At Brasil står for ca. 30 prosent, og vel så det, av verdens kaffeproduksjon, og også for nesten halvparten av den kaffen som drikkes i Norge, er velkjent for de fleste. Så har da handelsbåndene mellom Norge og Brasil (og til dels Portugal) vært sterke helt siden våre myndigheter, for ikke så altfor mange generasjoner siden, besluttet å bytte klippfisk med kaffe fra Brasil og portvin fra Portugal.

Nå hadde det seg imidlertid slik at det i Brasil som i enkelte vinland etter hvert ble betydelig større interesse for kvantitet enn for kvalitet. Det ga ganske enkelt betydelig større inntekter å selge mye kaffe som var "god nok" framfor noe "lite, men veldig godt". Resultatet ble at Brasil-kaffe i all hovedsak ble redusert til å være en grunnkomponent i industriell kaffeblanding.

En grunnkomponent som tilførte fylde og sødme, men som ikke på langt nær hadde karakter til å framstå som en ren og ublandet gorumetkaffe, som eksempelvis kaffe fra Kenya, Guatemala og Etiopia. Det fantes riktignok bønder som virkelig dyrket kvalitetskaffe, men å finne fram til disse var ofte verre enn å finne fram til den berømte nåla i høystakken. Brasils landmasse er nemlig betydelig større enn Europas med godt over 100.000 kaffebønder. Grunnlaget for å produsere kvalitetskaffe er med andre ord til stede. Problemet er å finne den slik at bøndene kan få prisen de fortjener. Brasil-kaffe generelt betales med priser som ligger et stykke under verdensmarkedets gjennomsnittspriser.

I 1999 ble det iverksatt et utviklingsprosjekt med støtte fra ICO (International Coffee Organisation) og UNCTAD (FNs organisasjon for handel og utvikling) Et av virkemidlene var å arrangere en kvalitetskonkurranse blant Brasils håndverksfarmere. Et internasjonalt dommerpanel skulle velge ut de 10 beste som igjen skulle auksjoneres bort over internett. Konkurransen ble en umiddelbar suksess, og vinnerkaffen oppnådde en pris som lå på mer enn det dobbelte av verdens markedspriser. Fem av de ti vinnerkaffene havnet for øvrig i Norge og kan prøves på utvalgte kaffebarer.

Høsten 2000 ble begivenheten gjentatt; denne gang økte deltakerantallet fra 300 til over 500 farmere, og antall vinnere av Cup of Excellence som konkurransen heter, fra 10 til 20. To av dem var for øvrige å finne blant de ti beste året før.

Ved auksjonen havnet tre av vinnerne på norske hender, blant de tre var for øvrig både kaffe nr. 1 og 2 i konkurransen. De er nå til modning og vil bli sluppet på markedet utover våren. I likhet med viner i toppklassen er det små kvanta som havner i dette tetsjiktet, normalt 50 til 100 sekker à 60 kilo, som i kvantum vil si omtrent det samme som går på med tilbud hos en Rema- eller Rimi-butikk i løpet av en uke.

Årets vinner ble Ceci Maria de Faria fra farmen Fazenda Santa Catarina i Matas de Minas-regionen. Hennes kaffe kom ut som den beste gjennom alle runder i den ukelange blindsmakingen, og det er første gang distriktet i det hele tatt er havnet på kartet over verdens gourmetkaffeområder. Det blir nesten som å oppdage et nytt vindistrikt med grand cru-potensial. Farmen ligger i fjellsidene på drøye 1000 meters høyde, og er stort sett omgitt av skog.

For de som er spesielt interessert er vinnerkaffen av den botaniske arten (Catuai) med en blanding av røde og gule kaffebær. Som en vingård med respekt for seg selv er all etterbehandling av kaffen etter innhøstingen gjort på farmen, og dommerpanelet gir den følgende kvalitetskritikk:

"En typisk høyvokst kaffe med uttalt sødme, lett syrlighet, fruktig floral aroma og med fast body".

Formen har mange fordeler: Høykvalitetskaffe blir identifisert og bedømt av et internasjonalt dommerpanel med opptil 20 dommere. Kaffen blir gjort tilgjengelig over nettet til alle som har gourmetkaffe som yrke og livsstil. Og alle som mener at dette er kaffeårets høydepunkt kan få tilsendt prøve de kan smake selv, og bli registrert som bydere på nettauksjonen. Til stor glede for farmere oppnår da også Cup of Excellence-kaffene priser som nærmer seg det firedobbelte av industrikaffens priser. Derved har også kaffe tatt et første og langt skritt bort fra å være råvare i bulk til å bli gourmetprodukt som nærmer seg vin i klassifisering. Det blir kanskje neste skritt.

Via SCAE (Speciality Coffee Association Of Europe) har det norske gourmetkaffemiljøet både vært aktivt med i alle prosesser, vært dommere i alle konkurranser og kjøpere på alle auksjoner. Det må være liten tvil om aktiv deltakelse i internasjonale fagmiljøer også har vært en mektig stimulans for det hjemlige fagmiljøet.

Foto: Jon Willassen