Det var Robert Foradoris død i 1985 som ga datteren Elisabetta ideen om å gjenskape den norditalienske druen teroldegos renommé. –Det var ingen sammenheng mellom de fantastiske vinene i min fars kjeller som blomstret etter 20-30 år, og den teroldegoen som ble produsert ellers i Trentino, sier hun.
Den var både rustikk og med lite konsentrasjon. En viktig årsak var at produktive kloner hadde tatt over for de opprinnelige plantene. I tillegg til utstrakt bruk av gjødsel. Resultatet var en vin som var langt unna det vin av teroldegodruen en gang var så ettertraktet for.
Ivaretar genetisk materiale
Den korte avstanden fra Trentino til Wien hadde nemlig sørget for å skaffe denne vinen en høy stjerne hos det allmektige hoffet i det som en gang var verdens navle. Noe som igjen ga Trentino store rikdommer, og gjorde stedet til et økonomisk maktsentrum. Men etter første verdenskrig, da det habsburgske imperiet falt, kollapset også økonomien i Trentino. Mange måtte selge unna jord, og kooperativer ble løsningen. Fortsatt tar kooperativene 80 prosent av druehøsten, noe som i følge Elisabetta ikke er veldig heldig for områdets renommé som leverandør av vin med verdenspotensial.
Høyt mineralinnhold
Totalt finnes det i dag 400 hektar med teroldego, hvorav 250 hektar er innenfor DOC Rotaliano. Elisabetta har selv 22 av dem. Vinmarkene er fordelt på 18 små parseller. Det dramatiske landskapet skapt av en trang dal og høye fjell, setter premissene for vinmarkenes størrelse og form.
For i motsetning til det som vanligvis forbindes med toppviner, ligger ikke Rotalianos vinmarker i skråningene – de eksisterer for så vidt heller ikke. Men all den tid jordsmonnet består av avleiringer og rullesteiner av kalkstein, granitt og porfyr, som gjennom tusenvis av år er transportert fra de omkringliggende fjellene, har det de samme gode egenskapene som en vinmark i en skråning. Nemlig veldig god drenering og høyt mineralinnhold, noe som gjenspeiles i Foradoris viner.
Burgunderglass må til
Granato 2006 er også svært elegant og mineralsk, og med et nydelig skogsbærpreg, men med en større dybde og konsentrasjon enn «lillebroren». Fatpreget er noe mer til stede, men likevel i bakgrunnen, for her brukes ingen ny eik, kun 500 og 2000 liters velbrukte fat.
– Slik kan jeg la vinen ligge lenge på bunnfallet uten at eikepreget tar overhånd, tilføyer Elisabetta.
Når jeg møter henne, har hun med seg fem årganger av Granato, tilbake til 2000. Målet er å vise vinens evne til å modne. Selv etter ti år er 2000-utgaven ung og fast i fisken med den karakteristiske urte- og krydderkarakteren samt mørke ferske bærfrukt og tydelige jordsmonnspreg. Siden tanninene er ganske runde, insisterer Elisabetta på burgunderglass for sine teroldegoer.
Moderat alkoholnivå
Hun bruker svært lite svovel, kun i forbindelse med den malolaktiske gjæringen når vinen må flyttes fra en kjeller til en annen.
Lokale hvite
Incrocio manzoni dyrkes også andre steder i det nordøstlige Italia og er en krysning av riesling og pinot bianco. Den gir en vin med tydelig rieslingpreg, og fremstilles i brukt eik og akasietre. Også denne druen var på vei til å forsvinne fra området siden den ikke var like produktiv og lettsolgt som den svært populære pinot grigio.
Hun er også involvert i et prosjekt i Maremma, nemlig Ampeleia, hvor hun sammen med to vinelskere vil vise potensialet til denne delen av Toscana og samtidig respektere tradisjonen. Hvilket betyr mange forskjellige druetyper, både lokale og importerte. Hovedvekten er på cabernet franc og sangiovese, men også mourvèdre, marselan, carignan, grenache og alicante dyrkes i en viss utstrekning. Foreløpig resulterer det i to viner, Kepos og Ampeleia, som begge er interessante bidrag fra Maremma. Som for øvrig er et veldig komplekst område rent geologisk med alt fra kalkstein via vulkansk stein til skifer. Og som først nå er i ferd med å utnyttes.
Foto: Foradori
