Diplomaten fikk en god ide. "Jeg kaller den negroni" (italiensk for ung farget person av afrikansk avstamming). Denne anekdoten nevnes i mange romaner. Men i virkeligheten ble negroni på samme måte som renessansekunsten, oppfunnet i Firenze. Eller rettere sagt på Hotel Baglioni, hvor den fortsatt serveres fra baren i takhagen hvor det er utsikt  til Santa Maria Novella-kirken.

En enda fjernere slektning er Bronx. Denne cocktail har fått navn etter området i New York, hvor den hyppigst opptrer. Blandet i en shaker består den av 3/6 gin, 1/6 tør vermouth, 1/6 søt vermouth og 1/6 appelsin som presses av helt modne appelsiner.

Den berømte spanske filminstruktør Luis Bunuel (som stod bak Nattens skjønnhet) fant på sin egen variant i negroni-familien. Han forteller i sine erindringer, at han i stedet for Campari brukte carpano, en vermouth, som ble komponert av grev Antonio Benedetto Carpano i Torino ved slutten av 1700-tallet.

Ordet vermouth kommer av det tyske ord for malurt som er vermut. Dagens vermouther består av et halvt hundrede ingredienser hvor oppspritet vin er viktigste komponent og dessuten forskjellige urter og krydre som får ligge og trekke i vinen. Selve uttrekkstiden er rundt fire år.

Ideen bak vermouth er veldig gammel. Allerede legekunstens far, Hippocrates, anbefalte viner med malurt til magepasienter 500 f. Kr. Så vel i det gamle Rom som gjennom hele middelalderen ble vermouth laget som hjemmebrygg. Det var grunnen til at det var like mange måter å lage drikken på som der var folk som produserte den.

En dag var en veksler så opptatt med en aksje som hadde steget nettopp "un punt e mes" at da vertshuseieren kom for å ta bestilling, sa han:  "Gi meg en punt e mes!"

Campari

Men det er Martini & Rossi som oppnådde å bli mest berømt for sin vermouth. Firmaets skaper, Alessandro Martini, ble utdannet i likørbransjen i Cafe Bass i Torino sammen med en annen pioner på området, Gaspare Campari, som ble født i den lille landsbyen i Castelnuovo, Piemonte, i 1828.

Campari fant på en bitter, rød vermouth, og oppskriften tok han med seg etter endt utdannelse som likørmaker til den eksklusive Torino-restauranten  Cambio, hvor Kong Victor Emanuel og hans førsteminister, Grev Cavour, kom. Efter at han mistet sin kone og to barn dro han til Milano. Han giftet seg på nytt og åpnet et konditori i den store arkade, La Galleria, rett over for Milanos domkirke. Her serverte hans nye kone, Lettizia, drikken til konditorigjestene.

Gaspare hadde forbedret drikken som fikk hans navn. Gaspares eldste sønn, Davide, født i 1867, overtok konditoriet etter at foreldrene hadde trukket seg tilbake til pensjonistenes rekker. Han la merke til at konkurrerende caféinnehavere av og til kom og kjøpte flasker av drikken hans far hadde funnet opp. Han stilte som betingelse for å selge til andre at de serverte den fra flasken med en etikett med følgende tekst Bitter Campari.

Davide Campari ble forelsket i den vakre sangerinnen, Linda Cavalieri. Da hun reiste til Nice for å synge, fant han på, at han skulle bli med for å selge sin campari for på den måten å kunne være i nærheten av sin elskerinne. Slik ble det opprettet et Campari-lager i Frankrike. Da elskerinnen reiste til Moskva for å gifte seg med en russisk storfyrste, fulgte han likeså godt med og sørget for at Russland blev en stor Campari-importør.

Et år etter var den vakre Linda skilt fra storfyrsten og sang på Metropolitan-operaen i New York sammen med den berømte italienske operasanger Caruso. Hun giftet seg med en amerikansk milliardær. Ekteskapet varte i syv dager. Men det var nok til at Davide Campari hadde etablert nok et nytt marked for Campari.

Cinzano
Davide Campari døde i 1936. Men hans avløsere markedsførte, blant annet gjennom reklame på sporvogner rundt om i verden, Campari som en long drink, i motsetning til konkurrentene som fortsatt anbefalte bittere som fordøyelsesmiddel.

Campari var også en av de første produsenter av drikkevarer som brukte sportsevenementer  somfotballkamper og sykkelløp som reklamearena.  Allerede i 1933 kom den lille røde flasken med campari soda.

Camparis oppskrift  er en bedriftshemmelighet, som kun direktøren kjenner. Han kontrollerer tre gange i uken blandingen av de forskjellige bestanddelene sammen med betrodde medarbeidere, som hver for seg kun kjenner enkeltdeler. Fremstillingsmetoden finnes i en bevoktet bankboks. Når direktøren skiftes ut, får den nye adgang til å bli kjent med hemmeligheten. De som arbeider i fremstillingen vet at den lages av nøytral sprit redusert til 25 prosent og sukker men selv de dyktigste kjemikere klarer ikke å identifisere alle urter og andre smaksstoffer.

Cinzano er det aller eldste vermouthfirmaet lager en bitter vermouth som kan minne om Campari men den har mindre alkohol (21,5 prosent). Historien går tilbake til 1568, da Antonio Cinzano i sin vielsesattest presiserte at han var produsent av elskovsdrikke.

Cinzano er et viktigt element i flere cocktails. Som Giotto, der består av tre deler vodka, tre deler tørr Cinzano, en del sirup eller jordbærlikør og tre deler knuste jordbær on the rocks. Eller Tintoretto: en del rød Cinzano, to deler whisky, helt over is.  blandet med isterninger. Eller Tiziano: to deler hvit Cinzano, syv deler vodka, en del bitter, helt over is og med noen mynteblader som garnityr.

Noilly Prat

Bak partnerskapet lå en kjærlighetshistorie. Louis hadde en vakker datter. Hun var meget omsvermet. Faren mistenkte beilerne for å være mer interessert i penger enn i datteren. Dette var grunnen til at han bestemte at han kun ville gifte henne bort til en mann som ville arbeide i bedriften.

Denne betingelsen ville ingen frierne akseptere siden han var kjent for å være en tyrann. Men en dag møtte datteren herr Prat som ble så forelsket at han var villig til å akseptere farens tyranni bare han fikk datteren.

Slik fikk altså den franske vermouth dobbeltnavnet. Og drikken lages den dag i dag etter samme oppskrift som for 200 år siden. Den eneste forandringen er den naturlige variasjonen i den lokale vinen som er basis. I Frankrike nytes ofte Noilly Prat med en sitronskive.