Helst uten Salt og Pepper

Dagens Næringsliv er en avis som i vår lille redaksjon nyter stor anseelse og som vi oppfatter på nær sagt alle områder som en meget seriøs avis. Ansvarlig redaktør Kåre Valebrokk har skapt og skaper daglig en avis som det også i vide pressekretser ses opp til. Det har han klart ved å kapre journalister med stor faglig innsikt som setter sin ære i å gi best mulig dekning av næringslivsnyhetene og å gi bakgrunnstoff og kommentarer leserne kan ha nytte av. På ett område svikter imidlertid avisen totalt, og svikten synliggjøres nær sagt ukentlig av radarparet Salt og Pepper, avisens utsendte restaurantanmeldere. For et par uker siden satte krydderjournalistene kronen på verket med en anmeldelse av restaurant Baltazar. Den er den siste i rekken tullete saker de har latt trykke og hvor de nok en gang demonstrerer sin manglende kunnskap om det de skriver om. Baltazar blir kritisert for å gi for mye informasjon om det restauranten serverer. Det heter blant annet i artikkelen der det henvises til Baltazars første år: "Allerede den gang ble den skriftlige menyen supplert med en ordrik beskrivelse av de enkelte retter, noe Salt og Pepper har lite til overs for; lesekunsten er nemlig rimelig godt utviklet". Et annet sted i artikkelen klager de over at de får et helt vinkurs servert av servitøren. Akkurat det er informasjon Salt og Pepper burde lytte til med stor oppmerksomhet og virkelig lære noe av. Med litt kunnskap om vin hadde Salt og Pepper for noen måneder siden sluppet å benevne et av de mest kjente vinområdene i Burgund som lite kjent. Ved et annet tilfelle hadde de sluppet å klage på at gulrotpuréen var latterlig orange. De hadde i det hele tatt unngått å skrive en masse tull hvis de satte seg litt bedre inn i det fagområdet de forsøker å dekke. Det siste er sikkert et absolutt krav fra Valebrokks side når det gjelder finanspolitikk og omtale av finansfolk og firmaer. Hvorfor er det ikke slik når det gjelder restauranter og deres tilbud til markedet? Å sette på trykk artikler der journalisten demonstrerer sin manglende kunnskap ville neppe bli akseptert hvis det var DnB eller Hydro som ble omtalt. Det ville bli ubehagelig for journalistene hvis slipset til Myklebust ble viet oppmerksomhet i en artikkel om Hydros produkter. Eller om blåfargen som pynter DnBs trykksaker ble dømt nord og ned som latterlig mørkeblå i en artikkel om bankens rentenivå. Kundepsykologi er et forsømt område i næringslivet, også i restaurantbransjen. Kanskje burde servitøren forstått at han sto overfor en selvtilfreds og bedrevitende kunde som kun ble irritert over å måtte høre på for ham eller henne selvfølgeligheter. På den annen side har nå servitører lært at det kan medføre dårlig omtale å forsøke å formidle noe mer enn å overlevere spisekartet. Det er synd. Det er nemlig altfor få som tar kundene på alvor og gir dem noe mer enn dagens meny. Dårlig omtale kan være drepende for de fleste firmaer. Så også for restauranter. Negativ omtale basert på dårlig journalistikk er enda verre. For ikke bare kan den være drepende, men den er også blodig urettferdig. De fleste journalister er klar over hvilken makt de har og opptrer med omtanke. Det hender nok også at vi trår feil og vrikker foten, men ikke uten å merke det. Dagens Næringsliv løper bare videre mellom restaurantene med brukket fot og utbasunerer sin manglende kompetanse for all verden. Jan H. Amundsen 24.03.99