Vulkanen Etna gjør det nemlig ikke spesielt enkelt for vinmakerne å perfeksjonere sine viner. Eksempelvis vingården Cantina Nicosia som har sine vinmarker liggende rundt en tidligere aktiv mindre vulkan. Selv om den aktive vulkanen Etna (som også består av flere mindre vulkaner) ligger et lite stykke unna, legger store mengder aske fra denne seg over vinmarkene og endrer derved den kjemiske og mineralske balansen i vingårdens jordsmonn.

Små utilgjengelige parseller

Og hver gang vulkanen spyr ut nye mengder med lava, sist i mai 2011, må nye beregninger gjøres dersom man skal holde tritt med de kjemiske og mineralske endringer dette medfører.

Og det er opplagt mineraliteten og den litt salte karakteren som kjennetegner Etnas viner. Med minimal bruk av eik, til fordel for bruk av gamle store fat på flere tusen liter, der oppholdet kun gir et alderspreg som kler vinen, beholdes den flotte balansen mellom frukt, syre og mineralitet.

Etnas vinprodusenter er relativt mange, men ingen har oversikt over antallet. I følge Consorzio di Tutela dei Vini DOC Etna er det i dag 60 av Etnas produsenter som tapper sine viner selv. Av disse er halvparten medlemmer av konsortiet. Alle de andre produsentene selger sine druer til andre eller lager vin til eget bruk. Cottanera er med sine 55 hektar Etnas største produsent. Kun ti prosent av områdets produsenter har mer enn én hektar og to prosent har mer enn tre hektar.

Årsaken er nok de små parsellene og den ytterst vanskelige plasseringen av dem. Etna DOC bestemmer at dyrkingen skal foregå i området 400/450/600 – 1000 meters høyde, druene skal håndplukkes og det er ikke tillatt med vanning. Derfor ligger parsellene ofte svært høyt i terrenget.

Og prisene blir som regel deretter. De rigide bestemmelsene sikrer nok en jevnt høyere kvalitet, men kvalitetsviner kommer fort opp i 300 kroner her hjemme.

Dette er en kraftig motsetning til tidligere da antall kvalitetsprodusenter kunne telles på knapt to hender. På 1960-tallet var nero d’avola fra Sicilia den store hypen. Billig å produsere, lett å dyrke på mer tilgjengelige vinmarker. Og vinene ble gjerne solgt i bulk til verdensmarkedet.

Slapp unna opprenskningen

Resultatet ble at Etnas opp mot 200 år gamle vinstokker ble stående ubrukt fordi det ble for mye jobb å vedlikeholde disse vinmarkene. Det var svært få som orket å foreta det nødvendige vedlikeholdet av vinmarkene når de lå så vanskelig til. Svært mange av de utilgjengelige vinmarkene ble forlatt for 30 til 35 år siden.

Heldigvis ble ikke disse gamle vinmarkene ryddet, selv om det på 1980-tallet pågikk en massiv opprensking i Europas vinmarker. Takket være fornyet entusiasme fra Etnas yngre vinmakere, samt at det vulkanske jordsmonnet var et ublidt sted for vinlusen phylloxera, kan vi i dag glede oss over smaken av vin fra upodete vinstokker fra tiden før vinlusens herjinger.

Fra og med 2011 har produsentene også fått lov til å merke sine viner med kommune- eller områdenavnet (Contrada) vinene kommer fra. Det er om lag 60 av dem, og dette gir produsentene en unik mulighet til å spesifisere nærmere både klima og vekstforhold for sin vin.

Salvo Foti begynte på 80-tallet å forske på Etnas mangfoldige jordsmonn og hvordan dette påvirket vinene. I tillegg var han en forkjemper for videre utstrakt bruk av den tradisjonelle plantemetoden, alberello. I motsetning til moderne oppbinding mot ståltråd, fikk plantene kun en pinne eller stokk å klynge seg til. Dermed ser de mer ut som busker eller små trær enn vinplanter.

I 1988 ble han ansatt som ønolog hos Giuseppe Benanti, en lokal farmasøyt som var ytterst skuffet over områdets viner. Benanti mente det burde være relativt lett å lage bedre viner enn dette, og bestemte seg derfor for å investere i en vingård. En suksesshistorie utfoldet seg, og Benanti er i dag en aktet vinprodusent.

Mer enn 225 år gamle planter

Etter 20 år takket Salvo for seg og satset på egne vinmarker. Under navnet I Vigneri driver han og Maurizio Pagano noen av de mest veldrevne og vakreste vinmarker man kan oppleve, ikke bare på Sicilia. På 1300 meter finner vi Vigna Bosco, en idyllisk plassert vinmark der vinplanter med en alder av rundt 140 år får all den kjærlighet og stell man kan forestille seg. Vinmarken består av 80 prosent alicante og i tillegg mindre mengder grecanico og minnella. Alderen på vinstokkene er mellom 80 og 200 år og er plantet med en tetthet på 10.000 planter pr. hektar. Dessverre får ikke disse vinene Etna DOC-betegnelse da de ligger drøye 200 meter høyere enn myndighetenes øvre grense for kvalifikasjonen.

