Ladoix-Serrigny er inngangsporten til Côte de Beaune, men bare de færreste har kjennskap til kommunens viner. Overraskende? Ikke spesielt. Kommunen omtales sjelden, og i det norske markedet har Ladoix-Serrigny bare unntaksvis vært representert. Det skyldes flere kompliserende forhold. Mye Ladoix-Serrigny selges stadig som Côte de Beaune Villages. Det sier en del om kommunens lave status

Ladoix-Serrigny regnes likevel som en meget god kilde til fornuftig prisede røde burgundere, noe det ikke akkurat er flust av. Av i alt ti premier cru'er i Ladoix-Serrigny, er det Corvée og Micaude nord i kommunen som har best anseelse. En stor andel av kommunens best beliggende vinmarker på Aloxe-Corton-siden, nabokommunen i syd, har anledning til å selge under denne langt mer kjente kommunens navn. Det er klart at dette tapper kommunen for identitet og kvalitativt renommé. Mitt kjennskap til kommunens viner er begrenset, men det generelle inntrykket er at Ladoix-Serrigny, og særlig på premier cru-nivå, har gitt mye rød burgunder for pengene. Ladoix-Serrigny er robust og rik i en utadvendt stil.

Aloxe-Corton har til gjengjeld ingen problemer med sitt omdømme. Det skyldes kommunens store andel av grand cru'ene Corton, den eneste røde i Côte de Beaune, og Corton-Charlemagne. Corton-toppen, som er det udiskutable topografiske landemerket i Burgund, dreier seg nesten 270 grader, og begynner med østvendte vinmarker i Ladoix-Serrigny, i hovedsak sydvest og sødøstvendte vinmarker i Aloxe-Corton til vestvendte vinmarker i Pernand-Vergelesses.

Rød Corton er et uensartet produkt både kvalitativt og sensorisk. Gode vinmarker er blant andre Bressandes, Pougets, Les Meix, Renardes og Perrières. I det store og hele er rød Corton grand cru en fast, strukturert, kantete og jordlig vintype med merkbar tanninstruktur og udiskutabel lagringsevne. Det den mangler i finesse tar den i godt monn igjen i kraft og energisk utfoldelse. Plassering nær en diger grand cru har i sin alminnelighet en tendens til å overskygge kringliggende vinmarker, og det gjør Corton til gangs i forhold til Aloxe-Corton premier cru, som kommer fra lavtliggende vinmarker på Corton-åsen eller fra flatlandet rett under åsen. Mineraliteten er ofte den samme, men trykket og substansen er mindre. Aloxe-Corton premier cru kan være en utmerket kilde til rimelige og gode røde burgundere.

Pernand-Vergelesses sliter i dobbel forstand, som Ladoix-Serrigny og andre mindre reputerte kommuner i Côte de Beaune, med å finne seg en plass i solen. Landsbyens store hvite stolthet er En Charlemagne, en fremragende del av Corton-Charlemagne, som i sin helhet ligger innenfor appellasjonen, men den gir liten drahjelp til rød Pernand-Vergelesses. Det er lite rød Pernand-Vergelesses å se i markedet. Mange produsenter selger sin vin som Côte de Beaune Villages. Vinmarkenes beliggenhet med hensyn til soleksponering bidrar sterkt til at Pernand-Vergelesses sjelden er interessant, og definitivt ikke i  kjølige og undermodne årganger. Vinstilen er svært bærpreget og nokså rustikk.

Inntrykket er at rød Savigny-lès-Beaune er langt mer distinkt i sitt regionale preg enn den påfølgende kommunen Beaune. Generelt sett er det vanskelig å bli overvettes entusiastisk over vin fra appellasjonen Beaune. Og dessuten er det problematisk å skille de ulike terroir'ene på premier cru-nivå fra hverandre. Det er en viss ensartethet over appellasjonens viner, og det kan ha sammenheng med at de oppleves som fruktdrevne snarere enn terroirdrevne.

Dette betyr ikke at Beaune er en mindreverdig appellasjon, men kan skyldes at intensitetsgraden i det enkelte terroir oppleves som svakere enn i mange andre appellasjoner. Vinmarker smakt ved siden av hverandre fra samme produsent er nok forskjellige og i og for seg distinkte, men de skinner isolert sett ikke med den nødvendige grad av intensitet. Medvirkende årsaker kan være ensartet geologi og en nokså sydøstlig eksponering av vinmarkene. Av i alt 39 premier cru'er i appellasjonen Beaune, er det enkelte vinmarker som er mer distinkte og intense enn andre, og flest i retning av kommunegrensen mot Savigny-lès-Beaune: Grèves, Bressandes, Marconnets og Teurons er alle interessante.

Det er vanlig å karakterisere Les Epenots (fra Grands-Epenots og Petits-Epenots) på Beaune-siden av kommunen og Rugiens (delt i Rugiens-Hauts og Rugiens-Bas, sistnevnte regnes som det beste climat av de to) som kommunens to beste (eller egentlig fire) vinmarker. Geologisk sett er store deler av jordsmonnet i Pommard preget av høye mergelverdier (en blanding av leire og kalk, ofte i kombinasjon med sandforekomster av varierende mengde) i kombinasjon med forekomster av jernholdig materiale (oolitt, kalk i kombinasjon med jernforekomster), noe som forklarer den rødbrune fargen som preger en stor del av kommunens jordsmonn (det såkalte terre rouge). Pommard er en kommune med et umiskjennelig særpreg, som man kan like eller mislike. For tiden er ikke Pommard på moten på samme måte som tidligere, arven fra tidligere hva angår ensartethet og rustisitet henger muligens stadig noe igjen.

