Familien Tripp bor alene på en hel kvadratkilometer i det ellers så overbefolkede England. Rundt gården ligger åtte mål med vindruer og tjue med frukt og bær. 
Hugh Tripp er den eneste økologiske vin- og siderbonden i Somerset og er kåret til Food Hero of Britain av BBC. Men rik blir han ikke.
Tripp er en rolig kar som minner litt om en Vestlandsbonde. Så vokste han også opp på landet og utdannet seg til biolog. Dr. Tripp var forsker men fikk nok av karrieremaset. 
Etter noen år med hektisk byliv flyttet han og kona Hilary til den idylliske farmen sør for Bristol. Her driver de vekselbruk og bruker bare steinmel som gjødsel. Naturen går sin gang på Avalon, og Tripp høster det den naturlig gir.
Nå bruker han tiden på gården og litt akupunktur på si. I hagen bak huset bugner det av grønnsaker og blomster. Han hadde en stund planer om en hønseflokk, men reven lurer i området.
De to ungene har ingen planer om å videreføre farmen. Tom (21) flyr fremdeles rundt og leker indianer - målet er å gå så stille at han klarer å berøre en hjort med hånden. Nadja (15) vil bli lege, men jobber på gården om sommeren. Da har de gjerne utenlandsk arbeidskraft i tillegg. Akkurat nå er ei tysk jente i gang med å plukke bringebær for kost og losji, gjennom organisasjonen WWOOF (World Wide Opportunities on Organic Farms), et verdensomspennende nettverk for ungdom som vil reise, jobbe og lære både om økologisk produksjon og andre kulturer.
Men på tross av flere sidermuseum og en rekke siderfarmer, er Tripp i dag den eneste i hele Somerset som har vanlig drift på den tradisjonelle, hånddrevne siderpressa. Tidligere hadde hver eneste gård et slikt redskap, og skikkelige siderepler.
- Det er viktig med rett balanse mellom sukker og syre, forteller Tripp, og rister på hodet av den kommersielle siderproduksjonen, der man bruker alle slags epler. Skikkelig sider skal nemlig produseres av det spesielle sidereplet.
- Mesteparten av den kommersielle sideren blir laget i fabrikker, og er så herjet med, sukret og emballert, at den ikke er til å kjenne igjen for dem som vet hvordan ekte, tradisjonell sider, også kalt "scrumpy", skal smake, mener Tripp.
På Avalon Vineyard produserer han maksimum 7000 liter sider i året, der går grensen for høyere skatt. Men ikke bare sider, også vin etter samme økologiske prinsipper.
Den engelske økovinen går så det suser. Men franske vinbønder sliter for tiden, leser vi i avisene her borte. - Franskmennene er så sta, de vil ikke ha de nye, motstandsdyktige druene fordi de ikke er franske nok. Derfor har de også et stort problem med sykdom og må sprøyte mye. I tillegg drikker franskmennene mindre og mindre vin, forteller han.
selv om produksjonen av mjød var spredt, og ikke har foregått i stor skala siden. Klimaet gjør produksjon usikker, og det er ikke mulig å produsere økologisk honning i England, ei heller i resten av Europa.- I det folkerike Vest-Europa kommer du ingen steder så langt unna konvensjonelt landbruk at du kan være trygg på at honningen er helt uten gift og sprøytemidler, forteller Tripp. Derfor kjøper han honningen fra Mexico. Den er billig, fordi biene der kan arbeide hele året. Det er også bra at birøkterne der kan eksportere honningen som et eksklusivt alternativ, det er dessuten en stimulans til forsvar mot den aggressive markedsføringen for pesticider og genmanipulerte avlinger. Dess mer vi kjøper, dess mer vil landet ta vare på de tradisjonelle, bærekraftige metodene, mener Tripp. Slik er han med på å bedre miljøet - ikke bare på sin egne vesle flik av England, men i et globalt perspektiv.
Tekst og foto: Marit Bendz