Vinmarken er altså bygget opp etter albarello-prinsippet der alt blir utført ved hjelp av esel og manuelt arbeid. Og eselet Gino, som ble behandlet og omtalt på lik linje med de andre arbeiderne, måtte i fjor gi tapt da den ekstreme påkjenningen det er å jobbe i så ulendt terreng førte til at hjertet sprengte. Men nytt esel er på plass og livet går videre.

Også den lavereliggende Vigneto Caldera med sine 225 år gamle planter produserer fortsatt fantastiske viner. Men store mengder blir det naturlig nok ikke når vinmarken er et halvt hektar stort, eller lite om du vil.

Ciro Biondi er utdannet arkitekt, men oppgav yrket til fordel for familiens vingård. Grunnet den sandholdige jorden på denne sørlige siden av Etna er de fleste av vinplantene podet. Og det er mest hvite druer Ciro satser på. Men han har også forsøkt seg på internasjonale røde druer, som cabernet sauvignon.

– Jeg er født og oppvokst her, og familiens vinproduksjon har alltid vært en del av mitt liv. Jeg var hellig overbevist om at våre viner var de beste i verden. Tross alt, min familie har laget vin siden 1693, så den måtte jo være bra, forteller Ciro og fortsetter:

– Da jeg reiste til Firenze for å studere arkitektur, fikk jeg smake viner som var bedre enn våre. Jeg tok det for gitt at årsaken var at de var laget av andre druesorter enn våre. Dette fortalte jeg min far og sa at vi måtte lage enda bedre vin. «Ok, kjøp litt cabernet sauvignon, plant dem og vent fire år før du bestemmer deg» var hans svar. Og resultatet etter fire år? Vinen var forferdelig. Virkelig ille! Først da skjønte jeg at svaret måtte ligge andre steder. Derfor er nerello mascalese tilbake i vinmarkene for mine røde viner.

Ekstreme brattheng

Ciro samarbeidet lenge med Giuseppe Brancatelli (bildet til venstre), der de sammen hadde den spennende vinmarken Monte Ilice. Men Ciro trakk seg nylig ut av samarbeidet etter at en tredje finanspartner kom inn i bildet, noe Ciro ikke likte spesielt godt.

Etter bruddet med Ciro Biondi driver Giuseppe Brancatelli fortsatt den stupbratte vinmarken Monte Ilice. Så ekstremt bratt (om lag 45 grader) at de innhøstede druene må fraktes ved hjelp av en taubane som går gjennom skråningen.

Monte Ilice er en spesiell vinmark. I denne skråningen er det hele 12 eiere, og deres vinplanter er fordelt over hele denne åsen. Kun fargekoden på stokken som støtter planten avslører eierforholdet. -Alt plukkes likevel for hånd. Derfor går det helt fint å ikke dele opp vinmarken i parseller, sier han.

Monte Ilice behandles imidlertid som to vinmarker når druene skal høstes inn. Druene plukkes separat, og øverste del høstes én eller to uker senere enn vinplantene nederst.

Årsaken til at det, til tross for den bratte hellingen, ikke dyrkes i terrasser, er at den vulkanske jorden er så porøs at vannet renner rett ned i underlaget. Og under det vulkanske laget finner vi et helt spesielt mineralsk lag av leire som samler opp vannet og sakte men sikkert over lang tid avgir det til grunnen. -Uten terrasser og uten dette jordsmonnet i vinmarken, ville alt regnvann umiddelbart fosse nedover hellingen, forteller Giuseppe.

Hyppige utbrudd

Monte Gorna er Cantina Nicosias vinmark som ligger tett inntil og delvis oppover et vulkansk krater. Delvis fordi kostnadene ved å høste høyere opp er store. Krateret er et resultat av et utbrudd som skjedde 360 år før vår tidsregning.

– Dette området er rikt på mineraler, men fattig på organisk materiale, forteller Giuseppe Monaco, Nicosias eksportsjef. - Vi forsøker å behandle vinmarken med den aller største forsiktighet. Derfor benyttes kun mindre mengder kobber og svovel. Og siden vi nå og da opplever tilførsel av vulkansk askeavfall, må vi kontinuerlig kjøre analyser av jordsmonnet, fortsetter han.

Og det er ikke utbrudd hvert tiende år, som mange kanskje tror. Siste utbrudd var for én måned siden. Og ved utbruddet som skjedde seks måneder tilbake, ble bilene her dekket med om lag tre centimeter aske.

– Det maksimale vi kan hente av druer fra hver plante er én kilo, og det meste av innhøstingen gjøres for hånd. Det er stor plantetetthet og utilgjengelighet i vinmarken som gjør at vi kan hente ut maksimalt 30 prosent av druene ved hjelp av traktor. Resten må gjøres for hånd, forteller ønologen Alessandro Lo Genco.

