Den enorme etterspørselsveksten etter muscadet, og den påfølgende kraftige økningen i produksjonen, gjennom hele 80-tallet kollapset i 1991 da frosten gjorde kål på mesteparten av avlingene. Årsaken var ikke først og fremst frosten men det faktum at prisene ble doblet og kvaliteten redusert. For å få noe å selge overhodet valgte mange produsenter å sende ut på markedet vin som burde havnet i utslagsvasken i stedet.
Effekten kom umiddelbart. Det britiske markedet som frem til da hadde absorbert 40 prosent av produksjonen, vendte i stedet interessen mot den nye verden som kunne by på lettdrikkelig og mer folkevennlig hvitvin enn den ofte tynne og vandige billigmuscadeten. 
Eventyret var brått slutt, og regionen med hele 13.000 hektar hvor det så å si bare dyrkes en eneste drue, melon de bourgogne, befant seg plutselig i dyp krise. Etterdønningene føles fortsatt i dag 10 år etter, og prisene har stått stille i denne perioden. Men nå er ting på gang.
De viktigste endringene er introduksjonen av ny filosofi som begrensning av utbyttet. I 2001 ligger gjennomsnittet på 50 hl/ha som er normalt tatt i betraktning måten de fleste vinmarkene er beplantet og trimmet (enkel guyot). En annen om enn ikke like omseggripende endring er overgangen til mer naturlig jordbruk som den såkalte fornuftige bekjempelse (lutte raisonnée) som hos Ch. de la Ragotière samt biodynamisk jordbruk med Guy Brossard og Domaine de l'Ecu som anfører. Mer tekniske justeringer er de som er introdusert via lovgivningen som oppdelingen av området for standard-muscadet slik at det nå er i alt fire AOC'er: vanlig Muscadet, Muscadet-Coteaux de la Loire, Muscadet-Côtes de Grandlieu og Muscadet-Sèvre-et-Maine som fortsatt er den mest interessante og utgjør regionens hjerte.
Men også bruken av sur lie-begrepet er blitt begrenset i løpet av denne perioden uten at det gir noen spesiell garanti for forbrukeren. Her som ellers er det produsenten som garanterer kvaliteten, ikke AOC'et. Sur lie som betyr lagring på bunnfallet er en teknikk som benyttes i stor grad i området (men ikke for vanlig muscadet). Fire av ti flasker er produsert på denne måten. Som vanligvis innebærer at vinen får ligge på bunnfallet etter gjæringen, altså uten omstikking, i ståltanken i minst fire måneder. Opprinnelsen til denne teknikken er fra 1800-tallet da det var vanlig å sette til side det beste fatet i påvente av bryllup eller andre viktige begivenheter i familien. Da det gikk opp for vinbøndene at vinen ble bedre av å ligge mange måneder på gjærrestene, ble metoden etter hvert kommersialisert. Resultatet er en friskere og mer kompleks vin med en touch av kullsyre som føles som behagelig prikking på tunga.
Men introduksjonen av ståltanker har redusert effekten av sur lie. For det er ved å la vinen ligge i eikefat på 5-600 liter at den optimale utvekslingen mellom vinen og bunnfallet finner sted også fordi den blir hjulpet av oksygenet som kommer inn gjennom fatets porer. 
Denne teknikken trykkes i dag til brystet av enkelte produsenter som Ch. de la Ragotière. Men det ikke nye fat som brukes. De må være brukt et par ganger for å ikke sette smak på den aromatisk sett dempete melon de bourgogne. Som ble introdusert i regionen i middelalderen av munker fra Burgund, som navnet antyder, men som først ble eneveldig etter den ødeleggende frosten i 1709. Den er nemlig svært tolerant overfor frost hvilket er et problem så langt mot nord(vest) som Pays Nantais ligger samtidig som den modner svært tidlig, akkurat i tide før det nærmest evigvarende høstregnet setter inn.
Dens vinmessige styrke er først og fremst friskhet og syrespenst men også evne til å ta opp i seg aromaer fra jordsmonnet og ikke minst, forutsatt i hendene på en god vinmaker som vet å begrense utbyttet, et visst lagringspotensial. Hvilket Ch. de la Ragotière er strålende eksempel på.
Vinmyndighetene i området ønsker nå å stimulere til å skape en elite-muscadet, over sur lie-nivået som skal være frontkjemperne når området atter vil inn i rampelyset. Målet er at disse supermuscadetene skal få sin egen AOC, og arbeidet med å velge ut de aktuelle underområdene er allerede i gang. Kravet til supermuscadeten er at den skal ha lagringspotensial. Trolig er det bare en bitteliten andel av volum, anslagsvis 6-700 hektar hvilket betyr knappe 2,5 millioner flasker som kvalifiserer for opphøyelse.
I påvente av dette kan vi glede oss over supermuscadetene som allerede finnes, som Ragotières. Ikke tilgjengelig i Norge men i en klasse for seg er Guy Brossards (Domaine de l'Ecu) viner, selv den uinteressante gros plant som er best egnet for destillering, klarer han å få noe godt ut av. Men det er særlig muscadetene som har fått navn etter jordsmonnet, Orthogneiss, Gneiss og Granit som er unike. Elegante, komplekse og konsentrerte viner med intenst mineralpreg, særlig sistnevnte, og med et langt liv foran seg. Og fortsatt til priser som gjør vinene (på linje med Ragotières) til røverkjøp.
Clos des Orfeuilles fra Domaine de l'Hyvernière er også en kandidat. Samt Le L d'Or fra Domaine Pierre de la Grange/Luneau-Papin. 1990-utgaven er i dag fortsatt ung og spenstig. 
I teten finner vi også Cuvée des Ceps Centenaires Comte Leloup de Chasselas fra Ch. De Chasseloir og Chereau-Carré. Samt Ch. du Coing de St. Fiacre fra samme eier. Samtlige tilhører Muscadet-Sèvre-et-Maine. Innen Muscadet-Côtes de Grandlieu er Ch. de la Grange frontkjemper. Høy kvalitet leveres også av sammenslutningen av vinbønder, Vignerons de la Noëlle.
Jordsmonnet spiller en viktig rolle for muscadet, og det er svært variert både innenfor og mellom de fire AOC'ene. Felles for hele regionen er innslaget av granitt siden det tilhører samme formasjon som Bretagne og dermed skiller seg vesentlig fra resten av Loire hvor det er kalkstein som dominerer i de dypere jordlag. Innslaget av skifer særlig glimmerskifer i forskjellige kombinasjoner med sand, leire og løss er også typisk.
Foto: Jan H. Amundsen
