For mange er Meursault og særlig appellasjonens premier cru'er synonymt med den store hvite burgunderen. Noe som er lett å forstå siden de beste eksemplarene ligger tett opptil grand cru-nivå, men i motsetning til viner med denne betegnelsen er Meursault premier cru tilgjengelig i større kvanta og til langt mer akseptable priser.

Premier cru utgjør 30 prosent av Meursault-appellasjonens 437 hektar, og vinmarkene ligger bokstavelig talt som perler på en snor med start sør for selve byen, langs en sørøstvendt åsside med varierende helning - og ikke minst jordsmonn. Fra den steinete kalksteinsjorden som gir frukt til kremen av Meursault, Les Perrières, til det tyngre mer leirholdige jordsmonnet lengst nord med Goutte d'Or.

Og et sted mellom disse ligger Bouchères som kan sies å være den minst kjente av premier cru'ene. Kalksteinen dominerer sammen med mergel og jordlaget er ganske tynt. Innslaget av leire gjør at vinene herfra blir mer kompakte enn noen kilometer lenger sør. Innenfor den 4,41 ha store vinmarken ligger en parsell på 1,5 hektar omkranset av en mur, Clos des Bouches Chères, som for øvrig er det opprinnelige navnet på cru'et men som i årenes løp er forvrengt til Bouchères. Betydningen er uansett kjære munnfuller, noe som forteller alt om hvor verdsatt vinen herfra en gang var.

Et steinkast unna og helt i ytterkant av Meursault by, ligger et idyllisk domaine med til sammen seks hektar vinmarker som tidligere het René Manuel men som i dag styres av burgundnegoçianten Labouré-Roi med sjefsønolog Bertrand Straebler i spissen. Det er han som siden 2002, riktignok på halvtid siden han fortsatt arbeider med Labouré-Rois øvrige portefølje, har fått i oppgave å forvandle den tidligere småpene vinen til en skjønnhet. De siste årgangene før Labouré-Roi overtok i 2000 viser noe varierende kvaliteter. Fra sublimitet i 1996 til mangel på sjarm i 1998.

2003 derimot er gjæret i ståltank, og det er filosofien som skal råde for fremtiden. For den (fatprøve) stråler mot deg med en parfymert duft med toner av tropisk frukt. I munnen er den meget fyldig med flott mineralfedme som legger seg på innsiden av munnhulen. Deilige sitrussyrer frisker opp inntrykket som sitter meget lenge. Ikke rart at denne vinen er så rik for utbyttet i det meget tørre året 2003 ble på fattige 15 hl/ha.

2004 lover også svært godt. Utbyttet er vesentlig større, 54 hl/ha, men renere og mer elegant frukt. Mer lime og bedre syrer og samtidig god mineralfedme. Og eksempelvis på høyde med de beste Meursault'ene fra Hospice de Beaune-auksjonen i 2004.

Men Straebler har ikke bare Clos des Bouches Chères å jobbe med. Les Poruzots har lenge befunnet seg blant stjernene, og parsellen på 1,13 hektar gir druer som Straebler har all grunn til å glede seg over. Forskjellen mellom de to vinene er at Poruzots er mer mineralsk, mer lukket og har høyere syre. Det demonstreres lett ved 1996-utgavene som for Bouches Chères' del er langt mer åpen og forførende med en myk fylde mens Poruzots først letter på sløret etter en god dose luft. Da tilkjennegir den også en tett og kraftig mineralsk stil med stor frukt og nydelige syrer. Et godt bevis på at en god Meursault først kommer ut av skallet etter ti år og uten problemer kan lagres i 20.

Straebler var langt heldigere med Poruzots i 2002 enn med Bouches Chères. Riktignok er fatpreget tydelig men det overskygger ikke frukten som er en tanke søtere og mer tropisk enn i 1996, men det skyldes første og fremst årgangsforskjeller. 2004 som ble smakt før den malolaktiske gjæringen var gjennomført, ga definitivt lyst på et gjensyn.

