Portvin representerer ikke, til tross for hva de mange tror, en uniform vinstil, men kommer i mange ulike stilarter. Det er et markant skille mellom de to hovedtypene basert på om vinen tappes tidlig eller sent. I den første kategorien har vi viner som ruby, vintage character, crusted og vintage som er viner med markant primærfrukt, stor konsentrasjon og intens farge, og er uten oksidative elementer. Disse har et relativt kort opphold (opptil tre år) på fat eller tank før de tappes på flaske. Vintage er i en særstilling og lagres kun to år på fat og trenger normalt videre 10-15 år (avhengig av årgangen) på flaske for å oppnå full modenhet.

I den andre enden har vi de lenge fatlagrete utgavene lagret tawny og colheita som må ha minimum sju år på fat, men som typisk lagres lenger enn det. Disse er mer sekundære og oksidative i stil og frukten antar en karakter av konservert eller tørket frukt. Trearomaene er dominerende i disse vintypene og den lett brunlige fargen indikerer at vinen har vært eksponert for oksygen. Aromamessig har denne typen visse likhetstrekk med cognac som er fatlagret i 10 år eller mer. Disse vinene er drikkeklare når de tappes og vinner normalt ikke på videre lagring, men holder seg lenge i flaske.

Late Bottled Vintage er i prinsippet en mellomting mellom disse to hovedtypene, i og med at den må lagres i bulk (trefat eller tank) mellom fire og seks år før den tappes på flaske. LBV så dagens lys først i 1970 da Taylor lanserte denne vintypen. Bakgrunnen var å skape et alternativ til vintage på grunn av endringer i vinmarkedet hvor det å selge vintage-viner som når sitt optimum etter 10-15 år i flaske ikke lenger var like enkelt som tidligere. LBV'en ble laget slik at den var drikkeklar når den kom på markedet. Den obligatoriske dekanteringen av vintage portvin for å fjerne det massive bunnfallet som utvikles ved flaskelagring ble av mange, særlig restauranter, ansett som en ulempe. LBV'en fikk forlenget fatlagring og ble filtrert og etter hvert også kaldstabilisert før tapping for å unngå bunnfall.

LBV-stilen var lenge relativt nøytral og kommersiell og ikke blant de mest spennende portvinene. Stilmessig lå den langt fra vintage-vinene. Gjennom 90-tallet endret dette bildet seg gradvis etter at det dukket opp en ny og bedre variant av LBV som har bidratt til å heve image og kvalitet for denne typen portvin. Det er den såkalte Traditional LBV hvor vinen ikke filtreres før tapping og må ha tre års flaskelagring etter tappingen for å kunne bære betegnelsen Traditional. Disse vinene blir laget med større konsentrasjon og oppnår bedre lagringspotensial enn den filtrerte typen. De ligger også tettere opp til vintage i stil og de beste kan vinne på noen års ytterligere flaskelagring. Disse vinene vil ha bunnfall og bør dekanteres.

LBV vil med sin forlengede fatlagring også her falle et sted imellom de forannevnte typene, erfaringsmessig nærmere vintage enn de to andre. Etter 4-6 års lagring på et pustende fat, vil den være mer "venn med" oksygenet enn en vintage og vil holde seg bedre etter at flasken er åpnet. Dette gjør LBV'ene noe bedre egnet for å selge "by the glass", men det bør brukes vakuum eller gass for å konservere vinen best mulig etter åpning, og vinen bør oppbevares kaldt ved "mellomlagring" før neste servering. Det er vanskelig å gi generelle råd om hvor lenge det er mulig å ha en LBV åpnet før kvaliteten forringes utover det forsvarlige, da dette vil avhenge av bulklagringens lengde og hvilken type beholder som er brukt. Dette er informasjon som kan være vanskelig tilgjengelig. Det sikreste er å prøve et antall ulike LBV'er opp mot hverandre over noen dager. Det er ikke nødvendigvis slik at den som er best nyåpnet, også er best etter 3 dager.

For å teste de to nevnte stilartene av LBV-viner opp mot hverandre har jeg blindsmakt et lite utvalg av viner fra noen av de fremste eksponentene innen de to stilartene. Ideelt sett skulle vinene ha vært fra samme årgang, men det lot seg vanskelig realisere, så det er verdt å kompensere noe for årgangsvariasjoner. For ordens skyld tar jeg med en tabell som gir en indikasjon på kvaliteten av årgangene som inngikk i testen, angitt i 100-poengskalaen hvor 50 er laveste og 100 er høyeste score.

For å gi en viss pekepinn på hvordan kvaliteten endres etter en LBV er åpnet, har jeg vurdert fire av vinene 3 ganger; når de var nyåpnet, etter 4 døgn og etter 8 døgn. Mellom smakingene ble vinene oppbevart i kjøleskap uten bruk av vakuum eller gass, kun med korken trykket godt ned i flasken. For disse vinene er score ved de ulike vurderingene angitt. Det er først og fremst vinens duft som forringes etter at flasken er åpnet. De letteste detaljene forsvinner og den tyngre bærfrukten dominerer. I mange viner går frukten mer over i en tørket, rosinaktig tilstand. Trepreg og alkoholpreg blir også mer fremtredende etter noen dager og flyktigheten tiltar. Dette gjør at det er bedre å servere en tidligere åpnet LBV litt på den kjølige siden, for eksempel 14-15 grader. Da vil den oppleves langt friskere enn ved 18-20 grader.

Tekst: Per Hovde