Det betyr at de selskapene som kontrolleres av Knut Roar Wiig, kan fortsette som før til tross for at de ved flere anledninger er klaget inn overfor Vinmonopolets klagenemnd for sin «triksing» med priser.
Fiktive tilbud
Den ureglementerte metoden innebærer at en vin meldes inn til polet til en kunstig høy pris, for så umiddelbart å settes ned til det halve. Eksempelvis ble billigvinen Marqués de Brasa Reserva 2007 meldt inn i november 2012 til kroner 250, men har siden blitt solgt for halvparten.
Informasjon om «tilbudet» distribueres via Vinmonopolets liste over produkter som har gått opp og ned i pris. Listen som publiseres seks ganger i året, er populær både blant forbrukere, vinjournalister og ikke minst hos polutsalgbestyrere, på jakt etter ekstra gode kjøp. Og de finnes, men innimellom altså også viner med fiktive prisnedsettelser. Uansett skapes etterspørsel, og til tider så stor at produktet kvalifiserer seg til basislisting via ordningen «overføring fra bestillingsutvalg til basis».
Vin er bare vin?
Denne omgåelsen har irritert mange av Wiigs kolleger i bransjen, og flere har klaget. Vinmonopolet måtte derfor bite i det sure eplet da Castello di Brolio til kroner 299 ble skviset ut fra basisutvalget av Viña Mayor Reserva som var meldt inn av Wiig til kroner 299,90, men som knapt har vært solgt til en annen pris enn kroner 149,90. Det samme da Dom Pérignon ble skviset ut av den rimelige champagnen Nominé-Renard. Den selges nå for 239,90, som er en korrekt pris for denne champagnen. Jeg har sågar omtalt den som godbit da den kostet 225 kroner:
Fortsetter som før
Og Wiig fortsetter med samme taktikken. For i alt 27 av 31 varer som ble satt opp med 89 prosent eller mer fra april til mai tilhører Wiig-kontrollerte selskaper. De øvrige fordeler seg på Robert Prizelius (3) og Red & White (1). Hvorvidt dette også representerer et forsøk på å omgå reglene, vil pluss/minus-listen for juni vise. Men for Wiig-vinene virker det som klar systematikk.
Wiig benytter seg også av en annen ikke helt akseptert metode for å øke salget via Vinmonopolet. Horecabransjen oppfordres til å handle på Vinmonopolet, og ikke gjennom sin vanlige grossist, for å kunne nyttiggjøre seg det «gode tilbudet». Senest i april ble en slik kampanje for Marqués de Brasa-porteføljen distribuert til bransjen. Salg til horeca skal ikke telle med når status gjøres opp, og Vinmonopolet har tidligere slått ned på såkalte støttekjøp. Men da har det stort sett dreid seg om støttekjøp utført av importørene selv. Derfor ble det i sin tid lagt inn en maksgrense per kjøp. Hvorvidt denne nye typen støttekjøp fanges opp og slettes, er usikkert.
Forbrukerne betaler
Det er heller ingen begrensninger for prisjustering når et produkt er kvalifisert til et gitt segment i basis. I flere av disse tilfellene selges vinen til en helt annen pris enn i segmentet den oppnådde kvalifisering. Målsetningen er altså å lure inn produkter bakveien uten at det er noe grunnlag for det i markedet.
Slik velges produkter til basisutvalget
Og hva så, tenker du som leser kanskje? Skriver jeg dette for å hjelpe den «politisk korrekte» delen av importørbransjen? For er det egentlig noen andre som blir skadelidende? Etter min mening er det til sjuende og sist forbrukerne som må «betale». De må akseptere et basissortiment som ikke er et resultat av enten markedets etterspørsel eller Vinmonopolets markedsplan.
Det siste er for så vidt på godt og vondt, for i det siste året er Vinmonopolets egen strategi for utvelgelsen til basislisten blitt mindre interessant rent kvalitetsmessig. Et økende fokus på billige viner og nedtoning av produkter med karakter. Dette er forhold Apéritif har poengtert ved flere anledninger. Senest i forbindelse med mainyhetene.
.png "Vinsmaking i Oslo 24. mai")