avstanden mellom gjestene. Den kan til og med gjøre at gjester på ulike bord begynner å snakke sammen.
Musikk bidrar også til å formidle at de som lager og serverer maten er folk med helt vanlige behov og interesser uansett hvor mange stjerner de skal vedlikeholde.
Som de to stjernekokkene Björn Frantzén med tre Michelin-stjerner i Stockholm sier «Synet på luksus er i ferd med å endres, det er en ny generasjon som ønsker å spise på luksusrestauranter og de synes det er helt ok med Guns n’ Roses fra høyttalerne».
Restaurant Gaggan i Bangkok har riktignok bare to Michelin-stjerner, men så setter kokken Gaggan Anand sågar en høyttaler på gjestens bord som dundrer ut Kiss-låta Lick it up midt i den 25 retters opplevelsesmenyen. Han hevder at musikken spiller en stor rolle på Gaggan og til og med definerer Gaggans historie og restaurantens rytme.
Ryktet om at Michelin-inspektørene straffer restauranter som spiller noe annet enn dempet klassisk musikk, eller ikke noe i det hele tatt, er trolig en myte. I møtet med en helt ny generasjon av kokker, må selv rigide systemer som Michelin tilpasse seg. Derfor må restaurantgjester være forberedt på at musikk er en del av restaurantopplevelsen. Men de skal ikke behøve fire på kravet til at framføringen av lyden er like god som det som serveres.
Rockekokkene på Palace Grill tar likeså godt maten med på rockefestival
