Det er fire veier til «frelsen» for et produkt på Vinmonopolet.
1. Vinmonopolets markedsplan
Denne lages for et halvt år av gangen av Vinmonopolets markedsavdeling og åpner for såkalte tendere eller tilbud fra importørene på spesifiserte produkter. Utvelgelsen gjøres ved hjelp av sensorisk analyse utført av et panel av polansatte. Kriteriene for beslutning av kjøp er i denne rekkefølgen: pris, sensorisk kvalitet og leveringsdyktighet. Det betyr at pris er viktigere enn kvalitet, selv om den i enkelte tilfeller overstyres av kvaliteten. Uansett er det grunn til å spørre seg: er det Vinmonopolets oppgave å skaffe folket billigst mulig børst?
2. Kvalifisering til fullsortiment
Populære varer fra bestillingsutvalget (BU) kan kvalifisere seg for en fast plass i basisutvalget. Forutsetningen er at etterspørselen har en fordeling utover landet som tilfredsstiller en på forhånd satt norm. Oversikt over disse vinene presenteres aldri for pressen ved de ordinære nyhetslanseringene, ei heller får journalistene smake disse produktene. Og det til tross for hyppige anmodninger. Denne ordningen som altså skal gi sterkt etterspurte varer en mulighet for fast listing. Den kom i stand for 2-3 år siden, men er ikke spesielt populær hos Vinmonopolet sentralt.
3. Testutvalget
I tillegg til markedsplanens basisutvalg finnes det også et testutvalg hvor importørene melder opp varer de ønsker å testselge i en seksmåneders periode. Denne ordningen er en del av tilpasningen til EØS-reglene som krever lik markedsadgang. For å kvalifisere seg til fast hylleplass, må også disse varene selge et minimum innenfor sitt prissegment. De konkurrerer derfor på lik linje med varer i basisutvalget.
Hver importør får anledning til å introdusere inntil to produkter i året. Det er totalt 100 testplasser i året. Fordelingen av disse skjer etter prinsippet «først til mølla».
Over tid har utvelgelsene av testvarene båret preg av å være kommersielt styrt, mye boksviner og billigviner, en trend som nå altså også dominerer Vinmonopolets sentrale markedsplan. De siste to årene har summen av disse trendene vært et stadig mer kommersialisert basisutvalg. Men det er også en svak tendens å spore i retning av en mer kvalitetsorientert profil for testvarene.
4. Det er hull i systemet som utnyttes av «smarte» importører
Det opereres med prissegmenter og for å overleve i et gitt segment må et produkt selge et minstekvantum knyttet opp mot det enkelte segment. En vin til kroner 100 må naturlig nok selge mye mer enn en til 200 for å beholde plassen. Det gjelder alle viner uavhengig av om de er kommet inn via basis, BU-kvalifisering eller testutvalg.
Svakheten i dette systemet er at det er pris og salg som styrer, ikke type produkt. Derfor vil en rioja til kroner 150 konkurrere med en chianti til samme pris. Og en tysk riesling til 300 kroner med en hvit burgunder i samme prisgruppe. Det åpner opp for omgåelse av reglene for «smartinger».
Særlig én importør utnytter systematisk dette hullet i denne ordningen, nemlig ved å melde inn et produkt i en høy prisgruppe for så å sette ned prisen til det halve umiddelbart. Varen blir vurdert i den dyrere gruppen hvor kravet til salg naturlig nok er mye lavere enn for en rimelig vin.