Det kan synes underligat Pommard og Volnay har tilstøtende grenser. På tegnebrettet er jo vintypene så forskjellige som vel mulig. Overgangen fra Pommard til Volnay er vanskelig å beskrive i den forstand at den knapt nok lar seg uttømme langs et forklarende prinsipp om overgangssoner. Riktignok er det slik at Pommard'ene i syd, på Volnay-siden, er mindre "pommardaktige" enn på nordsiden, men i det store og hele beskrives appellasjonene Pommard og Volnay i vinlitteraturen som svært vesensforskjellige når det gjelder typisitet. Og naturligvis er det den geologiske sammensetningen av jordsmonnet som forklarer forskjellene mellom de to kommunene.

En stor andel av vinmarkene i Volnay, kommunevinene inkludert, domineres dypgeologisk sett av et bredt kalksteinbelte og med en overflategeologi dominert av Pernand og Pommard-mergel eller nedvasket og godt drenert steinholdig materiale. Blant de beste vinmarkene i Volnay, hvorav en stor del er samlet rundt landsbyen, er Clos des Ducs (eies i sin helhet av Marquis d'Angerville, og således et monopol), Taillepieds, Le Village og Bousse d'Or (et monopol delt i to bolker og eid i sin helhet av Pousse d'Or, - og det er forskjellig forbokstav i navnet). Disse vinmarkene har en geologisk sammensetning bestående av hard og pakket mergel i kombinasjon med en høy andel av nærmest kritthvit kalkstein. Det gir vinene fra disse fire vinmarkene, og da særlig Taillepieds og Clos des Ducs, en kvalitet av klarhet i struktur og aromabilde. Vi må til Chambolle-Musigny i Côte de Nuits for å finne tilnærmet samme klarhet i frukt og strukturell oppbygning.

Cailleret, på grensen til Meursault, og plassert rett under meget gode Clos des Chênes, regnes av mange som kommunens beste vinmark. Santenots, bestående av seks forskjellige bolker, ligger i sin helhet i Meursault, men har rett til å kalle seg Volnay. Den antatt beste delen av vinmarken er Santenots-du-Milieu.

I innlandet bakenfor Meursault ligger Monthélie og Auxey-Duresses, undervurderte kommuner og gode kilder til røde burgundere til en anstendig pris. Mitt kjennskap til kommunene er begrenset, men mitt inntrykk er helt bestemt at Monthélie er en langt bedre rødvinskommune enn Auxey-Duresses. Tradisjonelt sett har mye Monthélie og Auxey-Duresses blitt tappet av negocianter i Beaune som Côte de Beaune Villages. De beste vinmarkene i Monthélie har en geologi som kan påminne om jordsmonnet i deler av Pommard og Volnay. Jordsmonnet i vinmarken Sur la Velle preges for eksempel av terre rouge, kalkstein med en god porsjon sterkt jernholdig oolitt. Mitt inntrykk er at en god Monthélie mangler både finessen og dybden til en Volnay, men har nok egenkarakter til at appellasjonens viner fremstår som distinkte om ikke nødvendigvis preget av sterk intensitet.

Saint-Aubin rouge har aldri imponert meg. Mine erfaringer går i retning av en nokså endimensjonal og fruktig vinstil, markant syrlighet og faste tanniner. Kommunen har utvilsomt et markant særpreg, men ikke et særpreg som (for de røde vinenes vedkommende) er spesielt tiltalende.

Chassagne-Montrachet rouge har av naturlige årsaker kommet i skyggen av kommunens hvite viner. Det finnes internasjonale vinskribenter som omtaler rødvinene fra denne kommunen med stor entusiasme, deriblant amerikaneren Matt Kramer ("Chassagne-Montrachet makes terrific red wines."). Jeg hører ikke til dem som har hatt tilsvarende memorable erfaringer. Når det er sagt, skal det legges til at rød Chassagne-Montrachet er sterkt regionaltypiske og egenartede viner. I motsetning til i Puligny-Montrachet, hvor rødvin er en sjeldenhet, produseres det mye rød Chassagne-Montrachet, faktisk mer rødvin enn hvitvin. Rødvinene er forholdsvis massive, strukturelt faste og markant bærpregede med god holdbarhet.

Santenay rouge kan være en kilde til gode røde burgundere i en fast, kantete og nokså rustikk vinstil. I motsetning til rød Chassagne-Montrachet, som selv med endel år i kjelleren beholder en distinkt bæraktig fruktkomponent, utvikler rød Santenay seg ofte i en interessant retning mot underskog og "ville" aromakomponenter.

Vær oppmerksom på at kun produsenter med geografisk adresse i den enkelte kommune nevnes her. I Burgund er det oftest slik at produsenter lager vin fra ulike kommuner, ofte to eller flere. Produsentene er vurdert med stjerner etter kvalitet.  angir høyeste kvalitet.

Ladoix-Serrigny

Aloxe-Corton og Corton

Pernand-Vergelesses

Savigny-lès-Beaune

Beaune

Pommard

Volnay

Monthélie og Auxey-Duresses

Blagny

Saint-Aubin

Chassagne-Montrachet

Santenay