Yves Grassa både er og ikke er en typisk representant for Gascogne, området mellom trekanten Bordeaux, Toulouse og Pyreneene som er mer kjent for sin gastronomi enn for sine viner. Han er beskjeden, nøysom, hardtarbeidende og gjestfri. Men, og her kommer det som skiller han fra de andre, han er svært orientert utover Gascognes og Frankrikes grenser.

- Jeg er svært fornøyd med den stadig økende eksporten til så vel New Zealand, Australia og Sør-Afrika, til land som har spesialisert seg på å produsere fruktdrevne hvitviner til gunstige priser, sier Grassa og legger ikke skjul på sin stolthet over å kunne "selge sand i ørkenen". For vinene fra Domaine du Tariquet er nettopp svært fruktige.

Han er også kritisk til den utbredte bruken av såkalt aromatisk gjær i moderne hvitvinsproduksjon. - Slik gjær gir vin med kunstige aromaer, av typen tuttifrutti og godteri. Jeg foretrekker gjær som respekterer den enkelte druens egenskaper og fremhever dem. Slik får vinen egenkarakter og blir ikke bare nok en i mengden, hevder Grassa.

Selv om Tariquet-slottet er fra 1700-tallet og det er dokumentasjon for at det allerede i 1683 ble produsert armagnac på stedet, er det gjennom Grassa at berømmelsen er oppnådd. Først i 1980 begynte eksperimentene med hvitvin. Før det hadde druene fra de 40 hektarene gått til armagnacdestillering. Forsøkene var så vellykkete at allerede i 1987 ble Grassa kåret til Verdens beste hvitvinsprodusent i konkurransen International Wine Challenge. Hvilket var svært oppsiktsvekkende siden området inntil da var kjent for å lage hvitvin beregnet på destillering.

- Det er en altfor kostbar prosess for viner i det segmentet vi opererer, understreker han og fortsetter: - Det er mye viktigere å begrense avlingen for røde druer enn for hvite. Mens røde druer ikke bør overstige 60 hl/ha, tåler hvite druer opp i 90 hl/ha som også er det taket loven setter for vinene i dette området.

Grassas vinmarker ligger alle innenfor Bas-Armagnac, som er det beste jordsmonnet for de tradisjonelle armagnacdruene, ugni blanc og folle blanche. Den lett kvarts- og jernholdige sandjorden er både skrinn og syreholdig og dermed perfekt for vinstokker. Jordsmonnet er også forklaringen på elegansen i vinene. Dessuten er klimaet eksepsjonelt gunstig på grunn av nærheten til så vel Middel- og Atlanterhavet i øst og vest som Pyreneene i sør som regulerer temperaturen. Her er nettene relativt kjølige, rundt 10 grader, og dagene er behagelig varme gjennom hele vekstsesongen, bortsett fra i juli og august da det lett blir 35 grader, og vel så det.

Tariquet selger svært godt på hjemmebane. Men det tok lang tid før franskmennene oppdaget de gunstig prisete Vin de Pays des Côtes de Gascogne og overvant skepsisen mot viner laget utenfor det rigide AOC-regimet som Grassa ikke er veldig begeistret for. Men også der kan holdninger endres, og Frankrike er nå det største markedet for Tariquet. Og Norge er tredje viktigst. To viner, Domaine du Tariquet og Tariquet i boks, representerer med mer enn én million liter hele 38 prosent av all fransk hvitvin som selges gjennom Vinmonopolet. Til tross for økende konkurranse innen dette lukrative segmentet ser det ut til at Tariquet tar stadig større markedsandeler.

Grassa nøyer seg imidlertid ikke med å ha funnet frem til trylleformelen for den moderne hvitvin, men er på stadig leting etter nye kombinasjoner av druer. På 80-tallet plantet han så vel chardonnay som sauvignon blanc. Senere er sémillon og chenin blanc kommet til.

Cuvée Bois er en annen blandingsvin med masse søt frukt, noe fat og smør, men likevel behagelig friskhet gjennom hele smakskurven. Her er ingrediensene chardonnay, sauvignon blanc, ugni blanc og gros manseng. Sistnevnte er en av de klassiske hvitvinsdruene fra Gascogne som hovedsakelig brukes i søte viner gjerne av late harvest-type. Den beholder alltid syren til tross for høy grad av modenhet.

