- Gårdsmeieri? Nei, huff.

Det var Anders far, Ola, som huffet. Det var midten av åttitallet, og Anders Vatn og kona Anneke Liesker hadde nettopp luftet en uhørt idé. Siden 1960, da den siste poteten ble tatt opp av jorda, hadde det ikke blitt produsert noe annet enn melk og kjøtt på Vatn-gården på Inderøy i Nord-Trøndelag. Faren satt også i kontrollkomiteen til det som den gang var Trøndelag Meieri. Gårdsmeieri hørtes ikke ut som noen god idé. Det er femten år siden.

I dag har Anders og kona for lengst overtatt gården og lagt om melke- og kjøttproduksjon til økologisk drift. Og deres hjemmeystede og økologiske gouda-ost selges i delikatesse-butikker i Oslo, Bergen og Trondheim.

- Det er en overlevelsesstrategi å utfordre den tradisjonelle rollen bøndene har hatt som råvareleverandører til et stadig større landbrukssamvirke, sier Anders Vatn.

Anders og Anneke produserer i dag økologisk gouda i et hjemmeysteri innredet i en gammel kjølebil de har fått fra Tine. De yster av 10-20.000 liter melk årlig, og omsetter for 150.000 kroner. Det er en pen sum attåt til den melken de leverer til Tine-meieriet på Kolvereid, men inntjeningen er fortsatt liten i forhold til utgiftene. 250.000 kroner er investert i utstyr, og en tilsvarende sum i arbeid. En tredjedel av dette er dekket inn med BU-midler.

- Akkurat nå har vi en tenkepause, sier Anders.

Lastebilysteriet er lite og tillater ikke produksjon av mer enn en sort. Familien Vatn trenger penger for å bygge opp et skikkelig gårdsmeieri.

- Så hvis du kjenner noen som har to millioner, må du bare si ifra, spøker Anders. Skjønt spøk, den investeringen hadde nesten garantert gitt avkastning.

- Den merverdien du skaper ved selv å ta hånd om foredlingen, er større enn merkostnaden ved produksjon. Salgsutbyttet kan faktisk være større med halvparten av produksjonen hvis du tar kontroll over det neste leddet i verdikjeden, sier Anders.

Verdiøkningen han snakker om kan nemlig være ganske vesentlig. Mens han tjener fire kroner literen på å selge økologisk melk til Tine, inkludert klynge- og kvalitetstillegg, tjener han 12 kroner literen når melken er foredlet til ost.

- Det sier seg selv at dette er enda mer gunstig for dem som faller utenfor klyngene, og ikke kan hente 60 øre literen i tillegg. Tine er veldig defensiv i sin klyngepolitikk, og trenger litt konkurranse, sier Anders.

Ved å ha tatt kontroll over foredlingsleddet og selge direkte til butikk, har Anders og Anneke utfordret de tradisjonelle matvarelinjene, som de mener hadde hatt godt av en liten modernisering og aldri så lite nytenking.

- Desto nærmere produsent og produksjon du klarer å plassere eierforholdet, desto mer spenning og særegenhet klarer du å tilføre det ferdige produktet, forklarer Anders og bruker parmesanosten og parmaskinken som eksempel.

- Spenning, særegenhet og gode historier genererer langt flere merprismuligheter enn innsatsfaktorer som kunstgjødsel og sprøytemidler, som kun reduserer folks betalingsvilje.

Likevel kjøpte det norske landbruket slike og andre innsatsfaktorer for 18 milliarder kroner i fjor. Norske landbruksprodukter fra bonden har imidlertid kun en total verdi på 16 milliarder kroner, ifølge tall fra Norsk Institutt for Landbruksforsking. Mellomleddet betaler staten.

- Vi trenger nytenking i en sementert landbrukspolitkk, sier Anders, og legger ut om

Sponheim, samvirkepraksis, Tine, Q-meieriene, Synnøve Finden og landbrukets dystre utsikter. De største verdiskapningsmulighetene ligger mellom disse ytterpunktene hevder Anders, som tror at økologiske produkter kan spille en vesentlig rolle her.

- En næring som graver seg ned i pessimisme er ikke mye liv laga. Det er ingen gal motivasjon å legge om på grunn av økt lønnsomhet.

Ost og ysting til tross, det er fortsatt melk som holder liv i den ærverdige Vatn-gården med en historie som går tilbake til år 600, selv om produksjonen har økt en smule de siste ti, tyve årene.

- I 1657 ble det produsert 6.000 liter på gården.

Anders Vatn har gransket litt, gått i bøkene, og kommet til noen konklusjoner.

- I dag gjør vi 150.000 liter, har tre årsverk og tretti årskyr. Men produksjonsøkningen i de senere år er uavhengig av kunstgjødselbruken.

Kunstgjødsel har ikke vært benyttet på 20 år. For selv om kjøtt- og melkeproduksjon fortsatte i konvensjonell stil frem til 97-98, begynte omleggingen av eng og beite allerede i 1982. Anders er nemlig ikke første generasjon Vatn som satser økologisk.

På midten av syttitallet var nemlig alt liv i "vatnet" som både slekt og gård har sitt navn etter, så godt som dødt etter overgjødsling og avrenning fra siloer og dårlige gjødselskjellere i nærområdet. Å legge om de arealene som grenset til vannet, var første steg i en redningsoperasjon som skulle få livet tilbake. Når foreldrene til Anders, Ola og Inger Vatn, så at dette gikk bra, valgte de også å legge om resten av arealene.

- Vi begynte å legge om av lokale hensyn. Vyene kom etter hvert som vi lærte å se

sammenhengene i ressursforvaltningen. Dette med kunstgjødsel tilhører et veldig sårbart politisk system, og det er viktig at vi som har ressurser arbeider mot et selvforsynt landbruk, sier Ola. 

Ola Vatn tror det er mye enklere å legge om i dag, enn da de begynte med det på syttitallet.

- Vi la om disse arealene lenge før det ble snakk om merpriser og ekstra tilskudd. I dag

 vet vi mye mer om hvordan ting skal gjøres, og veiledningsapparatet er godt utviklet, men det er viktig at både jord- og naboforhold er gode, sier Ola.

- Ja, tar vi tilskuddene i betraktning, tror jeg nok omlegging til økologisk til en viss grad kan kompensere for prisnedgangen i landbruket generelt, skyter Anders inn, men legger til at det er en vesentlig forutsetning at de agronomiske forholdene er riktige.

- Slik situasjonen er nå, hadde vi faktisk ikke hatt råd til å gå tilbake til konvensjonell produksjon, sier Anders.

w Trøndelag er Norges fremste region for økologisk landbruk, og var først i landet med en egen handlingsplan for økologisk landbruk før dette ble obligatorisk.

w Fylkesvis ligger Sør-Trøndelag på førsteplass med et omlagt areal på 4,3 prosent.

w Nord-Trøndelag har lagt om 2,3 prosent av jordbruksarealet til økologiskdrift og ligger med dette på fjerdeplass på landsbasis, bak Hedmark og Oppland.

w I Inderøy kommune i Nord-Trøndelag er 19 av i underkant 200 gårdsbruk drevet økologisk eller under omlegging.