På samme måte som den langt mer berømte kollegaen på den andre siden av byen, Dominique Lafon, har Labouré-Roi et clos i hagen. Clos de la Baronne heter det og er oppkalt etter den tidligere fruen i huset. Domainet tilhørte nemlig en viss baron de Lostende før Manuel-familien overtok. Parsellene på 2,42 hektar utgjør en del av vinmarken som ellers betegnes Au Village og som er nettopp villages-nivå. Her er jordsmonnet dypere og noe mer leirholdig enn i Bouches Chères. Dessuten er dette flatmark som ikke produserer det samme raffinementet som vinmarkene i åssidene. Men forholdene til tross er Clos de la Baronne 2002 en svært vellykket vin. En del fat riktignok men ikke mer enn at fine tropiske frukttoner skinner gjennom. 2004 er svært tropisk og sødmefylt i frukten men har nok syrefriskhet til å oppveie det inntrykket.

Da er faktisk domaine'ets vanlige Bourgogne Blanc i både 2002 og 2004 vel så interessant, spesielt siden prisen er gunstigere. Druene kommer fra egne vinmarker i Puligny, og det reflekteres i vinen: Friskere frukt i retning lime som varer tvers gjennom hele smakskurven, bra fylde og lengde. Her er fatbruken mer moderat, kun en tredel av vinen har sett innsiden av fat - og kun brukte sådanne, og det gir mersmak.

Det finnes imidlertid også en rød Clos de la Baronne, som lages av pinot noir-druer fra samme parsellen. Meursault rouge er definitivt en sjeldenhet, og Clos de la Baronne er ingen skam for slekta. Den er i 2002-versjon tvert imot parfymert og delikat med gode syrer, fin fedme og et deilig krydderpreg i finishen. 2004 smakt som fatprøve utgjør en god etterfølger.

Det var i 1998 at Labouré-Roi med base i Nuits-Saint-Georges kjøpte Domaine René Manuel på oppfordring fra eieren, en tidligere ansatt. Et nytt skritt for et hus som frem til da hadde spredd sin portefølje over absolutt hele Burgunds enorme register av appellasjoner, så vel innen Chablis som Côte-de-Nuits og Côte-de-Beaune, noe som gir seg uttrykk i til sammen 100 ulikeviner.

Cottin overtok Labouré-Roi allerede for tjue år siden. De to driftige brødrene hadde ingen erfaring fra vinproduksjon. Kanskje derfor ble de første ti-femten årene ingen dans på roser. Utfordringen for og dermed verdien til en Burgund-negoçiant ligger i kvaliteten på det vinbøndene kan levere. Med det store mangfoldet som Burgund byr på - ikke bare mellom appellasjonene men særlig innen den enkelte appellasjon, sier det seg selv at du blir ikke bedre enn dine underleverandører.

Derfor brukte Cottin-brødrene mye ressurser på å motivere de til sammen 80 vinbøndene til å øke kvaliteten, både ved å kutte ned på bruken av kjemikalier i vinmarken (såkalt fornuftig jordbruk) og på avlingen (60 hl/ha for villages og 55 for premier cru). Resultatene har kommet sakte men sikkert selv om Labouré-Roi har slitt litt i vinkjelleren. For de røde vinene opererer nemlig Labouré-Roi fortsatt som en negoçiant siden de kjøper vinen når den er ferdiggjæret og står derfor kun for modningen. Et ankepunkt er at overforbruk av nye fat har maskert mye av terroirkarakteren i vinene. Eksempelvis er 98-årgangen for en rekke røde grand cru'er tilnærmet ødelagt av nye fat på en slik måte at vinene i dag fremstår som omtrent identiske.

Hvite grand cru'er fra 2000 har fått samme harde medfart selv om skal litt til å kvele særpreget i viner som Batard-Montrachet og Montrachet. Disse kommer derfor fra det med æren i behold i 2000. Vesentlig bedre er det for 2002-utgavene av et utvalg villages og premier cru-viner hvor særlig to viner imponerer: en Nuits-Saint-Georges med nydelig frukt og en nærmest forførende Gevrey-Chambertin med elegant jordsmonnspreg - felles for begge er at fatbruken er langt mer forsiktig enn i tidligere år. Det samme gjelder en meget god og ganske åpen Chassagne-Montrachet og en lovende Puligny-Montrachet Les Champs Gain - begge premier cru 2002.

Foto: Labouré-Roi