Mer raffinert er imidlertid petit manseng, også en lokal drue som finnes både i en spennende og krydret blandingsvin med gros manseng samt i en ren versjon hvor den får tilbringe 7-8 måneder i nye Allier-fat. Grassa er svært forsiktig med bruken av fat som lett dekker over finessen i frukten og gjør vinene for søte.

Selv om Grassa har fått æren for den hvite revolusjonen i Gascogne, er det også andre aktører som har bidratt. Først og fremst Plaimont med direktøren André Dubosc i spissen for 1000 små vinbønder. Dubosc tok i 1972 initiativet til å relansere vinen Pacherenc du Vic Bilh, han skapte appellasjonen Saint Mont og ikke minst Vin de Pays des Côtes de Gascogne.

- Målet var å gjenskape tidligere tiders bistrovin som var en lett og frisk hvitvin som ble drukket i de lokale kneipene på samme måte som øl drikkes i dag, erindrer Dubosc. For å overbevise vinbøndene som knapt hadde vært utenfor sin lille landsby, tok han dem med seg på en rundreise i Europa for å bli kjent med den moderne forbruker.

Dubosc valgte colombard som hoveddrue ved siden av ugni blanc i den "nye" vinen. Mens ugni blanc er en relativt nøytral drue med gode syrer mye brukt i armagnacproduksjonen, er colombard aromatisk med større alkoholpotensial og dermed mindre attraktiv for armagnac.

Dubourdieu introduserte blant annet skallkontakt for å øke smaksrikdommen i vinen. Det er snakk om fra 8 til 24 timer avhengig av typen vin. Plaimont gjennomfører også modning på bunnfallet (sur lie) i tank eller fat for de fleste hvitvinene hvilket også er med på å gi dem mer smaksdybde.

Plaimont samarbeider med Universitetet i Montpellier om en rekke eksperimenter i så vel vinmarkene som i vinkjelleren. Hver eneste vinstokk i de til sammen 2500 hektar vinmarker er dataregistrert hvilket gir svært detaljert informasjon om alle komponenter i vinen. I følge Dubosc er dette både en viktig garanti for forbrukeren, som det gir store muligheter for å kontrollere kvaliteten internt. Med et produksjonsvolum tilsvarende 25 millioner flasker er dette en stor fordel. Det er ikke bare datastyringen som skiller Plaimont fra kooperativet. I tillegg kommer det faktum at druene plukkes for hånd.

Gascognes hvite stolthet er nemlig ikke Vin de Pays men vinene med det spesielle navnet Pacherenc du Vic Bilh. En blandingsvin av druene gros manseng, petit manseng, arrufiac og petit corbu som finnes i så vel tørre som søte late harvest-varianter. Appellasjonen omfatter bare rundt 100 hektar hvorav Plaimont har nærmere halvparten. Vinmarkene ligger i bratte åssider med leirholdig grusjord og sør-sørvest orientering og er delvis sammenfallende med rødvinsappellasjonen Madiran.

På grunn av beliggenheten i åssider er den søte og sent høstete Pacherenc du Vic Bilh i liten grad preget av botrytis. Mens druene til de tørre vinene høstes i oktober, er datoen 15. november, merkedagen for Saint Albert, for de søte. Plaimont introduserte for ti år siden en ny tradisjon i dette segmentet. Nemlig Saint Sylvestre, vin laget av druer plukket på nyttårsaften. Presis kl. 12 går vinbøndene og deres familier fra festbordet for å plukke de siste inntørkete druene. Sist år deltok i alt 700 i dette evenementet som resulterer i en intens søtlig aprikospreget vin, som altså ikke er en ice wine. Heller ikke Saint Sylvestre er mulig å realisere hvert år, for hvis ikke november er ordentlig kald, vil druene råtne i stedet for å tørke.

Côtes de Saint Mont er tørre viner av de samme druene som Pacherenc du Vic Bilh. LPA som står for Le Passé Authentique introduseres nå i Norge. Det er en frisk og smaksrik vin med godt sur lie-preg. 99-årgangen bød på en rekke utfordringer på grunn av ujevn modningsgrad. 2000 derimot er en svært vellykket årgang over hele Gascogne for så vel røde som hvite druer selv om den store sødmen har gått noe på bekostning av friskheten i vinene.

Foto: Jan H. Amundsen