Andrea Franchetti hos Passopisciaro har sin erfaring fra både Bordeaux og Toscana. Han lager nå fire distinkt forskjellige viner fra fire separate små parseller, alle basert på nerello mascalese. Passopisciaro (fra området med samme navn) regnes i dag som en av de mest interessante produsentene blant nykommerne.

Kuer volder problemer

En annen av Etnas nye lovende og energiske vinmakere er den tidligere bankmannen Alberto Graci. Hans vinmark, den fem hektar store Barbabecchi (i Solicchiata), regnes som en del av den historiske delen av Etnas vinområder og ligger i en svært utilgjengelig skråning på 600 til 1000 meter (øverste del også kalt Quota Mille) i området Passopisciaro og kan kun nås ved bruk av jeep eller utholdende klatring. Vinmarken, som består av både upodete (før vinlusens herjinger) og podete vinstokker, ryddes minimalt og er en salig blanding av vinplanter, urter, gress, blomster og epletrær. Men kuer som beiter i området er hans største bekymring. De spiser nemlig opp store mengder druer.

– Enkelte mener at det å drive vindyrking er heroisk. Jeg synes ikke det. Men tøft, det er det, for vi har mye å forholde oss til. Været, brannene etter vulkanutbrudd og de druespisende kuene er bare noe av det som skaper bekymring. Vi kunne lett forsvart 24-timers overvåking, men det får jo være grenser, sier Alberto.

Quota Mille kjøpte han sammen med Frank Cornelissen i 2006. De to neste årene hadde de visse problemer. Først med branner og deretter druetyveri. De høster nemlig så sent som i november, og siden det er mange som ikke forstår at det er mulig med så sen innhøsting, tror de at området er forlatt. I 2008 kjøpte han Franks del av vinmarken.

Klassisk plantetetthet i Etna-området er som tidligere nevnt 10.000 pr. hektar, men Graci opererer med en tetthet i området 6.700 og 2.000. Årsaken er tydelig nok det sandholdige jordsmonnet og den ekstremt lite dyrkingsvennlige topografien. Det må bare bli sånn

Etnas druer og jordsmonn I hovedsak deles området rundt Etna opp i to-tre underområder der det er til dels store variasjoner i jordsmonnet. Sørsiden har det mest fuktige jordsmonnet, mens nord-øst-siden har fått sin andel av lavastein og svært karrige vekstforhold. For røde viner, Etna Rosso DOC, er nerello mascalese hoveddruen. Den beskrives gjerne som en mellomting av pinot noir og nebbiolo. Med mye syre og høyt tannininnhold modner den sent. Lang lagring er derfor nødvendig dersom du ønsker å oppleve vinens potensial. Det må være minst 80 prosent av denne druen i vinen for å navngi den nerello mascalese. Fargen går raskt i en brunlig retning, og dette er årsaken til at mange tror at vinen er eldre enn reelt. Nerello cappuccio er druen man blander inn i foregående vin. DOC-regulativet tillater ikke bruk av mer enn 20 prosent, og den tilfører den endelige vinen farge og rundhet. Carricante er navnet på den hvite hoveddruen. Den kan anta et bredt spekter av karakterer, alt avhengig av hvordan den vinifiseres. Minst 60 prosent av denne må inngå i Etnas hvitviner og derfor blandes den ofte med den andre vanlige hvite druen, catarratto, men ikke mer enn 40 prosent. Andre ikke-aromatiske druer som minnella og trebbiano kan benyttes med inntil 15 prosent. Rosé og musserende lages det mindre av, men det finnes gode eksempler også på dette. Etnas jordsmonn preges ikke bare av pimpstein og askerester. I dette karrige landskapet finner vi også en stor mengde ulike blomster og urtevekster som virkelig setter sitt preg på miljøet. Eksotiske og aromatiske dufter, blandet med et rikholdig utvalg av ulike urter. Mange av disse karakterene gjenkjenner man i vinene fra de vinmarkene der plantene finnes. Gammel tradisjon innen vinproduksjon på Etna tilsa bruk av palmenti, et sinnrikt produksjonssystem, der druer kom inn øverst i huset, ble presset i store presser og rant naturlig videre ned i store steinkar for deretter å finne veien over i store gamle trefat. Gjennom hele prosessen fikk vinen en naturlig tilførsel av den gjærkulturen som fantes i systemet. Europeiske myndigheter fant imidlertid at dette var altfor uhygienisk og forbød all bruk av denne metoden. Det var for øvrig de samme reglene som stanset produksjonen av den tradisjonelle ricottaen. Men du kan fortsatt se mange slike forlatte produksjonshus rundt omkring i Etna-området. Stikkord for Etna: - DOC siden 1968, den aller første på Sicilia - Vulkansk jordsmonn - Utstrakt dyrking i høyden - Lokale druer tilpasset det helt spesielle klimaet - Pre-phylloxera-vinmarker der det er mest vulkansk jordsmonn - Vinmarker som grunnet store mengder aske fra lavaaktiviteten jevnlig må sjekkes for endret mineralinnhold og dertil nødvendige justeringer av vinproduksjonen.

Foto: Roger Kolbu